Brusk, et tett, fast og motstandsdyktig kroppsvev som ikke er like hardt og brytbart som ben. Hos noen dyreformer utgjør brusk alt skjelettmateriale, hos høyere virveldyr forekommer det mange steder i organismen der fasthet forenes med en viss bøyelighet.
Mennesket
brusk (Hyalin brusk, mikroskopisk bilde) (bilde)
Brusk tilhører binde- og støttevevene (se bindevev). Som de andre vevene består også brusk av celler og intercellulærsubstans. Cellene, kondrocyttene, ligger, ofte to eller flere sammen, i små hulrom i intercellulærsubstansen. Denne er meget fast med fibrer som danner tette nettverk. Brusk er smidig og elastisk, egnet til å tåle trykk og belastning. Etter sammensetningen av intercellulærsubstansen skilles det mellom tre typer brusk:
Hyalin brusk
Hyalin brusk er den alminneligste. Intercellulærsubstansen er glassaktig (gr. hyalos, 'glass'), halvt gjennomskinnelig, har en temmelig fast konsistens og består av kollagene fibrer (se kollagen) og kondroitinsulfat. Den finnes i skjelettet (leddbrusk og ribbebrusk) og i luftveiene (nese, strupehode, luftrør, bronkier).
Elastisk brusk
Elastisk brusk har rikelig med elastiske fibrer i intercellulærsubstansen. Den finnes i det ytre øre og i strupelokket.
Fiberbrusk
Fiberbrusk ligner hyalin brusk, men har et høyere innhold av kollagene fibrer. Fibrene er fortrinnsvis ordnet i samme retning som det strekk vevet er utsatt for. Cellene ligger i rekker mellom fiberbuntene. Denne typen finnes der det er behov for brusk med stor fasthet og styrke, i mellomvirvelskiver, leddskiver, menisker og leddlepper.
Vekst
Andre dyregrupper
Brusken hos rundmunner har lite intercellulær substans sammenlignet med andre fisker og høyere virveldyr. Bruskfisk (som haier) er utstyrt med skjelett av en slags hyalin brusk som er forsterket med kalkavsetninger i overflatelagene. I skjelettet hos blekkspruter inngår en brusklignende substans.