Bukspyttkjertelen (pancreas) er et 15–20 centimeter langt organ i øvre del av bukhulen, bak magesekken. Bukspyttkjertelen er en viktig del av fordøyelsessystemet ved at den produserer bukspytt til fordøyelsen, og er en del av hormonsystemet ved at den danner hormonene insulin og glukagon, som er viktig for å regulere blodsukkernivået.
Funksjoner
Bukspyttkjertelens funksjon er todelt, idet den både lager bukspytt til fordøyelsen, og hormoner som insulin og glukagon. Det er derfor en kjertel med henholdsvis både eksokrine og endokrine funksjoner.
Fordøyelse
Mesteparten av kjertelvevet til bukspyttkjertelen produserer bukspytt, en type fordøyelsessaft. Dette er den eksokrine delen av bukspyttkjertelen og utgjør om lag 95 prosent av det totale kjertelvevet. Bukspyttkjertelen produserer om lag 1,5 liter bukspytt hver dag. Bukspytt er en basisk væske som inneholder flere forskjellige enzymer som er viktige for fordøyelsen.
For proteinnedbrytningen dannes forstadiet til enzymet trypsinogen, som blir til den aktive formen trypsin i tarmen. Hvis bukspyttkjertelen hadde produsert aktivt trypsin, ville bukspyttkjertelen ha fordøyet seg selv.
For spaltingen av karbohydrater dannes det en rekke enzymer som bidrar i fordøyelsen av ulike typer karbohydrater. For eksempel skilles det ut amylase som spalter stivelse til maltose (som senere i fordøyelsesprosessen spaltes videre til glukose).
For spalting av fett skilles det ut lipase. Lipase spalter triglyserider til fettsyrer og monoglyserider (fettsyre koblet til glyserol).
Dessuten inneholder bukspytt bikarbonat, som er basisk og bidrar til å nøytralisere det sure tarminnholdet fra magesekken.
Mengden av bukspytt reguleres dels gjennom hormoner (sekretin og kolecystokinin) som dannes i tynntarmen og gir bukspyttkjertelen informasjon basert på tarmens innehold. Dels reguleres den gjennom nerveimpulser, også psykogent-reflektorisk (for eksempel ved tanken på god mat, lukt og smak). Produksjonen av bukspytt er om lag 1,5 liter i døgnet.
Hormoner
Bukspyttkjertelen inneholder også cellegrupper, såkalte Langerhans' øyer, som kan produsere hormonene insulin og glukagon. Disse hormonene er viktige for regulering av blodsukkernivået, og har motsatt virkning av hverandre. De hormonproduserende delene av bukspyttkjertelen er den endokrine delen, som bare utgjør om lag 5 prosent av det totale kjertelvevet.
Insulin er et viktig hormon for å senke sukkerinnholdet i blodet ved å øke opptaket av sukker i ulike celler og ved å fremme dannelsen av glykogen i leveren. Produksjonen reguleres først og fremst av sukkerinnholdet i blodet. En økning av dette er en direkte stimulans for de såkalte beta-cellene i Langerhans' øyer til å danne mer insulin og derved motvirke blodsukkerøkningen. Svikt i insulinproduksjonen fører til diabetes. Den høye blodsukkerkonsentrasjonen vanskeliggjør gjenopptaket av sukker fra nyrekanalene (tubuli), og gjør urinen sukkerholdig (glukosuri). Det fører også til økt væsketap og en rekke andre forandringer i kroppen.
- Les mer om diabetes
I motsetning til insulin, forårsaker glukagon tvert imot en økning av blodsukkerinnholdet ved at det setter i gang en økt nedbrytning av glykogen. Glukagon produseres av såkalte alfa-celler i bukspyttkjertelen.
Det produseres også enkelte andre hormoner i bukspyttkjertelen, som for eksempel somatostatin og ghrelin.
Anatomi
Bukspyttkjertelen er 15–20 centimeter lang og ligger i øvre del av bukhulen, bak magesekken. Vekten varierer mye, men er typisk om lag 80-90 gram.
Makroskopisk anatomi
Bukspyttkjertelen er kledd med bukhinne bare på forsiden. Den ligger hovedsakelig retroperitonealt, men en bakre del ligger intraperitonealt. Bukspyttkjertelen har en lappet struktur med bindevev imellom, og er grågul av farge. Selv om den er et sammenhengende organ, deles den inn i et større hode (caput) på høyre side, en kropp (corpus) på midten, og en tynnere hale (cauda) mot venstre. Til høyre, inntil hodet, ligger tolvfingertarmen i en C-formet bue; til venstre for halen ligger milten som den henger bindevevsaktig sammen med. Bak bukspyttkjertelen ligger de store karstammene: hovedpulsåren (aorta) og den store, nedre hulvenen (vena cava inferior).
