Brukar:Eirik/Romarriket
- Oppslagsordet «Romerne» viderekobles hit. Dette er også en forkortelse for Paulus' brev til romerne
Romarriket var ein sivilisasjon som voks ut frå bystaten Roma,[1] som var grunnlagt på den italienske halvøya på 700-talet f.Kr. Gjennom levetida på tolvhundre år, skifta den romerske sivilisasjonen frå å vere monarki, republikk, til å verte keisarrike. Det skulle kome til å dominere Vest-Europa og heile området rundt Middelhavet gjennom erobring og assimilering. Sivilisasjonen bukka under gjennom barbariske invasjonar i det 5. århundret, kjenneteikna som Romerriket sin nedgang og byrjinga på Middelalderen.
Historisk sett vert den romerske sivilisasjonen oftast plassert i antikken, saman med den greske sivilisasjonen, som gav inspirasjon til mykje av kulturen i Romarriket. Romarriket bidrog i stor grad til utviklinga av lov, krig, kunst, litteratur, arkitektur, teknologi og språk i den vestlege verda, og historia til riket har framleis.
Historie[endre | endre wikiteksten]
Monarki[endre | endre wikiteksten]
- Utdypende artikkel: Det romerske kongedømme
Bystaten Roma vokste ut fra bosetninger rundt et vadested ved elva Tiberen, som var et krysspunkt for trafikk og handel. Ifølge arkeologiske undersøkelser skal landsbyen Roma blitt dannet på Palatinhøyden en gang i det 9. århundre f.Kr., av medlemmer fra de sentrale italienske stammene, latinerne og sabinerne. Etruskerne, som tidligere holdt til i Etruria i nord, ser ut til å ha tilordnet seg politisk kontroll i områdene rundt Roma sent i det 7. århundre f.Kr.. Etruskerne mistet imidlertid kontrollen i det 6. århundre f.Kr., og de opprinnelige stammene, latinerne og sabinerne, gjenopprettet sin regjering og dannet en republikk med mye sterkere kontroll over ledere som ønsket å utøve makt.
Ifølge romerske legender ble Roma grunnlagt 21. april, 753 f.Kr., av tvillingene Romulus og Remus som nedstammet fra den trojanske prinsen Aineias. Romulus, som navnet Roma stammer fra, drepte sin bror Remus i en krangel der den nye byen skulle være, og ble den første av i alt syv konger av Roma.
Republikk[endre | endre wikiteksten]
- Utdypende artikkel: Den romerske republikk
Ifølge historikere som Livius, ble den romerske republikk etablert rundt 510 f.Kr. Den siste av de syv kongene av Roma, Tarquinius den stolte, ble avsatt, og et system basert på ettårig valgte magistrater ble etablert. De viktigste magistratene var de to konsulene, som fungerte som lederne i republikken. I realiteten var senatet det største maktorganet, som økte i medlemmer og makt ved etableringen av republikken. Magistratstillingene var kun tilegnet patrisierne, eliten i det romerske samfunnet, men stillingene ble senere åpen for det vanlige folk, plebeierne.
Romerne klarte gradvis å dempe trusselen fra de andre folkeslagene på den italienske halvøy. Den siste trusselen mot romersk hegemoni i Italia, den store greske kolonien Tarentum, ble slått i 282 f.Kr.. Romerne sikret sine erobrede områder ved å opprette strategisk plasserte kolonier, og etablere stabil styring. I den andre halvdel av det 3. århundre f.Kr. kom Roma i konflikt med Karthago i den andre punerkrigen. Denne krigen resulterte i Romas første erobring oversjøs, Sicilia og Hispania, og Romas etablering som en imperial makt. Etter å ha nedkjempet Makedonia og selevkidene i det 2. århundre f.Kr., ble romerne den dominerende makten i og rundt Middelhavet.
Den imperialistiske dominansen førte til interne stridigheter. Senatorene ble rike på bekostning av provinsene, mens soldatene, der mesteparten var småbønder, var lenge borte og kunne ikke opprettholde sine gårdsbruk. Den store importen av slaver, som fulgte med erobringen, reduserte muligheten for betalt arbeid, som førte til at underklassene ble dårligere stilt. En rekke embetsmenn, som for eksempel Graccerne, prøvde å få gjennom landreformer som ville ha hjulpet befolkningen, men senatet godtok sjelden slike reformer, noe som resulterte i opprør blant bybefolkningen, ofte ledet av rivaliserende senatorer. Senatet nektet bla. italienske forbundsstater å få romersk borgerskap, noe som endte i forbundsfellekrigen i 91–88 f.Kr.. Militærreformene til Marius førte til at soldatene ble mer lojale til hærføreren enn staten, et element som Sulla utnyttet i sitt brutale diktatorstyre i 81–79 f.Kr.
I midten av det 1. århundre f.Kr. dannet tre menn; Julius Cæsar, Pompeius og Crassus, en hemmelig pakt for å kontrollere republikken; det første triumvirat. Etter Cæsars erobring av Gallia, oppstod det en konflikt mellom ham og senatet, som igjen førte til en borgerkrig der Pompeius ledet senatets hær. Cæsar vant krigen og erklærte seg selv som diktator på livstid. I 44 f.Kr. ble Cæsar drept av en gruppe senatorer som fryktet at han skulle gjeninnføre monarkiet. Cæsars arving, Octavian, dannet sammen med Marcus Antonius og Lepidus det andre triumvirat, men denne alliansen endte også i en maktkamp, der Lepidus ble forvist og Marcus Antonius beseiret i slaget ved Actium, i 31 f.Kr., og Octavian (Augustus) stod igjen som den ubestridte hersker (keiser) over Roma.
Keiserrike[endre | endre wikiteksten]
- Utdypende artikkel: Det romerske keiserrike
Da hans fiender var beseiret, klarte Octavian (nå kalt Augustus) å tilegne seg nesten absolutt makt, kledd i republikkens styringsform. Hans valgte etterfølger, Tiberius, fikk makten overført og dannet det julo-claudiske dynasti, som varte til Neros død i 69. Den territorielle utvidelsen fortsatte under Romerriket, og staten holdt seg stabil til tross for en rekke keisere som var både korrupte og fordervet. Etter det flaviske dynasti hersket de fem store keiserne (96–180), og riket nådde sitt territorielle, økonomiske og kulturelle høydepunkt. Riket var trygt både mot interne og eksterne trusler, og det gjennomgikk Pax Romana (den romerske fred, fra 27 til 180). Med erobringen av Dakia under keiser Trajan nådde riket toppen av sin territorielle utvidelse med rundt 4 millioner kvadratkilometer.
Perioden mellom 180 og 235 ble dominert av det severanske dynasti, med flere inkompetente keisere. Dette, i tillegg til den økte påvirkningen fra hæren og press fra et nytt og sterkt Persia under Sasanide-dynastiet, førte til en lang periode som er kjent som krisen i det tredje århundret. Krisen endte med den mer kompetente keiseren Diocletian, som i 293 delte riket i fire deler, der hver del ble styrt av en keiser, kalt tetrarkiet. Diocletians inndeling ble ikke endelig, utover det fjerde århundret ble riket gjenforent og splittet opp igjen i varierende konfigurasjoner. Tyngdepunktet i riket ble liggende lenger østover, og i 330 flyttet Konstantin den store hovedstaden til Konstantinopel. Det romerske riket ble permanent delt mellom Vestromerriket og Østromerriket i 395.
Det vestromerske riket ble utsatt for en rekke barbariske invasjoner, og gikk gradvis i oppløsning utover 400-tallet. I 410 ble byen Roma invadert for første gang på over 1000 år og den 4. september 476 ble den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt av den germanske lederen Odovakar. Riket som hadde vart i ca. 1200 år var nå borte.
Samfunn[endre | endre wikiteksten]
Mal:Regjering roma Livet i antikkens Roma dreide seg om det som foregikk i og rundt byen på de syv høyder. Byen hadde et vidt spekter av monumentale bygninger, som Colosseum, Forum Romanum og Pantheon. Den hadde fontener med friskt vann supplert av kilometerlange akvedukter, teater, gymnasium, bad, bibliotek, markedsplasser og fungerende kloakksystem. Variasjon mellom bygningene var lik variasjonen hos de sosiale klassene. På den vakre Palatinhøyden var det store palasser og villaer der de rike familiene bodde (ordet palass kommer derifra), mens den fattige befolkningen bodde midt i byen i trange kår, lik dagens ghettoer.
Byen Roma var den største av sitt slag på den tiden, med et innbyggertall på godt over en million. Gatene i Roma hadde så mye støy av hover og jernvogner at Julius Cæsar en gang foreslo et forbud mot hest- og kjerretrafikk om natten. Historiske estimater sier at rundt 30 % av befolkningen i Roma levde i utallige urbane senter med en befolkning på 10 000 og mer, noe som er en høy urbaniseringsfaktor i før-industrielle samfunn. Mange av disse sentrene hadde forum, tempel og andre bygninger som man fant i Roma, dog av et mindre format.
Styre[endre | endre wikiteksten]
Til å begynne med ble Roma styrt av konger. Hvor mye makt som lå i kongens hender er usikkert; om han hadde absolutt makt, eller at han kun var en lederfigur som måtte føye seg etter senatets autoritet. Militært er det ganske trolig at hans styre (imperium) var absolutt, samtidig som han var den øverste religiøse leder. I tillegg til kongens autoritet var det andre administrerende forsamlinger: Senatet, som var kongens rådgivere og lovgivende råd, og en form for folkeforsamling som vitnet proklamasjoner og forordninger, og forsikret at det var for folkets beste.
Stenderkampene under republikken resulterte i en uvanlig blanding av demokrati og oligarki. Tradisjonelt hadde patrisierne kontroll over lovvedtektene i folkeforsamlingene (Comitia centuriata). Stenderkampene førte kort og godt til at plebeierne (folket) fikk ta del i det politiske liv, og at Plebeierforsamlingen (concilium plebis) ble det fremste lovgivende organ i republikken. Senatet var imidlertid en oligarkisk institusjon, som skulle være en rådgivende forsamling. I republikken hadde senatet stor autoritet, men var ingen lovgivende makt. Selv om de ulike senatorene på et individuelt plan hadde stor makt, var det lite de kunne gjøre mot den kollektive viljen til senatet. Senatorer ble valgt blant de mest vellykkede i befolkningen av censorene, som også kunne avsette senatorer som var moralsk korrupte.
Republikken hadde ikke noe ordnet byråkrati, og krevde ikke annet enn krigsskatt fra befolkningen. For å forsikre seg mot at enkelte borgere fikk for mye makt, ble magistratene bare valgt for en periode på ett år(annualitet), og hver magistrat måtte dele makten med en kollega(kollegialitet). For eksempel lå den høyeste autoriteten i republikken hos to konsuler. I krisetider ble ekstraordinære magistrater valgt for en periode på seks måneder, for eksempel en diktator, som fungerte som en enehersker. Det administrative systemet ble reformert gjennom hele republikken, og det viste seg til slutt at administrasjonen ikke var kompetent nok til å holde styr på riket, som bare ble større og større. Reformene kulminerte med etableringen av keiserriket.
I tidlig keisertid ble den republikanske styreformen tilsynelatende opprettholdt. Keiseren ble bare sett på som princeps (først blant likemenn), men hadde i realiteten all makt, mens senatet hadde en liten grad av påvirkning. Gjennom keiserrikets utvikling, og spesielt under dominatet, ble keiserens makt absolutt, og senatet ble redusert til en rådgivende forsamling utvalgt av keiseren. Siden det ikke var en byråkratisk struktur i republikken, var det heller ikke noen i keiserriket. Keiseren hadde mange rådgivere og assistenter, men manglet mange viktige institusjoner. For eksempel manglet han et statsbudsjett, noe som mange historikere mener er en av årsakene til Romerrikets fall.
Riket var delt inn i provinser. Tallet på provinsene økte gjennom rikets levetid, både gjennom erobring, og at provinsene ble inndelt i mindre enheter. Disse provinsene ble mot slutten av rikets epoke individuelt svært mektige, med senatorer på toppen. Til slutt kunne senatorene kreve inn skatt fra den lokale befolkningen, noe som førte til at de ble mektige godseiere og uavhengige av staten.
Lov[endre | endre wikiteksten]
Kilden til de romerske lovene kan spores tilbake til Justinian Is nedtegnelser fra rundt 530. Prinsippene etter Justinians nedtegnelser ble grunnlaget for lovene brukt i Det bysantinske riket, og i Europa til slutten av 1700-tallet.
Lovene i antikkens Roma var inndelt i følgende tre enheter: Ius Civile, Ius Gentium og Ius Naturale. Ius Civile (borgerretten) var lovene som appellerte til borgerne i Roma, og den utøvende makten til borgerne var Praetor Urbanus. Ius Gentium (nasjonenes lov) var lovene som appellerte til utlendingene, og deres omgang med de romerske borgerne, og den utøvende makt var Praetor Peregrinus. Ius naturale var naturens lov, den loven som var felles for alle levende.
Utdanning[endre | endre wikiteksten]
I tidlig republikk lærte unge gutter å lese og skrive av sin far, eller av beleste slaver, normalt av gresk opprinnelse; det ultimate mål for romersk utdanning var å produsere menn som kunne snakke godt. Landsbyskoler ble også dannet. Senere, rundt 200 f.Kr., ble gutter og noen jenter, i 7-årsalderen, sendt til skoler utenom hjemmet, kalt ludus. Grunnleggende romersk læring inkluderte lesing, skriving og regning, og materialet brukt var skroller og bøker. I 13-årsalderen lærte elevene gresk og romersk litteratur. I 16-årsalderen ble noen studenter sendt til retorikkskoler. Barn fra fattigere familier ble ofte opplært av sine foreldre, da skolegang ikke var gratis. Barn gikk på skolen hver dag, bortsett fra dager som var av religiøs karakter. De hadde også sommerferie.
Økonomi[endre | endre wikiteksten]
-transparent.png){kind=spacer}
Selv om antikkens Roma omfattet et gigantisk landområde med store mengder naturlige så vel som menneskelige ressurser tilgjengelige, hvilte Romas økonomi stort sett på landbruk og handel. Fri handel av landbruksvarer fra Egypt, Tunisia og Sicilia førte til at de selveiende bøndene ble utkonkurrert fordi de ikke kunne hamle opp med den billige importen av korn. I stedet satset italienske bønder på vin og oliven. Naturlig nok ble også vin og oliven Romas største eksportvarer. Industriell virksomhet var minimal, det eneste var gruvedriften og steinbruddene, som var en viktig kilde til bygningsmaterialene i antikken.
Økonomien tidlig i republikken dreide seg stort sett om betalt arbeid, men erobringene førte med seg en stor import av slaver, dermed ble økonomien i senrepublikken sterkt avhengig av slavearbeidskraft, både i fagarbeid og vanlig arbeid. Slavene i senrepublikken skal ha utgjort rundt 20 % av Romas befolkning.
Selv om byttehandel var vanlig i antikkens Roma, hadde romerne et godt utviklet pengesystem. Mynter av messing, bronse og andre metaller sirkulerte i og utenfor riket, det er funnet romerske mynter så langt borte som i India (se romersk handel med India). Myntsystemet brøt sammen i løpet av 2–300-tallet.
Hester var alt for dyre, og andre pakkdyr var for trege til at massehandel på de romerske veiene var lønnsomt. Derfor var det lite handel med regionene rundt Roma før oppstandelsen til den romerske marinen i det 2. århundre f.Kr. På den tiden tok det under en måned å seile fra Gades i Spania til Alexandria i Egypt, omtrent hele lengden på Middelhavet. Sjøtransport var rundt 60 ganger billigere enn transport over land, så omfanget av slik transport var derfor mye større.
Klassestruktur[endre | endre wikiteksten]
Det romerske samfunnet var sterkt hierarkisk, med slaver (servi) på bunnen, trell (liberti) over dem, og frie borgere på toppen. De frie borgerne var også delt inn i klasser. De øverste var patrisierne, som kunne spore sine røtter til grunnleggerne av byen, og plebeierne, som ikke var av adelig hærkomst. Det var et stort skille mellom disse to gruppene, som ble mindre viktig i senrepublikken, da mange plebeierske familier ble mektige og kunne få senatorstillinger. Den romerske eliten ble karakterisert enten av økonomisk formue (equites) eller deres politiske status (nobiles). For å kunne være adelsmann måtte en ha en konsul som forfader. Menn som Marius og Cicero, som var de første i sine familier som hadde konsulembeter, ble kalt novus homo «ny mann».
Allierte utenlandske byer ble ofte gitt latinretten, en mellomstilling mellom fullt borgerskap og utenlandsk borgerskap (peregrini), som førte deres innbyggere under romersk lov og ga deres ledende magistrater muligheten til å bli fullverdige romerske borgere. Noen av Romas allierte ble gitt fullt borgerskap etter forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr.) Fullt borgerskap til alle frifødte menn i riket ble innført av Caracalla i 212.
Fattig og rik[endre | endre wikiteksten]
Forskjellen mellom fattig og rik var enorm i antikkens Roma. Disse forskjellene markerte seg ytterligere utover keisertiden. En senator, i vest, i det fjerde århundre tjente fire ganger så mye som en senator i det første århundre. En senator kunne tjene så mye som 120 000 gullmynter i året. Til sammenligning kunne en hoffmann i Konstantinopel tjene 1000 gullmynter i året, en handelsmann 200 året, mens en bonde tjente rundt 5 gullmynter i året. Hovedårsaken til at forskjellene økte utover keiserriket, var de økte skattene som kom i kjølvannet av militærreformene. Hæren ble doblet i størrelse, og med det økte utgiftene også betraktelig.[2]
Familie[endre | endre wikiteksten]
Hovedelementene i det romerske samfunnet var husstandene og familiene. Husholdet inkluderte overhodet i familien (pater familias), hans kone, barn, og andre slektninger. I de øverste klassene var også slavene og trellene en del av husholdet. Overhodet hadde mye makt (patria potestas) over sin familie: han kunne arrangere og oppløse ekteskap, og selge sine barn som slaver. Trolig hadde han også rett til å drepe sine familiemedlemmer, men dette er svært omdiskutert blant historikere.
Pater potestas overgikk til og med sine voksne sønner: en mann ble ikke sett på som pater familias mens hans egen far var i live. Når datteren giftet seg kom hun ofte under pater familias i mannens familie, selv om dette ikke alltid var tilfelle.
Grupper av beslektede husstander dannet ofte en familie (gens). Familiene var basert på blodsbånd eller adopsjon, men de var også politiske og økonomiske allianser. Republikken ble dominert av slike mektige familier (Gentes Maiores).
Ekteskap i antikkens Roma ble ofte sett på som økonomiske og politiske allianser fremfor kjærlighetsforhold, spesielt i de øvre sjikt. Ofte fant fedrene potensielle ektemenn til sine døtre allerede mens de var mellom tolv og fjorten år gamle. Det er funnet tegn på at folk i overklassen giftet seg tidligere enn folk i lavere klasser.
Romerske slekter[endre | endre wikiteksten]
- Se Tria nomina
Romere var opptatt av å spore slekten bakover til familiens stamfar, eksempelvis var Lucius Junius Brutus, mannen som ledet opprøret mot romernes siste konge,stamfar for Brutiiene - slekten som 400 år senere ga opphav til Gaius Julius Caesars drapsmann, Marcus Junius Brutus. En håndfull romerske klaner går igjen og igjen, ettersom de mest fornemme familiene hadde et tilnærmet monopol på samfunnets øverste embeter.
Kultur[endre | endre wikiteksten]
Språk[endre | endre wikiteksten]
Det opprinnelige språket til romerne var latin, et italisk språk som baserer seg lite på ordenes rekkefølge, men gir mening gjennom et system av endelser på hvert ord. Det latinske alfabetet er basert på det greske alfabetet. Litteratur på latin er stort sett skrevet på klassisk latin, et kunstig og stilmessig polert litterært språk fra det første århundre f.Kr, ofte tilegnet Cicero. Språket som ble snakket i Romerriket var vulgærlatin, som i utgangspunktet skilte seg noe fra klassisk latin, og som etterhvert ble stadig mer markant forskjellig både grammatisk og uttalemessig.
Selv om latin forble det litterære og organisatoriske språket i Romerriket, var det gresk som var kulturspråket til den velutdannete eliten. Dette fordi størsteparten av litteraturen som ble brukt av romerne var skrevet på gresk. I det østromerske riket fikk latinen aldri innpass som litterært og talt språk.
Selv om latin er et utdødd språk i dag, med få som kan snakke det flytende, består det fortsatt i flere sammenhenger. Det blir brukt som liturgisk språk i den romersk-katolske kirken, og er det offisielle retts- og referansespråket i Vatikanet. Med oppmuntring fra Vatikanet og med vatikanmedarbeideres private medvirkning utvikles og utgis det jevnlig ordbøker med nye ord, Vatikanets bokhandel selger tegneserier som Donaldus Anas atque nox Saraceni og bøker som Harrius Potter et Philosophi Lapis.
Religion[endre | endre wikiteksten]
Arkaisk romersk mytologi ble dannet som en kompleks interaksjon mellom mennesker og guder, og ikke gjennom fortelling. I motsetning til gresk mytologi var ikke gudene personifisert, men i stedet en form for hellige ånder, kalt numina. Romerne trodde også at hver enkelt person, sted, eller ting hadde sin egen genius, skytsånd. Under republikken ble religionen organisert under et strengt system av prestekontor, som ble ledet av Pontifex Maximus, yppersteprest.
Den stadig økte kontakten med grekerne gjorde at de romerske gudene mer ble assosiert med de greske gudene. Jupiter ble for eksempel oppfattet som samme guddommelighet som Zevs, Mars ble assosiert med Ares, og Neptun med Poseidon. I det første århundre f.Kr førte den stadige assimilasjonen med gresk mytologi til en nedgang i de romerske religiøse ritualene, selv om deres politiske karakter ble holdt relativt ved like. I Romerriket ble religion mer og mer knyttet til keiserens karakter, og mange keisere ble guddommeliggjort etter sin død.
Under keiserriket ble flere utenlandske kulter mer populære, som for eksempel dyrkingen av den egyptiske Isis og den persiske Mithras. I det andre århundre begynte kristendommen å spre seg i riket, og dette ble den offisielle religionen i Roma under Konstantin den store (ca. 330). Forbud mot andre religioner enn kristendom ble innført i 392, av keiser Theodosius.
Kunst, litteratur og musikk[endre | endre wikiteksten]
De tidligste malekunstene i Romerriket bærer preg av etruskisk påvirkning, spesielt bruken av politiske malerier. I det 3. århundre f.Kr. ble gresk kunst, tatt som krigsbytte, populært, og mange romerske hjem ble dekorert med landskap malt av greske kunstnere. Ruinene ved Pompeii viser at romerne ble påvirket av mangfoldige kulturer rundt om i riket. Portrettskulpturer fra denne perioden benyttet ungdommelige og klassiske dimensjoner, som senere utviklet seg til en blanding av realisme og idealisme.
Under de antoniske og severanske periodene, ble pyntet hår og skjegg mer populært. Det ble også gjort fremskritt innen relief-skulpturering, som ofte omhandlet romerske triumfer.
Latinsk litteratur var fra begynnelsen av svært påvirket av den greske. Noen av de eldste historieverkene, som omhandlet den tidlige militærhistorien til Roma, var episke dikt. Etter at republikken utviklet seg, begynte forfattere å skrive historie, komedier og tragedier.
Leker og aktiviteter[endre | endre wikiteksten]
I antikkens Roma var et sted som ble kalt Campus et slags treningssted for romerske soldater som var lokalisert nær elven Tiber. Senere ble Campus romernes friidrettsarena, der selveste Julius Cæsar og Augustus gjentatte ganger skal ha ferdet. For å imitere moderbyen ble identiske arenaer bygd i urbane senter og militærbaser rundt om i riket.
I Campus samlet ungdom seg for å leke og trene bla. hopping, bryting, boksing og kappløp. Ridning, kasting og svømming var også populære fysiske aktiviteter. På landsbygda var fisking og jakt populære fritidsaktiviteter. Det er viktig å understreke at dette var aktiviteter kun tilegnet menn, og ikke kvinner. Ballspill var en populær sport, som romerne hadde flere utgaver av, for eksempel håndball (Expulsium Ludere), hockey, og en form for fotball.
En populær form for underholdning var gladiatorkamper. Gladiatorer sloss stort sett til døden i flere forskjellige sammenhenger og med flere forskjellige våpen. Disse lekene nådde sitt høydepunkt under keiser Claudius, som avgjorde endeliktet i kampen med enten å peke tommelen opp eller ved å gjentatt peke tommelen mot halsen på en «stikkende måte». Dyreshow var også populært blant romerne, der ville, eksotiske dyr ble vist fram for folket, eller kombinert med gladiatorkamper. En fange eller gladiator, bevæpnet eller ubevæpnet, ble kastet inn i arenaen sammen med et rovdyr.
Circus Maximus ble stort sett brukt til hest og kjerreløp, men ble også brukt til andre leker. Det hadde en kapasitet på 250 000 tilskuere. To tempel, et med syv store egg og et med syv delfiner, lå i midten av arenaen, og hver gang kappløperne kjørte en runde, ble et egg og en delfin fjernet. Dette ble gjort for å holde publikum og deltakerne informert om løpsstatusen. Circus Maximus ble bygget i 600 f.Kr. og hadde sitt siste hesteløp nesten 1000 år senere, i 549 e.Kr.
Teknologi[endre | endre wikiteksten]
Romerne kunne skryte av å være det mest teknologiskt utviklede riket i antikken. Mange teknologiske nyvinninger ble utviklet i antikken, glemt i middelalderen, og ble ikke gjenoppdaget før i moderne tid. Om oppfinnelsene kan knyttes direkte til romerne kan diskuteres, for mange nyvinninger var helt klart inspirert av kulturer romerne var i kontakt med. Romerne var ikke spesielt innovative i sin kultur, de oppmuntret heller ikke til innovativ forskning. Romersk lov ga heller ikke provisjon for ingeniørbedrifter og oppfinnelser, selve konseptene om ingeniør og vitenskapsmann eksisterte ikke enda. Uansett ble en rekke viktige teknologiske gjennombrudd utført i denne perioden. De ble spredt rundt i riket, og bidro til Romas enorme dominans og innflytelse i Europa.
Ingeniørkunst og arkitektur[endre | endre wikiteksten]
Romersk ingeniørkunst bidro i stor grad til Romas teknologiske overlegenhet og arv, og bidro til byggingen av hundrevis av veier eller viadukter, broer, akvedukter, bad, termer, teatre og arenaer. Mange monumenter, som Colosseum, Pont du Gard og Pantheon, står den dag i dag som bevis på romersk ingeniørkunst og kultur. De første leiegårdene, insulae, som kunne ha flere etasjer, ble også utviklet av romerne.
Romerne er spesielt kjent for sin arkitektur, som er sammenlignet med de greske tradisjoner og har navnet klassisk arkitektur. Romersk arkitektur har en del stilmessige likhetstrekk med den greske, selv om det var flere forskjeller mellom romerske og greske bygninger. Disse forskjellene er f.eks. at Gresk arkitektur er en arkitravarkitektur som legger vekt på det ytre, mens den romerske arkitekturen er opptatt av å utvikle rommene inne i bygningene. Sett bort fra to nye søyletyper, kompositt og toskansk, og kuppelen, som var av etruskisk opprinnelse, hadde Roma få nye arkitektoriske innovasjoner før slutten av republikken.
Det var i senrepublikken, første århundre f.Kr., at romerne oppfant betong, laget med kalk og pozzolan som bindemiddel, som snart ble hovedbygningsmaterialet i de romerske bygningene, og gjorde det mulig å bygge bygninger i monumentale størrelser. I det samme århundret skrev Vitruvius De architectura, den første bevarte avhandlingen om arkitektur i historien. Mot slutten av århundret tok romerne også i bruk glassblåsing, rett etter at det ble oppfunnet i Syria, og mosaikk tok riket med storm etter Sullas kampanjer i Hellas.
Betong førte til byggingen av de brolagte og holdbare romerske veiene, som var i bruk tusen år etter Romas fall. Byggingen av veinettet i riket bidro sterkt til Romas makt og innflytelse. Veiene ble opprinnelig bygget for hæren, men de utviklet seg til å bli handelsveier, og førte til uttrykket «alle veier fører til Rom». Den romerske staten opprettet veistasjoner som bidro til forfriskninger til de reisende, broer, og til og med et hesteavløsningssystem som gjorde det mulig for en forsendelse å reise opp mot 800 km på 24 timer.
Romerne bygde flere akvedukter for å bringe vann inn til byene og til de store jordbruksområdene. Roma var utstyrt med elleve akvedukter som tilsammen utgjorde en lengde på 350 km. De fleste akveduktene var konstruert under overflaten, med kun en liten del over bakken. Kun drevet av tyngdekraft, transporterte akveduktene tusenvis av liter vann.
Romerne hadde også et godt utviklet sanitærsystem. De hadde offentlige bad, som ble brukt både til hygienemessige og sosiale formål. Mange romerske husstander hadde vannklosett, innendørs rørsystem og komplekse kloakksystem.
Militærsystem[endre | endre wikiteksten]
Det romerske navnet for militæret var ofte basert på navnet for èn soldat, miles. Hæren ble kalt militia, og kommandanten ble kalt magister militiae. I republikken ble generalen ofte kalt imperator.
Den tidlige romerske hæren var lik hærene i de andre bystatene på den tiden, den besto av borgere. Det romerske infanteriet var delt inn i fem klasser, der hver klasse hadde sine egne våpentyper og typer rustning, forsørget av soldaten selv. De fleste infanteristene var hoplitter etter gresk modell, og kjempet i en falanks. Hæren var delt inn i såkalte centurier, hver på hundre mann. Dette systemet ble innstiftet av kong Servius Tullius, og kalles derfor serviansk. En serviansk hær hadde ikke bueskyttere i denne perioden.
