Andrea Lange

BeskjeftigelseKunstner NasjonalitetNorgeOff. nettstedwww.andrealange.no 

Andrea Lange (født 1967) er en norsk fotograf, videokunstner og billedkunstner. Hun har hatt en rekke separatutstillinger og kollektivutstillinger og er blant annet kjøpt inn av Nasjonalmuseet.

Utdanning

Fra 1990–1991 hadde hun ett år ved Accademia di Belle Arti Pietra Vanucci i Perugia i Italia. Deretter utdannet hun seg på Kunsthøgskolen i Bergen i Fine Arts fra 1991–1994.

Kunstnerisk praksis

Andrea Lange jobber med ulike medier og formater. Verkene hennes utforsker skjæringspunktet mellom virkelighet og utopi gjennom lyd og video, fotografi, tekst, tegning og kunstaksjoner i det offentlige rom. Problematikker rundt forflytning, assimilering og forskjeller dreier seg om sentrale punkter som kommunikasjon, inkludering og forståelse. I ulike prosjekter har hun utforsket situasjoner som konfrontasjon, fengsling og minnesmarkeringer for å avsløre kompleksiteten som er iboende i ideen om å plassere subjektet i et system som tilhører "den andre". Lange ser kunst i det offentlige rom som en stein i det daglige maskineriet, noe som vender oppmerksomheten mot det uventede og deltar i forhandlinger om maktforhold. Ifølge henne selv er kunst i det offentlige rom et forhandlingsrom som går inn og belyser.

Kunsten hennes knyttes til et sosialt og humanistisk engasjement. Kunstverkets form er ofte en refleks av både konseptkunst og av performance. Hun innfører også biografisk materiale fra eget og andres liv, hvor hun knytter menneskelige relasjoner til sosialt engasjement. Hun konfronterer betrakteren med grunnleggende allmennmenneskelige fenomener og forsøker å plukke opp restene etter en humanisme som stort sett har gått tapt i vårt århundre.

Ved å bruke det umiddelbart menneskelige i kunsten sin bryter hun ut av den "hvite kuben", kunstens isolat og dens puritanisme, i et forsøk på å få kunsten til å si noe om det å være menneske; den menneskelige tilstanden akkurat nå. Det er en måte å få kunst og virkelighet til å smelte sammen på, som ikke er triviell, men meningsproduserende og grunnleggende for menneskets oppfatning av seg selv, ifølge kunstkritiker Trond Borgen. I tillegg til å lete etter humanismens rester er kunsten hennes også til en viss grad subversiv i forhold til de maktstrukturene som finnes i samfunnet i dag.

Sentrale verk

Kiss Me (1995)

Kiss Me er en serie med fotografier fra 1995. De består av dokumentariske resultater av møter med tilfeldige mennesker i Zürich, Venezia og København. Lange spør fremmede mennesker om de vil kysse henne, og vi ser hvordan de reagerer. Avstanden mellom to helt fremmede mennesker og den intime nærheten som ligger i et kyss, er en underlig sammenstilling. Mellom disse ytterpunktene ligger de fleste menneskelige handlinger og følelsesmessige reaksjoner. Hun favner med dette verket alt som er menneskelig og del av vår eksistens.

Flyktningesamtaler (1998)

Langes Flyktningesamtaler ble først vist på UKS-biennalen i 1998. Med dette verket viderefører hun det humanistiske og sosiale engasjementet. Prosjektet er tydelig inspirert av Bertolt Brechts Flyktningesamtaler, skrevet i Finland i 1940–1941, om to tyske flyktninger som sitter på en jernbanerestaurant i Helsinki og snakker sammen. Lange har oppsøkt et flyktningmottak, hvor hun har oppnådd kontakt med flyktninger og lagd en dokumentarisk form. Ved å synge sanger som har vært brukt for å berolige og trøste, og tradisjonelt blitt brukt for å være identitetsskapende, blir spørsmålet om identitet helt sentralt. Hun individualiserer mennesker som vanligvis blir sett på som et hvilket som helst menneske i et publikum eller i en kø. Sangene var ikke oversatt til engelsk eller norsk da hun først viste frem videoen. Derfor kan betrakteren føle en frustrasjon eller fremmedgjørelse, som er et virkemiddel i verket, og det kan skapes en form for empati i stedet. Ifølge Trond Borgen er et flyktningmottak for alle andre en del av et lukket system som kan skape en annen form for flukt – den mentale flukten fra et av verdens brennende problemer, som man ikke vil vite om. Det ligger derfor en dobbeltbetydning i tittelen; og spørsmålet om hvem som trøster hvem.

