Næs jernverk er et tidligere norsk industriforetak på Nes Verk i Holt, nå Tvedestrand kommune. Jernverket ble opprettet i 1665 under navnet Båseland jernverk. Verket fikk navnet sitt etter gården med samme navn, der jernmalm var blitt funnet. Jernverkets første masovn og alle driftsbygninger sto på grunnen til gården Østre Kroken i Holt. Det har tidligere vært antatt at verket var en videreføring av det nedlagte Barbo jernverk ved Arendal, som drev i 1640- og 1650-åra, men påstanden har blitt tilbakevist.
Bedriften skiftet navn til Næs jernverk i 1738 og til Jacob Aall & Søn rundt 1830. I 1884 gikk verket konkurs, men ble raskt reorganisert som aksjeselskap med samme navn, Jacob Aall & Søn AS. Jerntilvirkning i egen masovn sluttet i 1909. Verket produserte jern- og stålprodukter fram til 1959. Bedriften, som fortsatt eies av Aall-familien, driver med skogbruk. De viktigste driftsbygningene er i dag leid eller lånt ut til Næs Jernverksmuseum.
Båseland jernverk
Den 9. desember 1665 fikk tre menn kongelig privilegium til å opprette og drive Båseland jernverk i Holt sogn i Nedenes. Dette var Niels Pedersen, magistratspresident (det vil si bystyreleder) i Kristiansand, Lauritz Andersen (lagmann i Agdesiden, bosatt i Kristiansand) og Strange Trøner (borger i København). I privilegiet er det tale om å drive «et nyt Jern-Berg-Verk, liggende i Holte sogn i Nedernes Provsti udi Norge, inden Christiansands Byes District». Formuleringen gjør det klart at det ikke dreier seg om en videreføring av det gamle jernverket i Barbo ved Arendal, men om en ny virksomhet.
Fram til 1682 kom flere medeiere til, alt i alt elleve. Hans Juel, tidligere amtmann over Agdesidens amter, sto i spissen for disse. Andre rike og framtredende medeiere var Carsten Mechenbourg, borgermester i Kristiansand, Hr. Mogens Lauritzen sokneprest i Holt prestegjeld og Petter Hendrichsen, kongelig majestets fogd over Nedenes amt. Blant medmedeierne var også en kvinne, Marine Morttensdatter. Hun var enke etter Peder Jenssen, som var byfogd i Kristiansand. I 1682 var det bare Lauritz Andersen igjen av de opprinnelige eierne. Niels Pedersen hadde dødd, og hans arvinger var blitt medeiere.
I 1682 kjøpte Peter Børting virksomheten. Han eide også Fossum jernverk i Gjerpen (Skien). I 1690-åra var han den største leverandør av krigsmateriell, blant annet kanoner, i Danmark-Norge. Da han døde i 1703 overtok sønnen, Frantz Børting, som eier. Frantz Børting døde allerede fire år senere, i 1707. Verket ble to ganger frambudt på auksjon uten at noen ville kjøpe det. Det ble derfor i 1708 forpaktet bort til Nils Josten, som kjøpte verket i 1717. Josten investerte i verket, men drev ellers med ville spekulasjoner, havnet i fengsel og verket ble solgt igjen i 1724. Kjøperne var tre velstående partisipanter: byfogd i Christiania, Michael Ermandiger, vinhandler i Christiania, Ole Smith og by- og rådstueskriver, senere cancelliråd i Christiania, Ulrich Schnell (1699–1770).
Produksjonssteder og produkter
I mer enn 70 år hadde verket to produksjonssteder, omtrent to kilometer fra hverandre. Stangjernhammeren sto på grunnen til gården Øvre Næs, på østsida av Storelva. Masovn og alle drifts- og administrasjonsbygninger ble bygd ved Lillelva, på grunnen til gården Østre Kroken. Verkets produksjon kom haltende i gang. Det var sammenhengende drift fra 1680-åra, men masovnen var ikke i helårs drift før i midten av 1700-tallet. I starten var det kanskje 10–20 arbeidere på verket, inkludert ledelsen. Verkets funksjonærer og de viktigste arbeiderne, masmesteren og hammermesteren, var mest sannsynlig innvandrere eller kom fra andre norske jernverk. Funksjonærene kom mest sannsynlig fra Danmark. De vanlige arbeiderne var lokalt og regionalt rekruttert.
Det er lite kjent om hva verket produserte i begynnelsen. De fins en ovnsplate fra 1668, det vil si at det ble støpt jernovner da. En kan gå ut fra at det meste av råjernet – kanskje 70 til 90 prosent – som ble smeltet i masovnen, ble hamret ut til stangjern. I 1690-årene ble det dessuten støpt noen kakkelovner, kuler, gryter og takker. Det ble aldri støpt kanoner i Båselandstida. I Nils Jostens tid foregikk den store nordiske krig (1700–1721), og da produserte verket kuler og granater. Det ser ikke ut til at han støpte kakkelovner, fordi det ikke er nevnt noen kakkelovnsformer i takseringen av verket i 1723. Med de nye eierne fra 1724 ble kakkelovnsstøping viktigere.
Fra Båseland til Næs jernverk
I 1728 ble Ulrich Schnell eneeier av verket og samlet driftsbygningene ved Storelva i Holt, på gården Øvre Næs' grunn, hvor stangjernhammeren var plassert allerede fra verkets grunnleggelse. I Båseland-tiden lå masovnen ved en sideelv til Storelva. Verket skiftet i 1738 navn til Næs jernverk, som under Schnell og senere eiere ble blant de ledende i landet. Det er mulig at Schnell skiftet navnet fordi Båselands produkter hadde dårlig rykte på seg.
Ulrich Schnell moderniserte verket og gjorde det til en velsmurt pengemaskin. Fra og med 1750 var det helårsdrift på masovnen, og verket gikk med overskudd. Schnell var en paternalistisk verksteder som bygde en verksskole og ga store bidrag til ombygging av Holt kirke. I 1770 ble det oppført en ny eierbolig, Storegård, ved jernverket. Samme år døde Ulrich Schnell, og hans sønn Jacob Schnell (1753–1826) overtok ledelsen.
Fra Schnell til Aall
I 1799 kjøpte Jacob Aall (1873–1844) jernverket, som siden har vært i familiens eie. I Aalls tid ble verket særlig kjent for støpegodsprodukter, blant annet ovner. Mens det var lite teknologisk fornying på verket i løpet av 1700-tallet, kom det fart over fornyingen på 1800-tallet. Aall sjøl var utdannet i bergfaget, og han hadde to framtredende utenlandske spesialister i sin tjeneste. Det var dansken Heinrich Meldahl (1776–1840) og skotten Thomas Crawfurd (1779–1850). Crawfurd bygde en kupolovn på verket. Denne gjorde det mulig å støpe tynnere, finere og mer elegant enn før. Meldahl designet og skjærte nye, tidsriktige ovnsmodeller som ble salgsslagere.
Etter en stor brann i 1806 ble det bygd en ny masovn på verket, og i 1829 ble driften utvidet med enda en masovn. Sønnen Nicolai Benjamin Aall (1805–1888) kom med i bedriften fra 1830-årene, og firmanavnet ble da A/S Jacob Aall og sønn. Nicolai Aall opprettet et digelstålverk og kjøpte i 1853 også Egeland jernverk i Gjerstad kommune. Etter en konkurs i 1884 ble virksomheten ved Egeland avsluttet. Jern- og stålproduksjon ved Næs jernverk fortsatte som tidligere.
Næs var det siste av de gamle jernverkene som produserte jern i en trekullfyrt masovn. Masovndriften opphørte i 1909, men digelstålproduksjonen fortsatte til 1959 basert på innkjøpte råmaterialer.
Kunnskapsoase i agderskogen
Fra og med 1799 og fram til konkursen i 1884 utviklet jernverket seg til den viktigste kunnskapsoasen i den frodige agderskogen. Her var det skole, bibliotek, kunstsamling og arbeidsbenk. Jacob Aall sjøl var utdannet i teologi og bergvesenet. Han publiserte bøker og artikler innen bergvesenet, filologi, statsvitenskap, politikk, historie med mer. Hans bibliotek telte 6000 bind og var størst i landsdelen.
Jacob Aalls sønn Benjamin Nicolai Aall bygde opp en av landets mest omfattende og systematiserte samlinger av utstoppede dyr. Da verket gikk konkurs i 1884, kjøpte Universitetet i Oslo samlingen. Den har siden da utgjort grunnstammen i den zoologiske samlingen på Naturhistorisk museum. I tillegg var eierboligen Storegård, der Aall-familien holdt til, et møtested for datidas lærde. Ikke minst var verket også et sted der praktisk kunnskap ble utøvd, videreformidlet og -utviklet, ikke minst dyktige fagfolk som Heinrich Meldahl, Thomas Crawford, John Halvorsen, Georg Woodfield (1836–1923) og Josef Wittington (1805–1877).
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Les mer om Næs jernverk på Lokalhistoriewiki
Litteratur
- Coldevin, Axel: Norske storgårder, b. 2, Oslo: 1950, 251–265
- Fløystad, Ingeborg, «Arbeidsmandens lod: det nødtørftige brød». Arbeiderlevekår ved Baaseland/Næs jernverk 1725-1807. Doktoravhandling, Bergen: Universitetet i Bergen, 1980. Les boka på Næs Jernverksmuseets hjemmeside
- Fløystad, Ingeborg: Båseland/Næs Jernverk fra 1665 til 1742. Aust-Agder Arv. Årbok for Aust-Agder Arkivet og Aust-Agder Museet. Arendal, 1998: 51–76
- Fløystad, Ingeborg: Næs Jernverk i Jacob Aalls tid. Jacob Aall-prosjektet, skrift nr. 2, Næs jernverksmuseum 2010, Tvedestrand.
- Fløystad, Ingeborg: "Til Værkets bestandige Drivt": bøndene rundt Næs Jernverk og Jacob Aall. Jacob Aall-prosjektet. Skrift nr. 5, Tvedestrand: Næs Jernverksmuseum, 2012.
- Molden, Gunnar, Næs Jernverk 1665-1959. Tvedestrand: Næs Jernverksmuseum, 2015
- Stubhaug, Arild: Jacob Aall i sin tid. Oslo: Aschehoug, 2014
- Valebrokk, Eva: Norske slott, herregårder og gods. Oslo: Andresen & Butenschøn, 1997: 222–237 Les boka på NBs hjemmeside