Teateret før koloniperioden var preget av en kombinasjon av mange religiøse elementer. Mytegrunnlaget i teateret var, foruten lokale legender og myter, de store indiske helteeposene Ramayana og Mahabarata, i tillegg til arabiske eventyr. Det dramatiske materialet reflekterte buddhistiske, hinduistiske, islamske og animistiske verdier. Forestillingene besto, foruten myteberettelsen, av et åpnings- og avslutningsrituale med bønner og påkallelser av animistiske og buddhistiske, hinduistiske og islamske guder.
Forestillingene ble spilt på provisoriske utendørsscener, i private hjem og ved hoffene. I tillegg til underholdningsfunksjonen hadde teateret en viktig opplæringsfunksjon i lokalsamfunnene.
De enkleste formene var fortellertradisjoner og musikktradisjoner som Selampit og Dikir Barat, som hadde minimal dramatisk handlingsgang. Mak Yong og Menhora var mer komplekse danseteatertradisjoner som kombinerte dans, musikk, talt og sunget dialog og monolog. Skyggeteatertradisjonene Wayang Kulit, Wayang Siam og Wayang Jawa utgjorde en stor del av repertoaret. Teateret ble oppført både i mer rituelle sammenhenger som «rensing» av landsbyen for å hindre malign innflytelse, og som underholdningsteater ved hoffet eller i landsbyen. Disse teaterformene spilles fortsatt i dag. Det samme gjelder helbredelsesteateret Main Puetri.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.