Juno er en amerikansk sonde som går i bane rundt Jupiter. Den skal etter planen observere Jupiter, Jupiters ringer og noen av Jupiters største måner fram til 2025.
Sonden ble skutt opp fra Cape Canaveral Air Force Station 5. august 2011 med en Atlas V bærerakett. Den passerte Jorden én gang (oktober 2013) for å få gravitasjonshjelp, og kom fram til Jupiter 5. juli 2016 etter å ha reist til sammen 2,74 milliarder kilometer. Avstanden fra Jorden til Jupiter 5. juli 2016 var 869 millioner kilometer, som radiosignalene brukte 48 minutter og 16 sekunder på å tilbakelegge.
Den polare banen rundt kjempeplaneten Jupiter er ellipseformet med en minste høyde på ca. 3500 km (over skydekket) og en største høyde utenfor banen til månen Callisto. Omløpstiden var til å begynne med omkring 53 dager, men banen ble i oktober 2016 endret slik at omløpstiden ble 14 dager. I denne nye banen skulle sondens ni instrumenter blant annet fortsette å undersøke om Jupiter har en fast kjerne, kartlegge planetens intense magnetfelt, registrere mengden av vann og ammoniakk i den dypere del av atmosfæren og observere polarlyset. Dermed forventes at forskerne får bedre innsikt i hvordan store gassplaneter oppstår og hvilken rolle de har spilt i solsystemets tilblivelse.
I 2021 ble det bestemt at Juno skal forsette sine målinger fram til 2025. Det ble også bestemt at den nå også skal undersøke Jupiters ringer og noen av dens største måner; Ganymedes, Europa og Io.
Observasjoner
Innsamlet indikerer at Jupiters gravitasjonsfelt har en nord-sør-asymmetri som tilsvarer den asymmetrien som er observert i planetens soner og belter. Dessuten later det til at planeten, under atmosfærens værlag, roterer nesten som et fast legeme. De fargede beltene synes å strekke seg til en dybde av mer enn 1600 kilometer. Også det var uventet.
Energiforsyning
Jupiters bane ligger omkring fem ganger lenger fra Solen enn Jordens, slik at mottatt sollys per flateenhet kun er 4 prosent av Jordens. Likevel er Junos strømforsyningssystem, for første gang på en Jupiter-sonde, basert på solcellepaneler og ikke radioisotop-generatorer. De tre panelene på 8,9 m x 2,7 m er festet til den sentrale, sekskantede instrumentplattformen og gir sonden en bredde på omkring 20 m. Solcellene er av en nyere type med høy virkningsgrad og med 50 prosent større tåleevne overfor stråling enn silisiumcellene fra 1990-årene, og strømmen leveres til to 55 amperetimers litiumion-batterier. Romsondens strømforbruk er moderat, med instrumenter som går med full effekt kun 6 timer nærmest Jupiter på hvert omløp. Banen rundt planeten er for øvrig planlagt slik at sonden unngår planetskygge, holder strålingsbelastningen på et minimum og sørger for at alle vitenskapelige målinger blir utført når solcellepanelene er vendt mot Solen. For å beskytte følsom elektronikk er Juno, som første sonde, utstyrt med et spesielt skjermet avlukke som har 1 cm tykke vegger av titan.
Navnet
Navnet Juno er hentet fra gresk og romersk mytologi: Jupiter omhyllet seg med skyer for å skjule sine misgjerninger, men Jupiters kone, gudinnen Juno, var i stand til å se gjennom skyene og avslørte hans sanne vesen.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker