Når hjertets venstre hovedkammer har problemer med å pumpe blod rundt i kroppen, vil det hope seg opp blod i hjertet og føre til at hjerteveggen settes på strekk. Dette stimulerer til dannelse av proBNP. ProBNP omdannes så til BNP og NT-proBNP i cellen, som begge deretter skilles ut i blodbanen. Både aktivt BNP og NT-proBNP frigjøres i økte mengder ved økt strekk på hjerteveggene, for eksempel som følge av volumoverbelastning.
Konsentrasjonen av BNP og NT-proBNP kan måles i en blodprøve ved mistanke om hjertesvikt, og for å vurdere prognose, sykdomsforløp og effekt av behandlingen. NT-proBNP og BNP brukes for å skille mellom hjertesvikt og andre årsaker til tungpustethet. Høye nivåer av NT-proBNP og BNP ved hjertesvikt er forbundet med dårligere prognose. Begge hormonene er uspesifikke markører som også stiger ved andre tilstander som for eksempel hjerte- og karsykdommer og lungeembolisme. Pasienter med hjertesvikt kan også sjelden ha normale verdier av BNP og NT-proBNP, derfor bør pasienten også undersøkes med andre diagnostiske metoder .
Både BNP og NT-proBNP kan måles ved immunologiske teknikker på automatiserte analyseinstrumenter ved de fleste sykehus. Konsentrasjonen kan også måles ved pasientnære instrumenter på legekontor. Jo høyere konsentrasjonen av BNP eller NT-proBNP er, jo mer sannsynlig er det at pasienten har hjertesvikt. Lave konsentrasjoner i blodet kan brukes til å utelukke at pasienten har hjertesvikt. Biomarkørene har ulike referanseverdier og bør ikke benyttes om hverandre. Referansegrensene kan også variere mellom ulike laboratorier på grunn av metodeforskjeller.
NT-proBNP regnes som en bedre markør enn BNP på grunn av lengre halveringstid og fordi den har lengre holdbarhet i blodprøven.
Kommentarer (1)
skrev Margit Øygarden Bergaust
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.