Ryggsøylen er en sammenhengende søyle av flere enkeltvirvler, og som representerer sentralaksen i skjelettet hos alle virveldyr. Dens oppgave er dels å være støtte og beskyttelse for de indre organene, dels å gi kroppen dens form og holdning. Ryggsøylen bærer vekten av overkroppen og danner dessuten en beinkanal for ryggmargen. Mennesket har i alt 33–34 virvler.
Ryggvirvlene inndeles (ovenfra og nedover) i:
De sammenvokste virvlene kalles også «falske» virvler (vertebrae spuriae), i motsetning til de «ekte» løse virvlene (vertebrae verae), og regnes av mange til bekkenet og ikke til selve ryggsøylen. De løse virvlene er innbyrdes bevegelige, og er forbundet med både muskler, brusk og bånd (ligamenter), og med ekte og uekte ledd. De ekte (synoviale) leddene dannes av små leddflater baktil på virvelen, også kalt fasettledd, mens de uekte leddene dannes av mellomvirvelskivene (disci intervertebrales) av brusk. De bevegelige virvlene øker gradvis i størrelse og tykkelse nedover, svarende til den vektbelastningen de utsettes for.
Ryggsøyle. Til venstre sett bakfra. – Til høyre fra siden.
Korsbeinet (nederst) består av fem sammenvokste virvler. Leddflatene på siden (fiolett) danner en stor leddflate for leddet mellom tarmbein og korsbein. Gjennom åpningene i korsbeinet trer ryggmargsnervene ut. Korsbeinet inneholder imidlertid ingen ryggmarg; den opphører ved første lendevirvel. Korsbeinet danner også ledd med tverrtaggene på nederste lendevirvel (øverst).
Ryggvirvlenes form og størrelse varierer betydelig nedover i ryggsøylen, men visse trekk er felles for nesten alle virvler.
Generelt består en virvel (vertebra) av et sylinderlignende virvellegeme fortil (corpus vertebrae), og baktil av den spinklere virvelbuen (arcus vertebrae). Disse to strukturene omslutter virvelhullet (foramen vertebrale) som ryggmargen går igjennom, og som til sammen danner en kanal (canalis vertebralis) når alle virvlene ligger oppå hverandre. Mens virvellegemene er bygd opp av en indre spongiøs («svampaktig») beinsubstans og et tynt ytre kompakt beinlag, består buene nesten utelukkende av kompakt bein. Dette har betydning ved ryggskader (kompresjonsfraktur, se knokkelbrudd).
Virvellegemenes indre, spongiøse beinvev rommer store mengder rød beinmarg, derfor er virvelsøylen et viktig produksjonssted for røde og hvite blodceller.
Fra virvelbuen går det ut flere beintagger:
Dessuten går det ut to par bruskkledde leddtagger (processus articulares); to oppover og to nedover, som danner ekte ledd med tilsvarende leddtagger på nabovirvlene.
Halsvirvlene (cervicalvirvlene) er karakteristiske, men likevel innbyrdes nokså forskjellige. De har et «ekstra» hull (foramen transversarium) ved roten av tverrtaggen på hver side, som til sammen blir til en beinet gjennomgangskanal for en av hjernens store arterier (arteria vertebralis). Leddflatene ligger lateralt og er på de øverste virvlene forholdsvis horisontale, men skrår derfra gradvis bakover.
Den øverste halsvirvelen, C1 (atlas), mangler både virvellegeme og ryggtagg. Den neste, C2 (axis), har et virvellegeme hvor en tannlignende struktur (dens axis) står rett opp og danner fortil ledd med virvelen over. De øvrige halsvirvellegemene er rektangulære, og oversidens dekkplater er markert konkave, nærmest U-formet. De to oppstående laterale spissene (processus uncinatus) danner senere i livet en slags leddforbindelse, uncovertebralleddet (articulatio uncovertebralis), med det ovenforliggende virvellegemet.
Ryggtaggene C2–C6 i halsvirvelsøylen er ofte spaltet ytterst. Den syvende (nederste) halsvirvelen har vanligvis en særlig fremstikkende ryggtagg, «nakkekulen» eller vertebra prominens, som tydelig kan sees og føles under huden når hodet bøyes litt fremover.
De to øverste halsvirvlene har en litt annen form enn de andre. Den aller øverste, ringvirvelen (atlas), består bare av to virvelbuer – en fremre og en bakre – som på begge sider er forbundet med et mellomliggende beinstykke (massa lateralis). Hodeskallen blir båret av denne virvelen, og danner sammen leddforbindelse (toakset eggledd) ved hjelp av to kondylflater på undersiden av skallen (kalt øvre nakkeledd). Bevegelsen her blir en glidning frem og tilbake i leddet, slik at halsen bøyes og strekkes, og eventuelt sidebeveges i noen grad. Man kaller derfor dette kraniobasale leddet (articulatio atlanto-occipitalis) også for «ja-leddet». En særlig vid åpning av virvelhullet tillater en slik bevegelse uten at ryggmargen blir klemt.
Gjennom dette hullet stikker det en beintapp opp fra den nedenforliggende virvelen (axis) og danner en ekte, plan leddflate med den fremre atlasbuens innside. Denne tappen (dens axis) er opprinnelig ringvirvelens virvellegeme, men har under utviklingen vokst sammen med virvelen under. Den bærende leddflaten mellom de to øverste virvlene er plan og ligger ut til siden for dens axis. På den måten samles de laterale tyngdekreftene og overføres sentralt til selve virvellegemet. Samlet blir disse tre leddflatene kalt nedre nakkeledd (articulatio atlanto-axialis), og bevegelsen mellom dem blir en glidning med dreining av hodet: C1 roterer sammen med hodet mens C2 står stille. Man kaller derfor nedre nakkeledd også for «nei-leddet».
Brystvirvlene (thoracalvirvlene) er karakteristiske ved at de danner ledd med ribbeina; leddflatene sitter dels på siden av virvellegemet, dels ytterst fortil på tverrtaggene. Virvellegemene er hjerteformede og virvelhullene litt ovale. De plane fasettleddflatene mellom de enkelte virvlene er forholdsvis små, men steile og bakovervendte. De tillater en viss grad av bevegelse i alle retninger (bevegelsene begrenses av ribbeina). Tverrtaggene som danner ledd med ribbeina vender skrått bakover. Denne skrå bevegelsesaksen bevirker at ribbeinsbevegelsen øker brysthulens rom både i dybden og i bredden, noe som har energisparende effekt og er av stor betydning for respirasjonen. De bakre ryggtaggene er forholdsvis lange og slanke og skrår nedover slik at enkelte kan ligge direkte på hverandre.
Lendevirvlene (lumbalvirvlene, omtales noen ganger som «bukvirvlene») er de største virvlene i ryggsøylen. De har ovale eller nyreformede virvellegemer og trekantede virvelhull. Ryggtaggene er korte, butte og rett utstående, mens tverrtaggene (mangler ribbein og kalles her processus costarius) er forholdsvis lange og skrår lite bakover. De plane leddflatene er vertikale og danner et nærmest sagittalt/loddrett-stilt ledd, noe som bidrar til å stabilisere lenderyggen sideveis. Det tillater nesten ingen rotasjon, men bøyning fremover, bakover og litt sideveis, bortsett fra det nederste leddet som artikulerer med korsbeinet. Dette leddet er halvt bakovervendt, sirkulært. Mye av rotasjonen mellom overkroppen og bekkenet finner sted nettopp her, og da leddet av og til er asymmetrisk, kan det oppstå smerter ('kink i ryggen', se lumbago) dersom bevegelsen eller belastningen blir for stor.
Mellom lendevirvlene går det ut store nerver fra ryggmargen til kroppens nedre deler og til muskulaturen på forsiden av beina (se lumbalnervefletningen).
Korsbeinet (os sacrum) består av fem (eller seks) sammenvokste sakralvirvler som til sammen danner et buet, nærmest trekantet eller kileformet bein med den konkave flaten vendt fremover. Dersom korsbeinet består av seks virvler, kan man, som en variant, av og til se den øverste virvelen halvveis formet som en lendevirvel (overgangsvirvel).
På korsbeinet danner de sammenvokste ryggtaggene en sammenhengende, ujevn beinkam (crista sacralis mediana) som kan kjennes under huden baktil. På hver side er det en rad med fire (eller fem) hull (foramina sacralia), tilsvarende åpningen mellom de øvrige ryggvirvlene. Her går den store sakralnervefletningen ut til musklene på baksiden av låret og hele leggen og foten.
