George Gordon Byron var en britisk dikter, mest kjent for diktsyklusene Childe Harolds pilgrimsferd (1812–1818) og Don Juan (1819–1824). Hans litterære hovedpersoner er ofte selvbiografiske portrett av unge adelsmenn med alternativt melankolsk (Childe Harold) eller satirisk (Don Juan) livstretthet. Han var berømt for sine dikt i samtiden, men minst like beryktet for sitt utsvevende liv.
George Gordon Byron blir som regel omtalt som Lord Byron i hjemlandet. Han var Baron av Rochdale på Newstead Abbey, et gods han senere solgte for å dekke gjeld.
Byron var far til matematikeren Ada Augusta Lovelace.
Bakgrunn
Byron hadde engelsk far og skotsk mor, og vokste først opp i enkle forhold i Aberdeen etter at faren hadde sølt bort alle pengene moren hadde arvet. Men i 1798, da han var 10 år gammel, arvet han uventet barontittelen og familiegodset Newstead Abbey nær Nottingham etter en grandonkel. Faren, som han ser ut til å ha arvet utseende og livsstil av, døde da gutten var tre år gammel, og han hadde en vanskelig oppvekst. Byron var usedvanlig vakker, men haltet på grunn av en vanskapt fot. Den plaget ham hele livet, men hindret ham ikke langt senere i å svømme over Hellesponten (i dag Dardanellene) i 1810. Som adelsmann fikk han utdannelse på velrenommerte institusjoner som kostskolen Harrow og deretter ved Trinity College, Cambridge.
Tvetydig seksualitet
Byron var en stor kvinnejeger, hadde en lang serie med elskerinner livet igjennom, flere av dem engelske og italienske adelsdamer. Han hadde et svært kortvarig ekteskap i 1815–1816, og fikk flere barn med ulike kvinner. En biografi fra 2002, bygd på tidligere lite kjent materiale, viste at han også hadde en sterk dragning mot unge gutter, en lidenskap han på grunn av tidens strenge straffelover måtte holde skjult utenfor en krets av intime venner. Han skal også ha hatt et skandaløst, seksuelt forhold til sin halvsøster.
Cambridge og første bok
Som student i Cambridge var han mer opptatt av fornøyelser enn av studier. Hans første diktsamling, Hours of Idleness (1807), ble slaktet av The Edinburgh Review, og Byron svarte med den flengende satiren English Bards and Scotch Reviewers (1809). Han skulle ha mer hell med neste bok, men var alltid en fryktet penn for kritikerne.
Grand Tour og første suksess
Som mange unge adelsmenn, la Byron ut på en stor Europa-reise, en «grand tour». I årene 1809–1811 reiste han fra Portugal østover i Middelhavet og oppholdt seg lenge i Albania, Tyrkia, og særlig Hellas, som da var under tyrkisk styre.
Under inntrykk av sine opplevelser begynte han på et større lyrisk-episk dikt i Spensers ni-linjete strofeform, Childe Harolds pilegrimsferd (Originaltittel: Childe Harold's Pilgrimage, 1812. Norsk gjendiktning ved Geir Uthaug, 1995). De to første delene ble utgitt etter hans hjemkomst. Om virkningen skrev han selv: «Jeg våknet en morgen og var berømt».
Londons sosietetsløve gjør skandale
En rekke fortellinger på vers med romantiske og spennende tyrkiske emner fulgte slag i slag: The Giaour, The Bride of Abydos (begge i 1813) og The Corsair med en fortsettelse i Lara (begge i 1814). Byron ble London-sosietetens løve og utfoldet seg med hele sin fargerike personlighet. Han gikk fra det ene kjærlighetsforholdet til det andre, i denne perioden også med sin halvsøster Augusta Leigh. I 1815 giftet han seg med Anne Isabella (Annabella) Milbanke, men etter vel et år, da deres datter Ada Augusta var født, forlot hun ham, og de ble senere separert. Affæren ble en skandale for Byron, på grunn av ryktene om incest og homoseksualitet. Han forlot England i bitterhet i april 1816 og vendte aldri tilbake.
Eksil i Sveits og Italia
En kort tid oppholdt Byron seg ved Genèvesjøen sammen med dikteren Percy Shelley og hans kone Mary Godwin Shelley. Der var også Marys halvsøster Claire Clairmont, som ventet barn med Byron. Filmen Mary Shelley (2017) inneholder scener fra dette oppholdet. Byron fikk noen år senere ansvar for Claires datter Allegra, men hun døde etter at han plasserte henne i et italiensk kloster.
Etter Sveits reiste Byron til Italia og slo seg ned i Venezia. De nye reiseinntrykkene danner emnet for tredje og fjerde del av Childe Harold (1816–1817), hvor Byrons poesi har fått en ny dybde og kraft, men hvor også bitterheten er sterkt fremtredende. Helten, den unge adelsmannen Harold, er dikteren selv, og dessuten hans dikteriske idealskikkelse, som går igjen i mange av hans verker: et menneske fylt av glødende poesi, av melankoli og spott, av opprør mot konvensjonelle samfunnsideer og mot menneskesamfunnet overhodet – den kyniske kvinneforakter, den stolte, ensomme og edle, den falne engel.
Episke og dramatiske dikt
Inntrykkene fra Genève-traktene og Alpene gav også bakgrunn for det episke diktet The Prisoner of Chillon og for det dramatiske Manfred (1817), som ved sin mystisk-filosofiske ånd minner om Goethes Faust. Det muntert-ironiske Beppo kom i 1818, samme år som han begynte på sin store samfunnssatire Don Juan.
I sine tre år i Venezia kastet han seg inn i et uhemmet nytelsesliv. Etter at han innledet et langvarig forhold til den 20-årige grevinne Teresa Guiccioli, flyttet han med sitt tjenerskap til Ravenna, hvor han ble trukket inn i de revolusjonære carbonaris arbeid for å frigjøre Romagna fra det østerrikske og pavelige herredømme.
I Ravenna skrev han blant annet i 1821 de historiske verstragediene Marino Faliero og Sardanapalus og det dramatiske diktet Cain, hvor han forsvarer menneskets opprør mot en tyrannisk Gud, og året etter den ypperlige satiren The Vision of Judgment, som parodierer Robert Southeys sørgedikt over Georg 3.
Don Juan
Under press fra myndighetene flyttet han først til Pisa, senere til Genova, hvor han skrev videre på Don Juan. Det ble utgitt i 16 sanger i perioden 1819–1824, men ble aldri helt ferdig. Dette kjempediktet i ottave rime er det fulleste uttrykk for hans sammensatte personlighet, snart romantisk fortellende, snart personlig reflekterende, med Hellas, Russland eller England som bakgrunn. Det er fullt av herlig lyrikk, av bitende spott over tidens politiske og religiøse ynkelighet, over russisk lastefullhet og engelsk hykleri, av glødende natur- og frihetskjærlighet og atskillig menneskeforakt.
Døde som gresk frihetshelt
Grekerne var nettopp da i opprør mot tyrkerne. Byron, som lengtet etter handling, begav seg i 1823 etter oppfordring fra Londons grekervenner til Mesolongion, der den engelske lorden ble hilst som landets frelser. Han utfoldet en rastløs virksomhet i ordningen av forsvaret, men midt under arbeidet ble han febersyk og døde. Liket ble ført til England og bisatt i landsbykirken i Hucknall nær Newstead Abbey. Han var uønsket i Westminster Abbey.
Den byronske helt
Byron var inkarnasjonen av den romantiske helt i den grad at navnet ble et adjektiv for den mørke, farlige, men tiltrekkende og lidenskapelige mannen. Både Byron selv og karakterene hans var i stor grad eksempel på denne skikkelsen. Typen var ikke ukjent i gotiske og romantiske fortellinger, men det første eksempelet på Byron som «byronic hero» hos andre forfattere var i romanen Glenarvon (1816). Denne var skrevet med stor bitterhet av en av de mange forsmådde kvinnene: Caroline Lamb, som ellers er kjent for å ha beskrevet Byron som «gal, fæl og farlig».
Senere dukker slike helter opp for eksempel hos Bronte-søstrene, ikke minst Heathcliff i Wuthering Heights og Mr. Rochester i Jane Eyre.
Innflytelse
Dikteren Byron var en av romantikkens sentrale skikkelser i Europa. Likevel var han en beundrer av klassisisten Alexander Pope og følte seg i slekt med opplysningstidens menn. Han øvde stor innflytelse, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland, men også i Norge (Henrik Wergeland, Henrik Ibsen, Aasmund Olavsson Vinje).
Ettertiden har ofte dømt ham som posør og har heftet seg ved det skjødesløse og bombastiske i mye av hans diktning, men har anerkjent både hans ironiske fynd og hans lyriske glød.
Filmer
I 2003 lagde BBC en film med tittelen Byron, redigert av Julian Farino og med manuskript av Nick Dear. Her spilte Jonny Lee Miller hovedrollen. Camilla Power var Lady Caroline Lamb, og Vanessa Redgrave hennes intrigerende svigermor.
Det finnes også flere tidligere produksjoner, for eksempel The Bad Lord Byron fra 1949, regissert av David MacDonald, der ulike personer gir sin versjon av det som hendte. Dennis Price spilte Byron, svenske Mai Zetterling spilte den italienske elskerinnen Teresa Guiccioli, og Joan Greenwood var Lady Caroline Lamb.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Drummond, Bone, The Cambridge Companion to Byron, 2004.
- Jump, John D. Byron, Routledge, 2016.
- Grosskurth, Phyllis: Byron : the flawed angel, 1997, isbn 0-395-69379-9
- Levine, Alice, Byron's Poetry and Prose: Authoritative Texts, Criticism, Norton, 2010.
- MacCarthy, Fiona: Byron : life and legend, 2002, isbn 0-7195-5621-x
- Marchand, Leslie A.: Byron : a biography, 1957, 3 bind
- Marchand, Leslie A.: Byron's poetry: a critical introduction, 1965
- Marchand, Leslie A.: Byron's Letters and Journals, 13 bind, 1973-1994.
- Maurois, André: Byron, 1948, 2 bind
- McGann, J.J., The Complete Poetical Works, 1980-1993, sju bind.