IX korps (Storbritannia)
| IX korps (Storbritannia) | |||
|---|---|---|---|
| Basisdata | |||
| Aktiv | 1915–1919 1941–1943 | ||
| Land | Storbritannia | ||
| Etablert | 1915 | ||
| Type | Infanteri | ||
| Operativt oppdrag | |||
| Konflikter | første verdenskrig andre verdenskrig | ||
IX korps (IX Corps) var et korps i den britiske hæren under første og annen verdenskrig. Det ble opprettet i England i 12. juni 1915 som forberedelser til landgangen ved Suvlabukten under slaget om Gallipoli.[1]
Første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]IX korps’ hovedkvarteret ble opprettet ved Tower of London.[2] Kommandoen over korpset ble gitt til generalløytnant Frederick Stopford. Hans svake håndtering av korpset under augustoffensiven, slaget ved Sari Bair, sørget for at ble erstattet etter bare ni dager med generalløytnant Julian Byng.[3]
Under Gallipoli-felttoget bestod korpset av følgende divisjoner:[4]
- 10. (Irske) divisjon
- 11. (Nordre) divisjon
- 53. (Walisiske) divisjon
- 54. (East Anglian) divisjon
- 2. kavaleridivisjon
- 29. divisjon – (flyttet fra VIII korps ved Helles)
Disse divisjonene ble flyttet sørover til en rolig sektor for å bli reformert. Denne sektoren var det uheldige målet for den neste tyske offensiven, det tredje slaget ved Aisne i mai–juni 1918, og forårsaket ytterligere tap for IX korps. General Denis Duchêne, sjef for den franske sjette armé, hadde utplassert IX korps (fem divisjoner) for langt framover, på Chemin des Dames-ryggen, som hadde blitt oppnådd med slike kostnader i det andre slaget ved Aisne året før. (Den franske øverstkommanderende Philippe Pétain og hærgruppens sjef Franchet d’Esperey ville ha foretrukket at høydedraget var lett holdt og at hovedforsvaret var en kampsone mellom den og elven Aisne).[5]
I september 1918 ble følgende divisjoner med i korpset:
På tidspunktet for våpenstillstanden i Compiègneskogen var IX korps en del av Fjerde armé.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]IX korps ble oppløst i 1919 etter avslutningen av første verdenskrig, og ble reformert under andre verdenskrig i Storbritannia i april 1941, under kommando av generalløytnant Ridley Pakenham-Walsh. Den 59. (Staffordshire) infanteridivisjonen og divisjonen Durham og North Riding County ble overført til IX korps fra X korps 9. april 1941, noe som antyder at dette er dato da IX korps trådte i kraft. Northumberland County Division ble med i IX korps dagen etter.
Den 15. (skotske) infanteridivisjon ble overført til korpset den 21. november 1941, kommandert av generalløytnant Edwin Morris. 30. november ble begge fylkesdivisjonene oppløst, og 1. desember 1941 ble korpset omdøpt til IX Corps District. Den 15. divisjon forlot IX Corps District 28. september 1942 for å overføre til Northumbrian District, noe som antydet at korpset midlertidig sluttet å være operativt på denne dato.
IX korps, nå kommandert av generalløytnant John Crocker, ble sendt for å delta i felttoget i Tunisia i den britiske Første armé (generalløytnant Kenneth Anderson). Hovedkvarteret til IX korps,[1] med brigadesjef Gordon MacMillan som stabssjef, landet i og åpnet som reserve for den allierte 18. armégruppe 24. mars 1943. Den 6. panserdivisjon ble overført til korpset fra V korps den 12. mars 1943. IX korps tok også kommandoen over amerikanske 34. infanteridivisjon og 128. infanteribrigadegruppe, en del av 46. infanteridivisjon og startet et angrep på Pinchon-Fondouk på den sørlige flanken av Første armé.
Til den siste offensiven i Nord-Afrika ankom flere veteranformasjoner fra Åttende armé (general Bernard Montgomery) for å forsterke IX korps, som skulle spille en ledende rolle i den siste offensiven. Den britiske 7. panserdivisjon, fra den åttende armé, sluttet seg til IX korps 30. april. 4. indiske infanteridivisjon, også fra den åttende armé, ble med 30. april, etterfulgt av 201. gardebrigade, med 4. infanteridivisjon tiltrådt 3. mai. Dette ga IX korps, nå kommandert av generalløytnant Brian Horrocks (erstatter Crocker som hadde blitt skadet av en britisk panservernvåpen under en øvelse), to pansrede divisjoner og to infanteridivisjoner. Det endelige angrepet startet 5. mai med de to infanteridivisjonene som tvang Medjez-el-Bab-gapet, som de to panserdivisjonene gikk gjennom for å få til en eventuell overgivelse av aksemaktenes styrker den 13. mai 1943.[6]
Med overgivelsen av nesten 250 000 aksemaktenes soldater i Nord-Afrika, ble 7. panserdivisjon overførte til V korps den 18. mai 1943, 4. infanteridivisjon fulgte etter fire dager senere, og 6. panserdivisjon (med tilhørende 201. gardebrigade) den 26. mai. IX korps, uten sjef etter at Horrocks gikk tilbake til X korps og da Crocker fortsatt var skadet, ble den oppløst den 31. mai 1943.[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «The British IX Corps in France and Flanders», The Long, Long Trail
- ^ Becke (2007), s. 185–191.
- ^ 22 July 1915, The Gallipoli Association. Sitat: «What they got was a 61-year old man who was in semi-retirement as the Lieutenant of the Tower of London. He was a career soldier, but his career had been of the sort that had not featured the command of troops in action, his expertise had been largely in the field of staff work, valuable but not the skill-set required at Suvla Bay.»
- ^ «6 August 1915 Suvla Bay landings», Royal Munster Fusiliers. Arkivert fra originalen 15. april 2012
- ^ Harris (2008), s. 477
- ^ Lee, Emily: «Axis forces in North Africa surrender», TLTC Blogs
- ^ «IX Corps» (PDF), British Military History. Arkivert fra originalen 23. september 2015
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Becke, A.F. (2007): History of the Great War: Order of Battle of Divisions, Part 4: The Army Council, GHQs, Armies, and Corps 1914–1918, London: HM Stationery Office, 1944/Uckfield: Naval & Military Press, ISBN 1-847347-43-6.
- Cole, Howard (1973): Formation Badges of World War 2. Britain, Commonwealth and Empire. London: Arms and Armour Press.
- Lord, Cliff; Watson, Graham (2003): Royal Corps of Signals: Unit Histories of the Corps (1920–2001) and its Antecedents, Solihull: Helion, ISBN 1-874622-92-2.
- Harris, J.P. (2008): Douglas Haig and the First World War. Cambridge, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-89802-7
- Wyrall, E. ([1939] 2002): The History of the 50th Division, 1914–1919 (Naval & Military Press ed.). London: P. Lund, Humphries. ISBN 1-84342-206-9.