Halebeinet (os coccygis) er sammensatt av fire eller fem små, sammenvokste knokler, som kan betraktes som en rest etter pattedyrhalen. Det er forbundet med korsbeinet ved et uekte bruskledd.
Ved fødselen består ryggvirvlene stort sett av hyalin brusk. Det bruskete virvellegemet har likevel en beinkjerne, på samme måte som virvelbuene. Disse består først av to deler som vokser sammen i løpet av det første leveåret. I fire- til åtteårsalderen vokser også virvellegemet og buen sammen. Omkring tolvårsalderen dannes det en ringformet epifyse på over- og undersiden av virvellegemenes kant, som vokser fast først i 20–25-årsalderen. Også korsbeinet gjennomgår en tilsvarende utvikling. Det består av løse virvelemner frem til tolvårsalderen; deretter vokser de sammen (synostose) til ett bein, med åpne epifyser langs de laterale leddflatene (facies articulares) frem til 20–25-årsalderen.
Ryggvirvlene er forbundet dels med ekte, dels med uekte ledd. De ekte (synoviale) fasettleddene som er relativt godt bevegelige og har leddbrusk, leddvæske og leddkapsel, ligger horisontalt-lateralt i den øverste delen av halsvirvlene. Deretter vender de seg mer vertikalt-dorsalt, til de legger seg sagittalt i lumbaldelen.
De uekte leddene er representert ved mellomvirvelskivene, som er bygget opp av en ring (anulus fibrosus) av fiberbrusk, med en geléaktig masse (nucleus pulposus) inni. De ligger mellom to og to virvellegemer (med unntak av C1–C2), og fjærer og tåler derved forholdsvis stor belastning. De tillater også en viss bevegelse av virvlene innbyrdes. Deres rotasjonspunkt synes å ligge rett foran ryggmargskanalen.
Mens mellomvirvelskivene i halsdelen er tilnærmet doble eller to-laget, noe som gir særlig god bevegelighet, på tross av at de bare er et par millimeter tykke, er skivene relativt lave i brystdelen, siden ribbeina begrenser bevegeligheten her. I den nedre delen av lenderyggen er skivene ofte en centimeter tykke. Aller nederst blir de nærmest kileformede, tykkest fortil, på grunn av korsryggens svai (lordose). Med alderen reduseres både høyden og elastisiteten på alle mellomvirvelskivene.
Skivene tåler relativt stort trykk (belastning) siden den væske- eller gelelignende nucleus pulposus ikke kan komprimeres, og de også kan tilpasse seg ryggens og virvlenes innbyrdes stilling. Når ryggen bøyes fremover, øker trykket fortil og presser kjernen noe bakover; omvendt når ryggen bøyes bakover. Derved blir trykket på anulus fibrosus ujevnt og gjør at tunge løft i bøyd stilling kan føre til ryggskader (diskusprolaps).
De øverste ligamentene i halsen har en særlig form, og er av stor betydning for stabiliteten mellom hodet og halsen. Fra hver side av dens axis går det ut et omtrent tre millimeter tykt bånd (ligamentum alare) til undersiden av hodeskallen, og som først og fremst bidrar til å bremse rotasjonen av hodet i forhold til halsen. Dens axis blir dertil holdt på plass mot innsiden av fremre atlasbue ved et tverrgående bånd baktil (ligamentum transversum atlantis).
Langs hele ryggsøylen går det kraftige bindevevsbånd, som bidrar til sidestabilitet. Det fremre båndet (ligamentum longitudinale anterius) langs forsiden av alle virvellegemene er smalt øverst, men blir bredere etter hvert. Det går fra basis av skallen og ned til korsbeinets fremre flate, og er vokst fast til både skivene og virvellegemene.
Langs baksiden av virvellegemene går det et smalt bindevevsbånd (ligamentum longitudinale posterius); det er bredest øverst, men endrer ellers ikke sin bredde i særlig grad. Mellom de enkelte virvelbuene er det dessuten elastiske, gulaktige bindevevsligamenter som til sammen utgjør «det gule bånd» (ligamentum flavum). Også ryggtaggene er innbyrdes forbundet med bindevev (ligamentum supraspinale). Videre er det forholdsvis kraftige ligamenter som forbinder tverrtaggene innbyrdes (ligamenta transversaria). Likeledes går det bånd mellom tverrtaggene og ribbeina (ligamenta costotransversaria), samt mellom virvellegemene og ribbeina (ligamenta capitis costae radiata).
