Brusk, cartilago, er et støttevev som sammen med knokler og bein utgjør skjelettet hos mange dyr med ryggrad, og hoveddelen av skjelettet hos for eksempel bruskfisk. Brusk er halvfast, mer eller mindre elastisk, og bløtere enn bein.
Brusk består av en fast, vannholdig og elastisk grunnsubstans (kondroitinsulfat), med spredte celler (kondroblaster og kondrocytter) og cellegrupper (kondron). Disse er omgitt av et nett av mikroskopiske kollagenfibre.
Brusk utvikles i fosterlivet fra bindevev, som stammer fra mesoderm.
Egenskaper
Kombinasjonen av fibrenes strekkfasthet og det høye vanninnholdet gjør at brusk tåler trykk godt. Derfor er nesten alle leddflater i skjelettet kledd med brusk.
Med unntak av disse leddflatene er brusken ellers i kroppen overtrukket med en tynn bindevevshinne (bruskhinnen eller perichondrium). Nydannelse av brusk foregår fra det innerste laget av denne bindevevshinnen (apposisjonell vekst). Bruskcellene kan også dele seg og skape vekst innenfra (endokondral vekst).
Brusken inneholder selv ingen blodkar eller nerver. Den ernæres dels ved diffusjon fra bruskhinnen, dels fra leddvæsken eller vevsvæske under vekslingen mellom kompresjon og avlastning ved bevegelsen av kroppen, nesten som en svamp som suger væske. Bruskens tykkelse blir derfor begrenset. Samtidig forklarer det hvorfor løsrevne bruskbiter kan overleve som såkalte «leddmus» i en leddhule. Disse kan være vanskelig å oppdage siden brusk ikke synes på vanlige røntgenbilder.
Et mellomstadium
Brusk er et mellomstadium ved dannelsen av de fleste av skjelettknoklene. Fosterets skjelett består av brusk som forbeines under veksten. Brusken forbeines senest i de bruskplatene som utgjør vekstsonene (epifyseskiver) i skjelettet.
Noen deler av skjelettet forblir brusk hele livet, som for eksempel leddbrusken, ribbeinsbrusken og mellomvirvelskivene. Når vi blir eldre, degenererer brusken mange steder. Den mister noe av sitt vanninnhold og slites lettere. Dessuten har den tendens til å forkalke og bli stivere (spesielt ribbeinsbrusken).
Forskjellige brusktyper
Vi skiller mellom tre typer brusk, etter innholdet av celler og fibre:
Hyalin brusk
Hyalin brusk er den mest utbredte formen. Den har et blålig, glassaktig utseende og finnes i luftrørets og bronkienes bruskringer, i ribbeinsbrusken, deler av nesebrusken og i de fleste leddflater. Den tåler trykk veldig godt, men tåler formforandring dårlig.
Fiberbrusk
Fiberbrusk er hvitaktig og inneholder mye kollagene fibre. Den finnes blant annet i mellomvirvelskivene, i meniskene i knærne og i symfysen mellom underlivsbeina. Den tåler strekk bedre enn den hyaline brusken, men ikke så stort trykk som den.
Elastisk brusk
Elastisk brusk inneholder dessuten bunter av elastiske fibre. Det gjør den bøyelig uten å sprekke, men lite trykkfast. Den er mer gulaktig og finnes hovedsakelig i strupelokket og i det ytre øre.
Degenerative forandringer
Med alderen reduseres celleantallet i brusken, og dermed også innholdet av vannbindende proteoglykaner. Bruskcellene får dårligere ernæringsforhold, brusken blir tynnere og sprø og tåler trykk dårligere enn før. I mikroskop kommer de kollagene fibrene tydeligere frem (såkalt «asbestbrusk»). Derfor er brusken hos eldre i mindre grad tilpasset et fysisk aktivt liv enn hos yngre.
Siden bruskvev i prinsippet ikke nydannes, men bare erstattes med bindevev, vil det med alderen oppstå en viss bruskslitasje. Dette kan vises på røntgenbilder ved at leddendenes innbyrdes avstand reduseres, ofte kombinert med artrose. Forkalkning av brusken opptrer også ofte ved høy alder, spesielt i ribbensbrusken og processus xiphoideus.
Bruskskader kan opptre, for eksempel på kneskålenes leddflater (kondromalasi), muligvis som følge av ekstremt press. Også medfødte forstyrrelser i bruskutviklingen kan forekomme (kondrodystrofi). Likeså kan svulster opptre, både godartede (kondrom) og – sjeldnere – ondartede (kondrosarkom).