Louis-Ferdinand Céline

Versj. 7

Denne versjonen ble publisert av Geir Uvsløkk 13. mai 2022. Artikkelen endret 3364 tegn fra forrige versjon.

Louis-Ferdinand Céline var en fransk forfatter. Han oppnådde stor suksess både blant publikum og kritikere for debutromanen Reisen til nattens ende (originaltittel: Voyage au bout de la nuit, 1932; norsk oversettelse i 1967), som av mange anses som en av 1900-tallets viktigste romaner. Hans «tyske trilogi», utgitt mellom 1957 og 1969, høstet også stor anerkjennelse. Hans litterære arv er imidlertid svært omstridt, særlig på grunn av flere åpent antisemittiske og svært tyskvennlige pamfletter utgitt på slutten av 1930-tallet og begynnelsen av 1940-tallet. Lenge ble disse skriftene av ettertiden oppfattet som parodiske, som et oppgjør med samtidens borgerlige ideologier og som et uttrykk for Célines pasifisme og ønske om å unngå en ny storkrig. Nyere studier har imidlertid vist at Célines antisemittisme var høyst reel, at den gjennomsyrer flere av hans verker, og at han samarbeidet aktivt med nazistene under andre verdenskrig.

Første verdenskrig skulle bli en skjellsettende opplevelse for Céline. Han ble alvorlig såret tidlig i krigen og ble etter denne erfaringen en overbevist pasifist. Etter krigen begynte han å studere medisin, og tok medisinsk doktorgrad i 1924 med avhandlingen La Vie et l'oeuvre de Philippe Ignace Semmelweiss, et skrift som foregriper mye av hans senere forfatterskap. Livet igjennom arbeidet han periodevis som lege, blant annet i Genève, for Folkeforbundet, og i USA.

Hans første romaner, Reisen til nattens ende og Død på kreditt (originaltittel: Mort à crédit, 1936; norsk oversettelse i 1993), ga ham med ett slag en sentral og omstridt plass i sin tids litteratur. Reisen til nattens ende provoserte mange kritikere med sitt svært muntlige og tidvis vulgære språk, men de fleste var enige om at det var et litterært mesterverk. Romanen er inspirert av Célines eget liv, og er en flengende kritikk av krigen og av den absurde patriotismen som forsøker å rettferdiggjøre den. Den gir et slående portrett av sosiale ulikheter både i Afrika, USA og Frankrike, og er i det hele en dyptloddende studie av menneskets ondskap.

Under den tyske okkupasjonen var han en ivrig tilhenger av Vichy-styret. Fordi han fryktet represalier fra motstandsbevegelsen forlot han Paris i 1944, og reiste til Sigmaringen, der en rekke franske kollaboratører hadde søkt tilflukt. Derfra flyktet han gjennom Tyskland og kom til Danmark i 1945, der han tilbragte de første 18 månedene i fengsel. I 1950 ble han i Frankrike dømt in absentia for kollaborasjon, men han ble innvilget amnesti året etter, og vendte da tilbake til hjemlandet.

Etter andre verdenskrig utga han blant annet Fra slott til slott (originaltittel: D'un château l'autre, 1957; norsk oversettelse i 2017) og Nord (1960). Rigodon ble utgitt posthumt i 1969. Disse tre romanene utgjør hans såkalte «tyske trilogi», og tar for seg flukten gjennom Tyskland med kona Lucette og katten Bébert, og oppholdet deres i Danmark. Romanen Le Pont de Londres ble også utgitt posthumt, i 1964.

I Fra slott til slott hevdet Céline at franske motstandsfolk i 1944 hadde stjålet manuskripter på flere tusen sider som han hadde etterlatt i leiligheten sin da han flyktet. Etter enken Lucette Destouches’ død i 2019, kom manuskriptene til rette igjen. Basert på et av disse manuskriptene utkom i 2022 romanen Guerre (Krig), der Céline går nærmere inn på det som skjedde med hovedpersonen i Reisen til nattens ende under første verdenskrig.

Betydning

I ettertid er de fleste enige om at Céline er en av de fremste franske forfatterne på 1900-tallet. Hans verk er av noe ujevn kvalitet, men de beste bøkene preges av en overdådig skikkelsesdannende og språkskapende fantasi og av en besk og ofte sjokkerende realisme, som løftes til visjonær poesi ved et usedvanlig kraftfullt, suggestivt og musikalsk språk. Han regnet seg som anarkist, og hevdet at vissheten om døden var utgangspunkt for alt han skrev.

Céline har hatt avgjørende betydning for fransk litteratur ved sin bruk av romanformen som uttrykk for det moderne menneskets angst overfor og opprør mot en meningsløs eksistens. Hans største fortjeneste er likevel at han skapte et nytt litterært språk. Det bygger på talespråket, med sterke innslag av pariserslang (argot) og vulgærspråk. Samtidig bryter denne uttrykksformen med den rasjonelle og logiske formen som tidligere preget fransk romandiktning.

Céline utvidet radikalt grensene for det som var mulig å uttrykke i en fransk roman, og han har hatt samme betydning for fransk litteratur som James Joyce og William Faulkner for engelskspråklig.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Bardèche, Maurice. (1986). Louis-Ferdinand Céline. Paris: Gallimard
Boll-Johansen, Hans. (1999). Latter i dødens skygge: Louis-Ferdinand Céline, liv og værk. København: Gyldendal
Ekerwald, Carl-Göran. (2003). Céline: liv och tänkesätt. Stockholm: Norstedt
Gibault, François. (1977). Céline 1: Le temps des espérances: (1894–1932). Paris: Mercure de France
Gibault, François. (1985). Céline 2: Délires et persécutions: (1932–1944). Paris: Mercure de France
Gibault, François. (1981). Céline 3: Cavalier de l'Apocalypse (1944–1961). Paris: Mercure de France
Godard, Henri. (1985). Poétique de Céline. Paris: Gallimard
Kristeva, Julia. (1982). Powers of Horror: An Essay on Abjection. New York: Columbia University Press
Richard, Jean-Pierre. (1973). La Nausée de Céline. Montpellier: Fata Morgana
Vitoux, Frédéric. (1988). La vie de Céline. Paris: Grasset