Per Borten var en norsk politiker fra Senterpartiet. Han var statsminister fra 12. oktober 1965 til 17. mars 1971. Borten var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag fra 1949 til 1977.
Utdannelse og bakgrunn
Borten var utdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole i 1939 og var bonde på slektsgården i Flå. Etter eksamen fra Norges Landbrukshøyskole (NLH) var Borten herredsagronom i Nord-Østerdal, forsyningsinspektør i Sør-Trøndelag og fra 1946 fylkesagronom.
Rikspolitiker
Borten var ordfører i Flå i perioden 1946–1955 og tok i denne perioden også steget inn i rikspolitikken. Han var medlem av sentralstyret i Bondepartiet, som det da het, fra 1953 til 1973, og var partileder fra 1955 til 1967. Borten var parlamentarisk leder i perioden 1957–1965, og odelstingspresident i periodene 1961–1965 og 1973–1977.
Han så det tidlig som en viktig oppgave å modernisere Bondepartiet med sikte på at det skulle appellere til videre kretser enn bygde- og bondesamfunnet.
Borten spilte en sentral rolle da partiet på landsmøtet i 1959 skiftet navn til «Norsk Folkestyreparti demokratene». Etter få måneder slo partiet imidlertid retrett og tok navnet Senterpartiet.
Borten-regjeringen
Per Bortens navn i norsk politisk historie er fremfor alt knyttet til den borgerlige koalisjonsregjeringen han var statsminister i gjennom mer enn fem år.
Da Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ble enig om å danne regjering sammen etter stortingsvalget i 1965, var det en stund stor usikkerhet om hvem som skulle bli statsminister.
Venstres parlamentariske leder, Bent Røiseland, så ut til å trekke lengste strået. Til slutt foretrakk et flertall i Høyres stortingsgruppe Borten, som deretter fikk i oppdrag å danne regjering.
Regjeringen Borten hadde sine beste år fram til stortingsvalget i 1969, da en rekke store og banebrytende reformer ble vedtatt og iverksatt.
Folketrygden kom i 1967, og innføring av merverdiavgift (momsen) i 1969. I utdanningssektoren ble ordningen med distriktshøyskoler gjennomført. I denne perioden begynte også den omfattende satsingen på småflyplasser langs kystområdene. I 1970 kom loven om offentlighet i forvaltningen.
Hemmelige tjenester
I sin tid som statsminister fremsto Borten som åpenhjertig kritiker av Politiets Overvåkningstjeneste (POT). Under Asbjørn Bryhns ledelse beskyldte han POT for å drive politisk overvåking, og oppnevnte deretter et offentlig utvalg for å granske de hemmelige tjenester (Mellbye-utvalget).
I samband med Lund-kommisjonens rapport i 1996 om politisk overvåking var Per Borten aktiv debattant.
Lekkasjesak
De siste årene før regjeringen gikk av våren 1971 var preget av samarbeidsslitasje, samtidig med at EEC (EF)-saken ble en spesiell verkebyll.
Innad i regjeringen steg misnøyen med Bortens lederskap. Statsministeren fikk et særlig vanskelig forhold til Høyres handelsminister Kåre Willoch og Venstres kommunalminister Helge Seip, som for øvrig gikk ut av regjeringen og ble ledere i hvert sitt parti i 1970. Borten ble blant annet beskyldt for å være lite effektiv som regjeringssjef.
Da regjeringssamarbeidet sprakk, skyldtes det formelt beskyldningene mot Borten for å ha lekket en fortrolig diplomatisk rapport om Norges landbrukspolitiske stilling i EF til Folkebevegelsens leder, Arne Haugestad.
Borten ble gjort ansvarlig for at rapportens innhold havnet i avisspaltene. I 1986 innrømte Bortens tidligere pressemedarbeider Ole Norvald Hoemsnes at det var han som i 1971 hadde brakt rapporten videre til Dagbladet. På det stadiet var uenigheten i regjeringen om Norges fremtidige forhold til EF allment kjent. Borten selv ble på det tidspunktet oppfattet å være klar motstander av fullt medlemskap.
Lekkasjesaken førte ikke umiddelbart til regjeringskrise. Men Senterpartiets koalisjonspartnere forlangte endret ledelse i regjeringen. Kristelig Folkepartis statsråd Kjell Bondevik forsøkte å finne et grunnlag for videre regjeringssamarbeid, men konkluderte etter kort tid at det ikke lot seg gjøre.
En «folkets mann»
Per Borten har fått et blandet ettermæle som politiker og politisk leder. Både i regjeringskollegiet og i ledende kretser ellers i samarbeidspartiene fikk han mye kritisk omtale. Men i brede lag av folket, og ikke minst på grunnplanet i sitt eget parti, hadde han en sterk stilling som en folkelig og jovial politiker.
Borten hadde også tillitsverv i landbruksorganisasjoner og i bank- og forsikringsvesen, og var formann i Den norske stats husbank 1962–1965.
Han var i sin ungdom aktiv friidrettsmann, og særlig flink som diskoskaster. Han hadde en periode blant annet kretsrekorden i diskos for Nord-Østerdal.
Per Borten er morfar til senterpartipolitikeren Ola Borten Moe.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Berntsen, Harald: Staurberaren Per Borten, 2007
- Hoemsnes, Ole N.: Skjebnedøgn : om Borten-regjeringens fall, 1986
- Sørebø, Herbjørn: Slik sprakk koalisjonen: stormen om statsminister Per Borten, 1971
- Unneberg, Bjørn: Per Borten : bonde og statsmann, 1988
- Vassbotn, Per: Da Borten falt : gjensyn med regjeringens lekkasje og forlis 1971
- Gudleiv Forr: «Per Borten. Det trønderske tvisyn» i boken Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873-2010, 2010