Continual Shooting with Cannon (1999)

I et prosjekt fra 1999, Continual Shooting with Cannon, bruker Lange musikk som en metafor for kommunikasjon og returnerer til et spesifikt sted og en handling. Verket baserer seg på et opptak av Samir og Karim som synger sangen "Frére Jacques" i kanon. Samir Tasaft er fjorten år og flyttet til Frankrike da han var ni år, mens Karim Bounbaa er tretten år og er født og oppvokst i Sør-Frankrike. Familien hans flyttet fra Marokko for atten år siden da videoinstallasjonen ble lagd. Hun utforsker med dette verket kompleksiteten ved assimileringen og utslettelsen av koloniserte mennesker fra arabiske og afrikanske nasjoner, som ble en del av den franske imperialistiske oppførselen. Den uskyldige barnesangen "Frére Jacques" blir sunget harmonisk av Samir og Karim i syv minutter, men blir etter hvert forstyrret og forvrengt til assimileringen går over til å bli kaotisk. Opptaket ble gjort ved Chapelle St. Jacques, som er oppkalt etter apostelen Jacob den eldre. På spansk kalles han Santiago Matamoros, som kan oversettes til "Santiago som dreper maurere". Lange går inn i debatten om forflytning, makt og kommunikasjon for å vise at resepsjon og assimilering har destruktive sider. Ved å sitere "Frére Jacques" referer hun til det spesifikke stedet, men også kirkens rolle i den imperialistiske undertrykkingen av kolonial identitet under dekke av velvillig paternalisme. Den voldsomme lyden på slutten av verket er Langes måte å fortelle at de sovende, eldre menneskene må bli erstattet av nye stemmer som lager nye lyder.

Pay Attention Motherfuckers (2010)

Etter avtale med Clear Channel utplasserte Lange plakater med teksten «No one is Illegal» på reklameboards i Oslo og på Oslo Lufthavn Gardermoen. Teksten var speilvendt, som var et strategisk grep for å få betrakteren til å stoppe opp og anstrenge seg. Det er et triks man ofte bruker i reklamebransjen. Tittelen er hentet fra et verk av Bruce Naumann fra 1973, der han speilvender ordene «Pay Attention Motherfuckers». Grepet skjerper betrakterens oppmerksomhet, samtidig som oppmerksomheten kommenteres. Teksten har et tydelig antirasistisk budskap som omhandler asyl- og flyktningdebatten. Formålet var å skape diskusjon rundt bruken av det offentlige rom ved at det plutselig er holdninger som selges, istedenfor reklame for Nugatti eller Lano. Prosjektet tydeliggjorde hvordan pengemakten eier det offentlige rommet. Utsagnet «No one is illegal» forklarer Lange med: «Utsagnet kan oppfattes på forskjellige måter: At alle, i det øyeblikket de er født og finnes til, har lik rett til livet. At det ikke går an at et menneske er ulovlig. Det går inn i en diskusjon om nasjonalstaten, grenser og hva disse konstruksjonene egentlig er.» Det er hovedslagordet til antirasistiske bevegelser i hele Europa og brukes ofte i demonstrasjoner, som må tilkjempe sin plass i gatebildet. Prosjektet handlet om å forflytte utsagnet i de ulike offentlige sfærene. På opplyste reklameboards fikk utsagnet plutselig en annen status.

Innkjøp

I tillegg til Nasjonalmuseet er Lange innkjøpt av Henie-Onstad Kunstsenter, Haugar Kunstmuseum, Christian Bjelland Collection, Australian Center for the Moving Image i Melbourne i Australia, Kulturrådet og Ephemerality – A permanent collection ved Fakultetet for Kunst ved Universitetet i Bergen.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted