Jean-Bédel Bokassa

Bokassa I Keiser av Sentralafrika
Født		22. feb. 1921 Bobangui (Fransk Ekvatorial-Afrika)
Død		3. nov. 1996 (75 år) Bangui
Beskjeftigelse		Politiker, offiser, kriminell, monark
Embete		Statssjef i Den sentralafrikanske republikk (1966–1979) livstidspresident (1972–1976) Emperor of Central Africa (1976–1979)
Ektefelle		Keiserinne Catherine, 16 andre
Barn		Jean-Bédel Georges Bokassa, Jean-Serge Bokassa, 48 andre
Parti		Mouvement pour l'évolution sociale de l'Afrique noire
Nasjonalitet		Frankrike Den sentralafrikanske republikk Det sentralafrikanske keiserriket
Gravlagt		Palais de Berengo
Utmerkelser		34 oppføringer Storkors av Æreslegionen Storkors av Løveordenen Croix de guerre 1939–1945 Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures Storkors av Alaouite-ordenen Storbånd av Leopardordenen Ridder av Æreslegionen Den sentralafrikanske fortjenstorden Den sentralafrikanske anerkjennelsesorden Ekvatorialstjernens orden De to nil-ordenen Jugoslavias store stjernes orden Madagaskars nasjonalorden Kongos fortjenstorden Order of Operation Bokassa Den nasjonale fortjenstorden Croix du combattant volontaire Croix du combattant volontaire de la Résistance Médaille commémorative des services volontaires dans la France libre Médaille commémorative de la campagne d'Indochine Médaille coloniale Den franske minnemedaljen for krigen 1939–1945 National Order of Merit Jugoslavias store stjernes orden Alaouite-ordenen Løveordenen Leopardordenen Tsjads nasjonalorden Uavhengighetsordenen Nasjonalflaggets orden Ordre national de Côte d'Ivoire Tapperhetsordenen Nilens orden Etiopias stjerneorden
Annet navn		Jean-Bédel Bokassa
Regjeringstid		4. desember 1976 – 20. september 1979
Signatur
Jean-Bédel Bokassa på Commons

Bokassa i 1939

Jean-Bédel Bokassa (uttalt [ʒɑ̃ bedɛl bɔkasa]; 1921–1996) var en sentralafrikansk offiser og politiker, og var statsoverhode i Den sentralafrikanske republikk mellom 1966 og 1979.

Han avsatte landets første president, David Dacko, i et statskupp i 1966. Etter å ha sittet ved makten i elleve år, lot han seg krone som keiser av Det sentralafrikanske keiserdømmet. I 1979 ble han imidlertid fjernet fra makten gjennom et kupp iscenesatt av Frankrike.

Bokassa tilhørte partiet Mouvement pour l'évolution sociale de l'Afrique noire (MESAN).

Liv og virke

Bakgrunn

Jean-Bédel Bokassa kom fra Bobangui i Oubangi-Chari i Fransk Ekvatorialafrika. Han var del av en søskennflokk på tolv barn; faren var landsbyhøvdingen Mindogon Mufasa, og moren var hans hustru Marie Yokow. Bobangui var en stor mbakalandsby i Lobaye-bekkenet på randen av de ekvatoriale skoger.

Mindogon ble tvunget til å organisere vaktlistene til landsbybefolkningen for å jobbe for det franske Forestière-selskapet. Etter å ha hørt om anstrengelse som en profet ved navn Karnu gjorde for å motstå fransk styre og tvangsarbeid,bestemte Mindogon at han ikke lenger ville følge franske ordre og løslot noen av sine landsbyboere som ble holdt som gisler av Forestière. Selskapet anså dette for å være en opprørsk handling, så de arresterte Mindogon og tok ham bort bundet i lenker til Mbaïki. Den 13. november 1927 ble han slått i hjel på torget like utenfor prefekturkontoret. En uke senere begikk Bokassas mor, som ikke var i stand til å bære sorgen over å miste sin mann, selvmord. Dette gjorde Bokassa foreldreløs i en alder av 6 år.

Fra 1927 til 1928 gikk han på skolen Jeanne-d’Arc i Mbaïki, deretter i to år ved misjonsskolen Saint-Louis i Bangui, under fader Grüner. Grüner utdannet ham med den hensikt å forberede ham på katolsk prestegjerning, men innså at studenten hans ikke hadde evnen til studier eller den fromhet som kreves for dette kall.

Fra 1929 til 1939 var var han ved Père-Compte-skolen i Brazzaville i Fransk Kongo. Der utviklet han sine evner som kokk. Etter eksamen i 1939, fulgte Bokassa de rådene som hans bestefar, M'Balanga og fader Grüner ga ham, ved å slutte seg til Troupes coloniales (de franske kolonitropper) som tirailleur den 19. mai 1939.

Militær karriere

Den andre verdenskrig brøt ut i september 1939, etter at han hadde vervet seg. Mens han tjenestegjorde i 2.bataillon de marche ble Bokassa korporal i juli 1940, og sersjantmajor i november 1941.[5] Etter okkupasjonen av Frankrike av Nazi-Tyskland tjenestegjorde han med en afrikansk enhet av De frie franske styrker og deltok i erobringen av Vichy-regjeringens hovedsete i Brazzaville. Deb 15. august 1944 deltok han i de allierte styrkenes landgang i Provence i Frankrike, som en del av Operation Dragoon, og kjempet i Sør-Frankrike og i Tyskland tidlig i 1945, før Nazi-Tyskland brøt sammen.

Han ble værende i den franske hær etter krigen, og studerte radiosendinger i en forlegning i den franske kystbyen Fréjus.

Etterpå gikk Bokassa på offisersskole i Saint-Louis i Senegal. Den 7. september 1950 dro han til Fransk Indokina som radiooverføringsekspert for Saigon-Cholon-battaljonen.[6] Bokassa kom i kamphandlinger under den første Indokina-krig før hans tjenestetur ble avsluttet i mars 1953. For sine bedrifter i kamp ble han hedret med Æreslegionen, og ble dekorert med Croix de guerre.

Under oppholdet i Indokina giftet han seg med en 17 år gammel vietnamesisk jente ved navn Nguyễn Thị Huệ. Etter at Huệ fødte ham en datter, fikk Bokassa barnet registrert som fransk statsborger. Bokassa forlot Indokina uten kone og barn, idet han trodde han ville komme tilbake for en ny tjenestetur i nær fremtid.

Da han kom tilbake til Frankrike, ble Bokassa stasjonert i Fréjus, hvor han underviste i radiosendinger til afrikanske rekrutter. I 1956 ble han forfremmet til annenløytnant, og to år senere til løytnant. Bokassa ble deretter stasjonert som militær teknisk assistent i desember 1958 i Brazzaville, og i 1959 ble han etter tjue års fravær sendt tilbake til hjemlandet i Bangui. Han ble forfremmet til rang som kaptein den 1. juli 1961. Den franske kolonien Ubangi-Chari, en del av Det franske Ekvatorial-Afrika, hadde blitt et semi-autonomt territorium innen det franske fellesskap i 1958, og deretter en uavhengig nasjon som Den sentralafrikanske republikk den 13. august 1960.

Den 1. januar 1962 forlot Bokassa den franske hær og sluttet seg til de sentralafrikanske væpnede styrker med rang som bataljonskommandant under daværende øverstkommanderende Mgboundoulou.

Han steg raskt til rang til oberst og ble i 1963 stabssjef for de sentralafrikanske væpnede styrker, som på den tiden hadde omtrent en regimentstyrke.

I 1962 giftet han seg med belgiske Astrid van Erpe, deretter i 1964 Catherine Denguiadé fra Sentral-Afrika.

Sentralafrikas president - og keiser

Natt til 1. januar 1966 utnyttet oberst Bokassa et opprør i landet til å gjennomføre et kupp mot den autokratisk regjerende presidenten Dacko, og tok makten som president og formann for landets eneste parti, Mouvement pour l'évolution sociale de l'Afrique noire (MESAN). Tre dager senere avskaffet Bokassa grunnloven fra 1959, oppløste parlamentet, forbød politiske partier og styrte som leder av et revolusjonært råd ved dekret fra da av. Den 6. januar 1966 avbrøt Bokassa relasjonene til Folkerepublikken Kina. Høsten 1967 overtok han også embetene som innenriksminister og forsvarsminister og ga seg selv rang som Général de brigade.

Frankrike stilte seg på kupplederens side; For å sikre hans styre kalte Bokassa franske tropper, blan annet fremmedlegionærer, til i november 1967 og fikk sine motstandere eliminert ved fengsling og drap.

Et mislykket kuppforsøk mot ham 12. april 1969 av helseminister oberst Alexandre Banza ga Bokassa en mulighet til å konsolidere sin makt gjennom reformer. Banza ble henrettet etter å ha blitt dømt av en militærdomstol den 13. april.

I mars 1972 ble Bokassa utropt til president på livstid. I mai 1974 overtok han rangen som feltmarskalk. I desember 1974 mislyktes nok et kuppforsøk mot ham. I 1975 giftet Bokassa seg med rumenske Gabriela Drâmbă for sitt 12. ekteskap. I februar 1976 overlevde han et attentat.

På midten av 1970-tallet søkte Bokassa Libyas økonomiske hjelp; Etter et besøk hos den libyske revolusjonære leder Muammar al-Gaddafi, konverterte han til islam og kalte seg nå Salah Eddine Ahmed Bokassa.

Bokassa Is keiserlige flagg

Keiser og keiserinne på banketten etter kroningen

I 1976 innførte han en monarkisk styreform, utropte seg til keiser Bokassa I, og endret landets navn til Det sentralafrikanske keiserdømme.

Han vendte tilbake til katolisismen og omtalte seg selv som Sa Majesté Impériale. Hans fulle tittel var Empereur de Centrafrique par la volonté du peuple Centrafricain, uni au sein du parti politique national, le MESAN. Han gjennomgikk en kroningsseremoni 4. desember 1977, inspirert av Napoléon Is kroning i 1804. Kroningsseremonien til Bokassa var svært kostbar og ble finansiert av penger fra Frankrike. Pave Paul VI ble invitert, men ville ikke å komme og delta i seremonien. Tilsynelatende hadde Bokassa til hensikt å gjøre som som Napoleon angivelig hadde gjort med pave Pius VII ved kroningen sin, å gripe kronen fra pavens hender og selv sette den på sitt hode. Bokassa henvendte seg til erkebiskopen av Bangui, monsignor Joachim N'Dayen, og apostolisk pro-nuntius til det sentralafrikanske keiserdømme, erkebiskop Oriano Quilici, for å understreke hvor ønsket pavens nærvær var.

Som mottrekk forklarte Quilici til Bokassa i juni 1977 at paven var for gammel (han var født i 1897) for en så lang reise og ikke ville være i stand til å delta på seremonien. Det beste Quilici kunne tilby Bokassa var å holde messen etter kroningsseremonien. Etter å ha mottatt samtykke fra Bokassa, kontaktet Quilici Den hellige stol og sikret seg en avtale om at paven ble representert av erkebiskop Domenico Enrici, som nylig hadde representert paven under tronen til kong Juan Carlos I av Spania i 1975.

Kroningen ble anslått å koste landet hans omtrent 20 millioner dollar – en tredjedel av landets årlige budsjett og alle Frankrikes bistandspenger for det året. Hans regalier, den overdådige kroningen og generelt seremoniene tilpasset av den nyopprettede keiserdømmet var i stor grad inspirert av Napoleon I, som hadde omgjort den første franske republikk til keiserdømme.

Bokassa forsøkte å rettferdiggjøre dette og andre eksentrisiteter ved å hevde at å opprette et monarki ville hjelpe Sentral-Afrika til å «skille seg ut» fra resten av kontinentet og vinne verdens respekt. Til tross for sjenerøse invitasjoner deltok ingen utenlandske ledere på arrangementet. På dette tidspunktet trodde mange mennesker i og utenfor landet at Bokassa var gal. Den vestlige presse, for det meste i Frankrike, Storbritannia og USA, betraktet ham som latterligm og sammenlignet ofte hans eksentriske oppførsel og egoistiske ekstravaganse med den til en annen kjent eksentrisk afrikansk diktator, Idi Amin i Uganda.

Seige rykter om at Bokassa av og til konsumerte menneskekjøtt ble underbygget av flere vitnesbyrd under rettssaken mot ham noen år senere, blant annet uttalelsen fra hans tidligere kokk om at han gjentatte ganger hadde tilberedt kjøttet av menneskekropper lagret i palassets walk-in frysere ved Bokassas bord. Ved kroningen skal han ha fortalt den franske ambassadøren at han nå uvitende hadde spist menneskekjøtt.

Styrtet

I 1979 ble han styrtet i et franskstøttet statskupp. Han ble etterfulgt av David Dacko, som hadde vært hans forgjenger; og keiserdømmet ble avskaffet, landet ble igjen en republikk. Bokassa gikk deretter i eksil i Elfenbenskysten og Frankrike.

Hjemkomst, rettssak

I 1986 dro han tilbake til sitt hjemland etter å ha hørt at han skulle bli mottatt som Napoléon da han kom tilbake fra Elba. Dette viste seg å ikke stemme, og Bokassa ble stilt for retten og dømt til døden for mord, tortur og kannibalisme. Dommen ble senere omgjort til fengsel på livstid, men med tiden skjenket president André Kolingba samtlige fanger amnesti.

Død

Bokassa døde i Bangui av et hjerteinfarkt den 3. november 1996. Han hadde sytten koner og skal ha hatt mellom 37 og 54 barn. Den 18. desember 1996 ble han gravlagt i sin tidligere keiserlige residens, Palais de Berengo De mest kjente av hans barn er Jean-Bédel Bokassa den yngre (født 1973), kronprins av Det sentralafrikanske rike, Jean-Serge Bokassa (født 1971), minister i Den sentralafrikanske republikk fram til 2016, og Kiki Bokassa (født 1975), fransk kunstner.

Litteratur

• Appiah, K. A.; Gates, H. L., red. (1999). Encyclopedia Africana. New York: Basic Books. ISBN 978-0-465-00071-5. 
• Bokassa, Jean-Bédel (1985) (på fr), Ma vérité, Paris: Carrére Lefon .
• Christenson, R. (1991). Political Trials in History. New Brunswick: Transaction Publishers. ISBN 978-0-88738-406-6. 
• Crabb, J. C. (Juli 1978). «The Coronation of Emperor Bokassa». Afr. Today. 25 (3): 25–44. JSTOR 4185788. 
• Decalo, S. (Mars 1973). «Military Coups and Military Regimes in Africa». J. Mod. Afr. Stud. 11 (1): 105–127. JSTOR 159875. doi:10.1017/S0022278X00008107. 
• Decalo, S. (1989). Psychoses of Power: African personal dictatorships. Boulder: Westview Press. ISBN 978-0-8133-7617-2. 
• Delpey, R. (1981). La manipulation (fransk). Paris: Jacques Grancher. ISBN 978-2-7339-0005-5. 
• Kalck, P. (1971). Central African Republic: a failure in de-colonisation. London: Pall Mall Press. ISBN 978-0-269-02801-4. 
• Kalck, P. (2005). Historical Dictionary of the Central African Republic. Lanham: Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-4913-6. 
• Knappman, Edward W. (1997). «Jean-Bédel Bokassa Trial: 1986–87». Great World Trials. Detroit: Gale Research. s. 437–440. ISBN 978-0-7876-0805-7. 
• Lee, J. M. (1969). African Armies and Civil Order. New York: Praeger. OCLC 602291326. 
• Lentz, H. M. (1994). Heads of States and Governments. Jefferson: McFarland. ISBN 978-0-89950-926-6. 
• O'Toole, T. (1982). «Made in France: the Second Central African Republic». Fr. Col. Hist. Soc. 6–7: 136–146. JSTOR 42952119. 
• Péan, P. (1977). Bokassa Ier (fransk). Paris: Alain Moreau. OCLC 4488325. 
• Shaw, K. (2004). Power Mad! A Book of Deranged Dictators. London: O'Mara. ISBN 978-1-84317-106-5. 
• Shoumatoff, A. (1988). «The emperor who ate his people». African Madness. New York: Knopf. s. 91–127. ISBN 978-0-394-56914-7. 
• Titley, B. (1997). Dark Age: the political odyssey of Emperor Bokassa. Montreal: MQUP. ISBN 978-0-7735-1602-1.