Trådlignende dannelser i organisk vev, som bindevev, muskelvev og nervevev.
Bindevevsfibrer
Bindevevsfibrer er fellesbetegnelse på ulike fibertyper som finnes innleiret i bindevevets grunnsubstans mellom cellene. Basert på forholdene hos pattedyr og mennesket skilles det tradisjonelt mellom tre slags fibrer:
A) Kollagenfibrer er langstrakte, uforgrenede, fargeløse eller hvite med diameter 0,001–0,030 mm. Lengden antas å kunne nå opp i flere hundre millimeter. I elektronmikroskop viser fibrene regelmessig tverrstripning med periodisitet på 64–70 nm. De kjenntegnes ved stor motstandsstyrke overfor strekk, men er lett bøyelige. Parallelle fibrer kan være tettpakket og ha et rett forløp (som i sener), eller de kan være løst pakket og er da bølgeformede (som i løst bindevev). De kan også være pakket tett med skiftende retning (som i ligamenter). Den enkelte fiber er bygd opp av mindre enheter, fibriller, som ligger buntet sammen jevnsides.
Kollagen er et protein som ved koking gir gelatin. Det er rikt på aminosyrene hydroksyprolin, hydroksylysin, prolin og glysin. Lær består hovedsakelig av tettpakkede, garvede, kollagene fibrer med skiftende retning forarbeidet fra underhud.
B) Retikulære fibrer er meget tynne, uforgrenede, med diameter vanligvis ikke over 0,001 mm og heftet sammen til et nettverk (lat. reticulum, lite nett) av slimlignende stoff. Fibrene består av reticulin, et protein som kjemisk sett står nær eller er identisk med kollagen. Retikulære fibrer er ikke strekkbare, men bøyelige og skiller seg fra kollagene fibrer ved sin spesielle fargbarhet. De er bl.a. argyrofile, dvs. de kan gjøres synlige i lysmikroskop ved impregnering med sølvsalter. I elektronmikroskop viser fibrene seg å representere bunter av fibriller som svarer til dem man ser i kollagene fibrer, men arrangert som nettverk. Fibrillene viser tverrstripning med periodisitet tilsvarende kollagen. I forbindelse med sårheling har man kunnet påvise en rekke overgangsformer mellom typiske retikulære og kollagene fibrer. Til tross for denne sammenhengen har man funnet det nødvendig å opprettholde retikulære fibrer som egen kategori på grunn av disse fibrenes spesielle egenskaper. Retikulære fibrer forekommer i de fleste organer og cellevev og tjener til å holde ved lag vevenes struktur.
C) Elastiske fibrer er langstrakte og tynne med diameter 0,001–0,010 mm, og de er sterkt lysbrytende. De består hovedsakelig av det kjemisk meget motstandsdyktige proteinet elastin. I elektronmikroskop viser de unge fibrene seg å bestå av to komponenter: parallelle mikrofibriller og en strukturløs substans, som med tiltagende alder blir enerådende. Elastiske fibrer strekkes lett, men vender tilbake til sin opprinnelige lengde (liksom gummistrikk). I motsetning til kollagene fibrer mangler de tverrstripning, de har ekte forgreninger, og de kan smelte sammen og danne nettverk og platelignende strukturer. Større konsentrasjoner av elastin gjør animalske vev gulaktige. Med stigende alder omdannes elastin til elacin, og fibrene taper sin elastisitet.
Fibrinfibrer
Fibrinfibrer er finere og grovere sammenflettede tråder som formes i blodplasma (den flytende grunnsubstans mellom blodets celler) når blod størkner (koagulerer). I elektronmikroskop viser trådene regelmessig tverrstripning med periodisitet ca. 25 nm. Se blod.
Muskelfibrer
Muskelfibrer er avlange celler, muskelvevets bygningselementer og virksomme bestanddeler. Cellenes cytoplasma inneholder fine tråder, såkalte myofilamenter, som ligger orientert i cellenes lengderetning og med evne til å gjøre cellene kortere. Forkortning av en muskelfiber betegnes kontraksjon; egenskapen tilskrives trådformede, kontraktile proteiner som actin og myosin som inngår i myofilamentene. Hos pattedyr og mennesket skilles det mellom tre hovedtyper:
A) Den glatte muskelfiberen er en spoleformet celle, 0,02–0,50 mm lang, diameter inntil 0,01 mm, med en oval, sentralt beliggende cellekjerne. Tettpakkede, parallelle fibrer er ofte organisert som båndformede muskler i innvoller.
B) Den tverrstripete skjelettmuskelfiberen er en meget langstrakt, jevntykk, slangeformet celle, 1–40 mm lang og med diameter 0,01–0,10 mm, med mange perifert beliggende cellekjerner fordelt langs fiberen. Myofilamentene i hver celle er sammenbuntet til myofibriller. I lysmikroskop viser fiberen en gjennomgående regelmessig tverrstripning i form av alternerende lyse og mørke bånd, hvorav det mørke skyldes myosinets lysbrytende egenskap. Tverrstripede skjelettmuskelfibrer utgjør de funksjonelle enheter i menneskets viljestyrte muskler. De er hovedbestanddelen i den varen som til daglig kalles «kjøtt». 1) Hvite fibrer er store celler rike på myofibriller og med evne til få og hurtige sammentrekninger. De blir fortere trette enn 2) røde fibrer, som er tynnere og foretar mange langsomme sammentrekninger over lengre tid.
C) Hjertemuskelfiberen er en avlang, sylindrisk, oftest svakt forgrenet celle med en oval kjerne liggende sentralt og myofibriller (som er bygd opp av myofilamenter) liggende perifert. Lengden er 0,10–0,15 mm, og diameteren varierer mellom 0,009–0,022 mm. Fibrene er heftet til hverandre ende-mot-ende i form av enkle rekker og danner, som følge av fibrenes tendens til tvegrening, et sammenhengende tredimensjonalt nettverk. I lysmikroskop viser fibrene svak tverrstripning, men sammenlignet med skjelettmuskelfibrene er det mørke båndet lite fremtredende. Deler av fibrenettet fungerer som hjertets stimuliledende system. Her er den enkelte fiber som oftest grovere bygd, med diameter opp til 0,05 mm (Purkinjefibrer), og de er fattige på myofibriller. Se muskelvev.
Nervefibrer
Nervefibrer er tynne, trådlignende, som oftest langstrakte og forgrenede utløpere fra nerveceller. Er for det meste omsluttet av mindre, sylinderformede nervestøtteceller som kan ligge i en enkel rekke langs utløperen og danne en skjede. Det er utløperen med sin skjede som betegnes nervefiber. Utløpere kan være forsynt med en myelinskjede, som oppstår når nervestøttecellene vikler seg i spiral rundt utløperen. Mange tynne nervefibrer mangler myelinskjede. Også disse fibrene har en skjede av nervestøtteceller, men cellene har ikke viklet seg omkring utløperen og dannet myelinlameller. Nervefibrer varierer i diameter mellom 0,001–0,020 mm. Deres viktigste oppgave er impulsledning, som foregår én vei, dvs. en nervefiber leder impulser enten bare til eller bare fra det sentrale cellelegemet. En nervecelle har bare én fraførende utløper, akson. Myelinskjedene isolerer fibrene og har betydning for impulsledningen. Perifere nerver er bygd opp som bunter av nervefibrer omspunnet av et bindevevshylster som avgrenser nerven fra tilstøtende vev. Se nervevev.