Det galliske felttoget i Italia på starten av firehundretallet f.Kr. avslørte svakhetene i den romerske hærorganiseringen. Diktatoren Camillius fikk da i oppgave å reorganisere hæren, og ble den første av de store militærreformatorene. Han innførte den nye enheten legion, bestående av 60 centurier. Tre centurier ble også delt inn i en manipel (manipulus). Legionen kjempet nå i tre linjer, der maniplene i hver linje var stasjonert i intervaller. Disse tre linjene ble kalt hastati, pricipes og triarii.
Småbrukere fra middelklassen hadde tradisjonelt vært ryggraden i den romerske hæren, men mot slutten av det 2. århundre f.Kr. hadde selveiende bønder forsvunnet som sosial klasse. Rekrutteringskrisene førte til at Gaius Marius endret hæren til en fullt ut profesjonell styrke og aksepterte rekruttering fra de lavere klassene.
Reformene Marius la for dagen styrket statusen og makten til de beste generalene. Soldatene ble avhengig av generalen for å få jord etter tjenesten. Staten ble avhengig av generaler med store private hærer. Sterke generaler som Julius Cæsar kunne bruke hæren mot staten og senatet til egen fordel. De militære forandringene bidro sterkt til etableringen av principatet og keiserdømmet under Augustus. Den romerske triumf var en offentlig sermoni og et religiøst rituale for å ære en militær leder.
Den siste hærreformen kom med keiser Konstantin, da han delte hæren inn i en stasjonær forsvarsstyrke og en mobil felthær.
Flåten[endre | endre wikiteksten]
Den romerske flåte var på mange måter underordnet hæren, ikke bare i kapasitet men også i prestisje. Før den første punerkrig i 264 f.Kr. fantes det ingen romersk flåte, mye på grunn av at alle foregående kriger hadde foregått på den italienske halvøy. Krigen mot Karthago, en stor sjømakt, tvang romerne til å hurtig anlegge en flåte og rekruttere sjøfolk. De første sjøslagene i den første punerkrigen endte i katastrofe for romerne. Det var ikke før oppfinnelsen av corvus (en bordingsinnretning som gjorde det mulig for romerske soldater å komme ombord fiendens skip og føre nærkamp på havet) ble oppfunnet, at romerne klarte å vinne slag på havet. Romerne kopierte også flere av karthagisernes skipsdesign, og masseproduserte dem slik at de fikk en konkurransedyktig flåte.
Mot slutten av republikken hadde romerne kontroll over Middelhavet, noe som betydde at det var ingen å kjempe i mot på sjøen. Det siste store sjøslaget ble imidlertid ført internt i Romerriket, mellom Octavian og Marcus Antonius i slaget ved Actium. Selv om det i ettertiden ikke ble kjempet store slag på sjøen, hadde Roma fortsatt en stor flåte som patruljerte både Middelhavet og de store elvene i riket. Flåtens kvalitet ble svekket utover keisertiden, men enkelte keisere, som for eksempel Diocletian, satte store ressurser i sving for å gjenoppbygge den. Den gjennomsnittlige mannskapsstyrken i den romerske flåten varierte mellom 50 000 og 100 000.
Se også[endre | endre wikiteksten]
Referanser og fotnoter[endre | endre wikiteksten]
- ↑ «Romerriket» på Caplex.
- ↑ Peter Brown World of Late Antiquity AD 150 - 750 London 2004: 34-36
Litteratur[endre | endre wikiteksten]
- Bjørn Qviller (1999). Romersk politisk kultur og sosiologisk historie. Cappelen Akademiske Forlag.
- Jørgen Christian Meyer (2002). Antikkens historie – Høvdingdømme, bystat, imperium. Cappelen Akademiske Forlag.
- Christian Meier (1982). Cæsar.
- Edward Gibbon (1788). The history of the decline and fall of the roman empire.
- H.P. L'Orange (1978). Oldtidens Bygningsverden. Dreyer.
- «Roman Empire.net - Illustrated History of the Roman Empire». Henta 2006.
- Johan Henrik Schreiner (1996). Antikkens historie.
Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]
- Faktaartikkel om Romerriket
- (engelsk) Encyclopaedia Romana
- (engelsk) Kart over antikkens Roma
- (engelsk) Venedute de Roma
- (engelsk) The Roman Law Library
- (engelsk) Internet Ancient History Sourcebook