Tuberkulose er en infeksjon forårsaket av tuberkelbakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene.
tuberkulose
Tuberkulose forårsakes av bakterien Mycobacterium tuberculosis. Her er bakteriene avbildet elektronmikroskopisk.
Av
National Institute of Allergy and Infectious Diseases, National Institutes of Health/NIH.
Lisens:
Forekomst
Det er om lag 150 pasienter hvert år som får diagnostisert tuberkulose i Norge. Hovedparten av disse pasientene er født i utlandet.
Globalt sett ble 7,5 millioner diagnostisert med tuberkulose i 2023 og 1,3 millioner døde av tuberkulose i følge Verdens helseorganisasjon (WHO). Dette innebærer at tuberkulose er den infeksjonssykdommen som forårsaker flest dødsfall på verdensbasis. Det er høy forekomst av tuberkulose, insidens ≥150 per 100 000 innbyggere, i flere av landene i Afrika sør for Sahara, i Sørøst-Asia samt i India, Pakistan, Bangladesh, Afghanistan, Mongolia, Nepal og noen av øystatene i Stillehavet.
Latent tuberkulose
Cirka 25 prosent av jordens befolkning er smittet med tuberkelbakterien, men de aller fleste vil ikke bli syke av dette. Når man er bærer av bakterien uten å være syk kalles det latent tuberkulose. Bare fem til ti prosent av de smittede utvikler sykdom i løpet av livet, og det kan gå mange år fra man blir smittet til man utvikler sykdom.
Årsaker
Tuberkulose forårsakes av bakterier som tilhører Mycobacterium tuberculosis komplekset. Innenfor dette komplekset finnes, utover Mycobacterium tuberculosis, også Mycobacterium africanum, Mycobacterium bovis og Mycobacterium microti. Langt hovedparten av alle tilfeller av tuberkulose i Norge forårsakes av Mycobacterium tuberculosis. Det er en langsomtvoksende bakterie og det kreves spesielle metoder i laboratoriet for å mikroskopere og dyrke den.
Smittemåte
Tuberkulose er en luftbåren smitte som spres via mikroskopiske dråper i luften som dannes når en person med lungetuberkulose hoster (aerosoler). Som regel kreves det relativt langvarig og tett kontakt for å bli smittet med tuberkulose. Tuberkulose som rammer andre organer enn lungene er ikke smittsom.
Personer som er smittebærere uten å være syke (latent tuberkulose) kan ikke smitte andre.
Sykdomsutvikling
Når en person blir eksponert for tuberkelbakterier finnes det tre scenarioer:
- Det medfødte immunforsvaret dreper bakteriene og personen får ingen infeksjon. Dette gjelder i cirka 60 prosent av tilfellene.
- Det medfødte immunforsvaret klarer ikke å drepe bakteriene, men det cellulære immunforsvaret innkapsler bakterien i granulomer. Personen får da latent tuberkulose. Dette gjelder i cirka 20-30 prosent av tilfellene.
- Immunforsvaret klarer ikke å kontrollere infeksjonen og personen utvikler aktiv tuberkulose innenfor 3-12 måneder. Dette skjer i cirka 5-10 prosent av tilfellene.
Hvis immunforsvaret hos pasienter som har latent tuberkulose svekkes av for eksempel HIV-infeksjon eller immundempende medisiner, øker risikoen for å utvikle aktiv tuberkulose.
Symptomer
Den vanligste formen for tuberkulose er lungetuberkulose. Typiske symptomer på dette er langvarig hoste, som noen ganger kan være blodtilblandet, samt vekttap, nattesvette og feber.
Tuberkulose kan ramme alle kroppens organer og symptomene vil da være avhengige av hvilket organ som er rammet. Tuberkulose i lymfeknuter er den nest vanligste formen for tuberkulose. Det gir hovne, ofte uømme, lymfeknuter som ofte er lokalisert på halsen. Tuberkuløs meningitt, infeksjon av hjernehinnene, er en alvorlig form for tuberkulose hvor pasienten kan ha sykdomsfølelse, hodepine og kramper. Skjelett og ledd kan rammes av tuberkulose og pasienten vil da ha smerter og hevelse av ledd.
Eksempler på andre organer som kan rammes er urinveier, øyne og huden (hudtuberkulose og lupus vulgaris).
Når tuberkelbakterier spres med blodbanen til flere organer kalles det miliær tuberkulose eller disseminert tuberkulose. Dette gir et typisk røntgenbilde av lungene med en mengde små forandringer som ligner hirsekorn (milium = hirse på latin).
Diagnostikk
Diagnose stilles på bakgrunn av røntgenundersøkelse av lungene eller det organet man mistenker er rammet og av mikrobiologiske prøver.
Typiske funn ved røntgen av lungene er forandringer i øvre del av lungene og hulrom, også kalt kaverner.
Ved lungetuberkulose tar man prøver fra luftveiene til mikroskopi, PCR og dyrkning. PCR er en rask metode hvor man påviser DNA fra bakterien. Mycobacterium tuberculosis vokser langsomt og det kan ta flere uker før dyrkningen blir positiv. Ved tuberkulose i andre organer må man ta materiale fra det aktuelle organet og da kan det være nødvendig med en vevsprøve som sendes til mikroskopi, PCR og dyrkning.
Latent tuberkulose
For å identifisere personer med latent tuberkulose, det vil si de som bare er bærere av tuberkelbakterien uten å være syke, tar man ofte en spesiell form for blodprøve som kalles IGRA (interferon gamma release essay). Denne viser om kroppen har dannet en immunrespons mot bakterien. IGRA-prøven forteller bare om kroppen noen gang har vært utsatt for tuberkelbakterien, og den kan derfor ikke skille på aktiv infeksjon og bærerskap.
Tuberkulintest er en annen metode for å undersøke om kroppen har vært eksponert for tuberkelbakterien. Da injiserer man et protein fra tuberkelbakterien i huden og noterer om det kommer en reaksjon i området. I dag har IGRA i store deler erstattet tuberkulintest.
Forebygging
Det finnes en vaksine mot tuberkulose, BCG-vaksinen. Den beskytter hovedsakelig spedbarn mot alvorlig tuberkulose, mens beskyttelse hos voksne er mer usikker. Vaksinen var påbudt ved lov i Norge fra 1947 til 1995. Allmenn BCG-vaksinasjon av ungdom opphørte etter skoleåret 2008/2009 og i dag anbefaler man i Norge kun vaksinen til spedbarn med en eller to foreldre fra land med høy forekomst av tuberkulose.
Som et viktig ledd i det forebyggende arbeidet utføres det smittesporing rundt hvert tilfelle av aktiv lungetuberkulose i Norge.
Man sjekker også risikogrupper for latent tuberkulose. Dette kan være individer som nylig har flyttet til Norge fra land med høy forekomst av tuberkulose, pasienter som skal motta immundempende behandling eller som diagnostiseres med HIV. Hvis legen finner tegn til latent tuberkulose gjøres det en vurdering av om det skal behandles for å redusere risikoen for at tuberkulosen skal reaktiveres.
Behandling
Man skiller på behandling av aktiv tuberkulose og behandling av latent tuberkulose.
Aktiv tuberkulose
Behandlingsvalg ved aktiv tuberkulose avhenger av om tuberkelbakterien er følsom for de antibiotika som er standardbehandling ved tuberkulose. Det vanligste er at det er en fullt følsom bakterie og da består behandlingen av fire typer antibiotika som kan tas som tabletter; Isoniazid, Rifampicin, Pyrazinamid og Ethambutol. Alle fire medikamenter brukes de første to månedene av behandlingen og deretter fortsetter behandlingen med Isoniazid og Rifampicin i ytterligere fire måneder. Standard varighet av behandlingen er totalt seks måneder. Mulige bivirkninger av behandlingen er blant annet leverpåvirkning, påvirket fargesyn, utslett og nerveskade. For å forebygge nerveskade kombineres antibiotikabehandlingen med tilskudd av vitamin B6. Rifampicin farger kroppsvæsker som urin, svette og tårer oransje.
Pasienten er som regel isolert de første to ukene av behandlingen for å unngå smitte til andre.
Tuberkulose som er resistent mot de vanlige tuberkulosemedisinene er et økende problem. I Øst-Europa og Russland er andelen resistent tuberkulose relativt stor. Det innebærer at behandlingen blir mer komplisert og langvarig, men sykdommen kan som regel fortsatt behandles.
Latent tuberkulose
Latent tuberkulose behandles bare hos grupper hvor risikoen for reaktivering av sykdommen vurderes som særlig høy. Det finnes flere forskjellige behandlingsalternativer med antibiotika-tabletter ved latent tuberkulose. Behandlingens varighet varierer mellom tre og seks måneder.
Prognose
Etter å ha gjennomført seks måneders behandling for aktiv tuberkulose blir de aller fleste pasientene friske. Risikoen for tilbakefall er lav, cirka en til to prosent.
Senfølger med kroniske luftveissymptomer forekommer.
Etter gjennomgått tuberkulose er man ikke beskyttet mot ny smitte, og kan derfor få sykdommen flere ganger i livet.
Historikk
Opp igjennom historien har tuberkulose vært kjent under navnet «tæring». Dette var en vag betegnelse på en sykelighet som de aller fleste medisinske forfattere mente var konstitusjonell, altså at den syke hadde en medfødt disposisjon for sykdommen eller førte en bestemt livsstil. Mange så på tæring som en sekundær effekt som fulgte etter andre foregående sykdommer.
Først ved inngangen til 1800-tallet ble det en medisinsk konsensus om at tuberkulose var én sykdom. Noen leger kom også til den oppfatning at den var smittsom. På det tidspunktet økte forekomsten av sykdommen dramatisk i takt med urbanisering og økt fattigdom. Sykdomsnavnet «tuberkulose» ble innført i 1832 av den tyske patologen Johann Lukas Schönlein (1793–1864).
På 1800-tallet rammet tuberkulose særlig de fattige. Den ble likevel også forbundet med borgerskapet og med kunstnere. Denne oppfatningen ble styrket av at mange kjente kunstnere døde av sykdommen, som for eksempel forfattersøstrene Brontë, og mest sannsynlig komponisten Frederic Chopin. I Norge døde blant annet matematikeren Niels Henrik Abel av tuberkulose 26 år gammel.
Før man kjente til årsaken til tuberkulose, ble det bygget et stort antall sanatorier. Her ble de syke forsøkt behandlet ved å gi dem hvile og tilgang på frisk luft.
Årsaken til tuberkulose ble avdekket av den tyske legen og mikrobiologen Robert Koch i 1882. Han beskrev tuberkelbasillen og beviste at den kan smitte mellom mennesker. På dette tidspunktet var tuberkulose kanskje den sykdommen som tok flest liv i Europa. Kochs oppdagelse skapte store forventninger om at den snart skulle kunne kureres med medisiner eller vaksiner.
Forekomst i historien
På slutten av 1800-tallet var det veldig høy forekomst og dødelighet av tuberkulose i Norge. Dette hadde sammenheng med at Norge var ett av Europas fattigste land på denne tiden. Rundt år 1900 hadde Norge en av Europas høyeste forekomster av tuberkulose med om lag 7000 dødsfall årlig på grunn av tuberkulose i en befolkning på cirka to millioner innbyggere.
Sanatorier var vanlige i hele Europa fra slutten av 1800-tallet. Dette var et slags helsehus hvor pasienter med tuberkulose ble anbragt og forsøkt behandlet ved hjelp av frisk luft, næringsrik mat og hvile. Når det kom effektiv medisinsk behandling for tuberkulose ble sanatoriene gradvis avviklet.
I 1921 lanserte Albert Calmette og Camille Guérin BCG-vaksinen. I løpet av første halvdel av 1900-tallet falt antall dødsfall som følge av tuberkulose i Europa og Nord-Amerika dramatisk. Den kraftige nedgangen startet før vaksinene ble tatt i bruk, og det antas at medisinsk behandling ikke spilte en vesentlig rolle for tilbakegangen.
På slutten av 1940-tallet ble de første effektive medikamentene tilgjengelige. Levestandarden ble også stadig forbedret med mindre trangboddhet og bedre ernæring og forekomsten av tuberkulose falt gradvis i løpet av 1900-tallet.
I dag er Norge et av landene med lavest forekomst av tuberkulose i Europa, men det er fortsatt rundt 150 pasienter hvert år som får diagnostisert tuberkulose i Norge, hovedparten av disse pasientene er født i utlandet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.