Bukspytt og utførselsganger
Bukspyttkjertelen består hovedsakelig av kjertelvev som danner bukspytt og som ledes gjennom en to til tre millimetertykk utførselsgang (ductus pancreaticus) inn i tolvfingertarmens konkave side. Denne gangen går gjennom hele organet, der den opptar tallrike mindre ganger. Av og til kan hovedutførselsgangen dele seg, slik at den munner ut i tarmen på to (eller flere) steder. Som oftest (omtrent i 75 prosent av tilfellene) munner utførselsgangen sammen med gallegangen ductus choledochus gjennom papilla Vateri, men ikke sjelden ser man varianter.
Endokrin del av bukspyttkjertelen
Inne mellom de bukspyttproduserende eksokrine kjertlene ligger det en annen type celler, gruppert i små «øyer» kalt Langerhans' øyer, som produserer hormonene insulin (av latin insula, 'øy') og glukagon. Disse kjertlene har ingen utførselsganger, men tømmer seg direkte i blodbanen. Dette er det endokrine kjertelvevet i bukspyttkjertelen, og utgjør en vesentlig mindre del enn den eksokrine. Langerhans' øyer har flere typer celler som produserer forskjellige hormoner. For eksempel vil alfa-celler produsere glukagon og beta-celler produsere insulin.
Blod- og nerveforsyning
Som alle hormonproduserende organer har bukspyttkjertelen en rik blodtilførsel. Den mottar blod fra miltarterien, leverarterien og fra arterien som forsyner deler av magesekken og tynntarmen. Det venøse blodet ledes inn gjennom portvenen (vena portae) til leveren.
Nerveforsyningen skjer gjennom det autonome nervesystemet. Den parasympatiske nerveforsyningen stimulerer fordøyelsesaktiviteten og kommer fra den tiende hjernenerven (nervus vagus), mens den sympatiske nerveforsyningen (hemmer aktiviteten) kommer fra den sympatiske grensestrengen via en stor nerveknute i bukhulen (ganglion coeliacum). Nervefibrene følger blodkarene inn i kjertelvevet.
Embryologi
Embryonalt utvikler bukspyttkjertelen seg fra det endodermale tarmrøret. Allerede etter en måned dannes det to utvekster eller 'knopper' fra den duodenale delen av tarmen – en dorsal og ventral. Sistnevnte utvikler seg tett inntil lever- og galleblæreanlegget, men dreier etter hvert bakover og blir rundt sjette embryonaluke liggende på den venstre siden av den nå C-formede duodenalslyngen, sammen med den dorsale 'knoppen'. De to anleggene vokser sammen, slik at den opprinnelige ventrale delen danner processus uncinatus og nedre del av caput pancreatis. Hovedutførselsgangen (ductus pancreaticus) som munner ut i tolvfingertarmen dannes av den distale delen av den dorsale utførselsgangen sammen med den ventrale gangen.
Langerhans' øyer dannes i hele pankreasanlegget fra tredje embryonalmåned, men får funksjon først et par måneder senere.
Sykdommer i bukspyttkjertelen
Mange sykdommer er knyttet til bukspyttkjertelen.
Diabetes er en gruppe sykdommer som skyldes at bukspyttkjertelen ikke produserer nok insulin eller at insulinet virker for dårlig.
Bukspyttkjertelbetennelse (pankreatitt) gir betennelse i bukspyttkjertelen og kan være akutt eller kronisk.
Bukspyttkjertelkreft er en alvorlig kreftsykdom i bukspyttkjertelen.
Historikk
I antikkens medisin (og i folkemedisinen) er bukspyttkjertelen knapt nevnt, og opprinnelig ble den heller ikke oppfattet som et eget organ. Oldtidens anatomer regnet bare med de indre organene som var lett synlige i bukhulen, og mente at det gråaktige, retroperitoneale organet ikke hørte med til disse. De skilte imidlertid mellom bukorganenes bindevev og blodårer, og organets 'kjøtt' etter parenkym. Siden bukspyttkjertelen ble oppfattet som homogen, uten lett synlige blodårer, ben eller brusk, ble den derfor betegnet pankreas – av pan, 'over alt', og krias, 'kjøtt' – altså: 'bare kjøtt, alt sammen'.
Først på 1500-tallet ble bukspyttkjertelen beskrevet av den tyske humanisten og anatomen Johannes von Andernach (1505-1574). Den tyske patologen Paul Langerhans (1847-1888) beskrev Langerhans' øyer (mens han ennå var student) i 1868. I 1921-1922 oppdaget de kanadiske forskerne Frederick Banting (1891-1941) og Charles Best (1899-1978) insulin som et sekret fra de Langerhans' øyer, og revolusjonerte derved behandlingen av diabetes.