Erosjon er en prosess hvor bergarter, mineraler, jord eller andre løsmasser slites løs og flyttes til et annet sted av vind, vann eller is.
Erosjon former landskapet sammen med forvitring. Hovedforskjellen er hvor prosessen finner sted. Mens forvitringen smuldrer opp bergartene på stedet, in situ, flytter de eroderende kreftene det løse materialet bort fra stedet.
Erosjon omfatter alle geologiske prosesser der materiale på jordoverflaten løsner, oppløses og forflyttes ved hjelp av agenser (det som driver eller opprettholder en prosess), for eksempel rennende vann, bølger, vind, snø, is (breer) eller tyngdekraften. Produktene fra nedbrytningen transporteres av én eller flere agenser og kan derfor avsettes i varierende avstand fra kildeområdet.
Energien til nedbrytningen av jordoverflaten kommer fra solstrålingen, og hadde det ikke vært for de samtidige byggende, indre geologiske prosessene, ville erosjonen for lengst ha jevnet ut overflaten til en plan flate under havnivået.
Erosjonsformer
I løse jordarter vil erosjonen gå raskt ved at de enkelte bestanddelene rives løs og føres av gårde med regnvannet, bekker eller vinden. Den faste berggrunnen slipes ned ved partikler som er fastfrosset under bresålen til isbreer eller at strømmende vann hamrer løs med medført sand, grus og stein. Små renner utvikler seg til gjel og daler med V-formet snitt.
Isbreene kan grave videre i eldre furer og utforme karakteristiske terrengformer som tinder og skar, botner og U-formede daler og fjorder. Mens elvene bare eroderer ned til havnivået, vil isbreene kunne grave ut groper og renne dypt under havnivået.
Langs kysten virker havets bølgeslag på kysten, som dermed rykker langsomt tilbake (abrasjon). Vinden fjerner støv og sand, sliper fasetter på stein som stikker frem, eller modellerer ut bratte skrenter med innhule former (deflasjon).
Problemer knyttet til erosjon
I områder der vegetasjonsdekket er fjernet ved menneskers og dyrs virksomhet, vil erosjonen få bedre tak. Jordbruksområder har blitt forvandlet til ufruktbar steppe og ørken som følge av avskoging, overbeiting eller intensivt jordbruk for eksempel i USA, Mellom-Amerika og Afrika. Avskoging fører til at regnvannet ikke lenger suges opp i jorden, men renner av gårde under regnvær. Dette øker mulighetene for oversvømmelse og har ført til tap av tusener av menneskeliv. Erosjonen er også et problem ved at lokalklimaet endres.
I Norge er erosjon som følge av økt avrenning et kjent problem. Verdifull matjord vaskes vekk med regn og vind, og næringssalter føres bort med elvene til havet eller innsjøer der de kan føre til økt algeoppblomstring. Fra gårdsbruk på Østlandet renner det årlig vekk tusenvis av kubikkmeter jord med regnvannet. Erosjonen er særlig merkbar på Romerike, hvor flatehugst, bakkeplanering og asfaltering fører til at nedbørsvannet i mindre grad går ned i jordsmonnet. Det blir lettere flom, og elven Leira transporterer nå årlig cirka 100 000 tonn (eller 10 000 lass) jord forbi Frogner i Sørum.
Høstpløyde åkrer med åpen, ubeskyttet jord kan bli utsatt for stor erosjon om vinteren og våren. Det har i enkelte tilfeller blitt gitt statlige bidrag for å få bønder til å vente med pløyingen til våren.