Ryggsøyle. Skoliose, kyfose og hyperlordose er forholdsvis hyppig forekommende forandringer i ryggsøylen. Skoliose (til venstre) består i en fiksert, avgrenset sideforskyvning av ryggvirvlene, ikke sjelden med rotasjon av virvellegemene (torsjonsskoliose). Ved kyfose (midten) er brystvirvelsøylens konveksitet økt, sett bakfra, og kan eventuelt ende som en pukkel sammen med en skoliose (kyfoskoliose). Hyperlordose (til høyre) består i en økt konkavitet av korsryggen, sett bakfra, slik det fysiologisk forbigående kan forekomme for eksempel under et svangerskap.
Sett forfra skal ryggsøylen være helt rett. Sideskjevhet kalles skoliose. Sett fra siden har den normale ryggsøylen forskjellige krumninger. Halsdelen og lendedelen går i bue (svai) fremover, lordose. I brystdelen krummer ryggsøylen den motsatte veien, kyfose. Graden av disse krumningene kan være svært individuelle, men kan øke i betydelig grad ved visse sykdommer, blant annet ved Bekhterevs sykdom, tuberkulose og rakitt. Under svangerskap er det normalt at lumballordosen ('svaien' i lendedelen av ryggsøylen) øker. Krumningene i ryggsøylen oppstår først etter at barnet har begynt å gå, og de bidrar til å gjøre ryggen mer fjærende-elastisk.
Ryggsøylens bevegelighet er høyst individuell, og er blant annet avhengig av alder, konstitusjon, treningsnivå og helse. Generelt kan man si at ryggsøylen i halsdelen kan fremoverbøye cirka 40°, strekke cirka 70°, sidebøye cirka 45° og dreie cirka 60–80° hver vei.
I brystvirveldelen er fremoverbøyningen cirka 35°, strekkingen cirka 20°, sidebøyningen cirka 30° og rotasjonen cirka 45° til hver side. I lumbaldelen er bøyningen cirka 70°, strekkingen cirka 60°, sidebøyningen cirka 20°, mens rotasjonen er ubetydelig (1–2°). Brystvirvlenes relativt beskjedne bevegelighet skyldes delvis deres lavere mellomvirvelskiver, og delvis at de er forbundet med ribbeina.
Menneskeryggen belastes i særlig grad på grunn av den oppreiste gangen, og ryggen er derfor også svært utsatt for sykdom og skade. Rygglidelser er blitt en folkesykdom som hvert år koster samfunnet store summer. Rygglidelser kan blant annet skyldes et stillesittende liv som reduserer styrken i den stabiliserende ryggmuskulaturen og i båndapparatet. Osteoporose (beinskjørhet) påfører mange eldre mennesker knokkelbrudd (kompresjonsfraktur) i ryggsøylen. Vanlig er også såkalt slitasjegikt med kalkpåleiring (spondylose) langs kanten av virvellegemene. En relativt hyppig defekt er skjev rygg (skoliose), som kan ha forskjellige årsaker: både ulik beinlengde eller genetiske årsaker med asymmetrisk utvikling av virvlene.
Det kan også oppstå andre defekter som skyldes medfødte avvik fra det normale (anomalier). En forholdsvis alminnelig årsak til ryggplager er overgangsvirvelen. Også blokkvirvel, hvor to eller flere virvellegemer er vokst sammen, eller rudimentære halsribbein ser man ikke så sjelden. En hyppig forekommende normalvariant er spaltedannelse av den øverste buen på korsbeinet (spina bifida), mens man sjeldnere opplever at hele sakralkanalen er spaltet (spina bifida occulta). Ved alvorligere former for medfødte defekter i virvelbuene kan ryggmargshinnen bule ut som en pose (meningocele), eventuelt sammen med deler av ryggmargen (meningomyelocele, ryggmargsbrokk). Defekter i virvelbuen, hvor den ikke er vokst sammen med virvellegemet (spondylolyse), kan føre til at virvellegemet, spesielt i lumbaldelen, glir fremover (spondylolistese). Slike medfødte defekter krever som regel kirurgisk behandling.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.