Kart over rutene for noen tidlige antarktisekspedisjoner.
Antarktis er området rundt Sydpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned, når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i syd og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 4000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Blåhvalen er en finnhval og tilhører bardehvalene, er et sjøpattedyr som kan bli inntil 34 meter lang og veie opptil 190 tonn. Sørlig blåhval har en torpedolignende kropp og holder til på den sørlige halvkule og er tradisjonelt den fysisk største av underartene. I snitt blir den gjerne et par meter lengre enn nordlig blåhval. Den lengste blåhvalen som noen gang er målt var ei 33,58 meter lang ku som ble fanget ved Grytviken i Sør Georgia i 1909.
Det var rikelig med blåhval i de fleste hav fram til begynnelsen av det 20. århundre. Årsaken til at det ikke var fangst av blåhval før skyldes i hovedsak at blåhvalen er et hurtig dyr. Før granatharpunen ble oppfunnet på 1860-tallet var ikke hvalbåtene tilstrekkelig hurtige og manøvreringsdyktige til å jakte blåhval. Det ble det imidlertid en endring på da nordmannenSvend Foyn i 1864 monterte Erik Eriksens oppfinnelse, granatharpunen, på den dampdrevne hvalfangstskuta «Spes & Fides». Harpunen ble skutt ut av en såkalt harpunkanon montert i baugen på båten. Etter dette blomstret hvalfangstnæringen til høyder som nesten utryddet både blåhvalen og flere av dens slektninger.
Til sammen 30 land, som alle har signert Antarktistraktaten, driver forskningsstasjoner på helårsbasis eller sommerbasis på det antarktiske kontinent eller på øyer sør for 60° sørlig bredde. Stasjonene har en samlet kapasitet på omtrent 4 000 personer om sommeren og 1 000 personer som kan overvintre. I tillegg til de faste stasjonene, finnes hver sommer noen titalls mindre stasjoner som benyttes til feltarbeid (feltstasjoner).
Sett fra luften, januar 2005.
Amundsen-Scott-basen (Amundsen-Scott South Pole Station) er en amerikansk forskningsstasjon på Sydpolen, oppkalt etter polfarerne Roald Amundsen og Robert Falcon Scott. Den ble opprettet i november 1956 i forbindelse med Det internasjonale geofysiske året (IGY) i 1957. Den har vært i kontinuerlig bruk siden, og driftes av United States Antarctic Program. For tiden ligger den ca 100 meter fra den geografiske sydpolen. Fordi den ligger på en isbre, beveger den seg omtrent 10 meter pr år relativt til sydpolpunktet.
Scotts team på Sydpolen, 18. januar 1912. Fra venstre: Wilson, Scott, Oates, Bowers, Edgar Evans.
Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1913), offisielt British Antarctic Expedition 1910, var en britisk ekspedisjon ledet av Robert Falcon Scott. Ifølge ham var hovedmålet å ta seg til Sydpolen for å sikre at det britiske imperiet fikk æren for prestasjonen. Scott og fire ledsagere nådde Sydpolen 17. januar1912, men oppdaget at en ekspedisjon ledet av Roald Amundsen hadde vært der trettitre dager tidligere. På ferden tilbake til Cape Evans-basen omkom Scott og hans ledsagere. Dagbøkene deres ble funnet under et søk etter sydpolgruppen åtte måneder senere, og dermed ble deltagernes historie kjent.
FLK «Thorshammer» (Hammer'n på folkemunne) var et flytende hvalkokeri tilhørende det norske rederiet Thor Dahl i Sandefjord. Skipet ble bygget ved William Doxford & Sons i Sunderland og overlevert rederiet Eagle Oil Transport Co i 1914 som oljetankeren DS «San Nazario». I 1928 ble hun solgt til Bryde & Dahls Hvalfangerselskap for ombygging til hvalkokeri. De første sesongene fanget «Thorshammer» på de nylig oppdagede hvalfeltene i nærheten av Bouvetøya og langs iskanten.
Etter avsluttet fangstsesong 1961/62 ble «Thorshammer» solgt for opphugging i La Spezia etter at det mest verdifulle utstyret var blitt demontert.
