Næs jernverk er et tidligere norsk industriforetak på Nes Verk i Holt, nå Tvedestrand kommune. Jernverket ble opprettet i 1665 under navnet Båseland jernverk. Verket fikk navnet sitt etter gården med samme navn, der jernmalm var blitt funnet. Jernverkets første masovn og alle driftsbygninger sto på grunnen til gården Østre Kroken i Holt. Det har tidligere vært antatt at verket var en videreføring av det nedlagte Barbo jernverk ved Arendal, som drev i 1640- og 1650-åra, men påstanden har blitt tilbakevist.
Bedriften skiftet navn til Næs jernverk i 1738 og til Jacob Aall & Søn rundt 1830. I 1884 gikk verket konkurs, men ble raskt reorganisert som aksjeselskap med samme navn, Jacob Aall & Søn AS. Jerntilvirkning i egen masovn sluttet i 1909. Verket produserte jern- og stålprodukter fram til 1959. Bedriften, som fortsatt eies av Aall-familien, driver med skogbruk. De viktigste driftsbygningene er i dag leid eller lånt ut til Næs Jernverksmuseum.
Båseland jernverk
Den 9. desember 1665 fikk tre menn kongelig privilegium til å opprette og drive Båseland jernverk i Holt sogn i Nedenes. Dette var Niels Pedersen, magistratspresident (det vil si bystyreleder) i Kristiansand, Lauritz Andersen (lagmann i Agdesiden, bosatt i Kristiansand) og Strange Trøner (borger i København). I privilegiet er det tale om å drive «et nyt Jern-Berg-Verk, liggende i Holte sogn i Nedernes Provsti udi Norge, inden Christiansands Byes District». Formuleringen gjør det klart at det ikke dreier seg om en videreføring av det gamle jernverket i Barbo ved Arendal, men om en ny virksomhet.
Fram til 1682 kom flere medeiere til, alt i alt elleve. Hans Juel, tidligere amtmann over Agdesidens amter, sto i spissen for disse. Andre rike og framtredende medeiere var Carsten Mechenbourg, borgermester i Kristiansand, Hr. Mogens Lauritzen sokneprest i Holt prestegjeld og Petter Hendrichsen, kongelig majestets fogd over Nedenes amt. Blant medmedeierne var også en kvinne, Marine Morttensdatter. Hun var enke etter Peder Jenssen, som var byfogd i Kristiansand. I 1682 var det bare Lauritz Andersen igjen av de opprinnelige eierne. Niels Pedersen hadde dødd, og hans arvinger var blitt medeiere.
I 1682 kjøpte Peter Børting virksomheten. Han eide også Fossum jernverk i Gjerpen (Skien). I 1690-åra var han den største leverandør av krigsmateriell, blant annet kanoner, i Danmark-Norge. Da han døde i 1703 overtok sønnen, Frantz Børting, som eier. Frantz Børting døde allerede fire år senere, i 1707. Verket ble to ganger frambudt på auksjon uten at noen ville kjøpe det. Det ble derfor i 1708 forpaktet bort til Nils Josten, som kjøpte verket i 1717. Josten investerte i verket, men drev ellers med ville spekulasjoner, havnet i fengsel og verket ble solgt igjen i 1724. Kjøperne var tre velstående menn fra Christiania: byfogd Michael Ermandiger, vinhandler Ole Smith og by- og rådstueskriver, senere cancelliråd Ulrich Schnell (1699–1770).
Produksjonssteder og produkter
I mer enn 70 år hadde verket to produksjonssteder, omtrent to kilometer fra hverandre. Stangjernhammeren sto på grunnen til gården Øvre Næs, på østsida av Storelva. Masovn og alle drifts- og administrasjonsbygninger ble bygd ved Lillelva, på grunnen til gården Østre Kroken. Verkets produksjon kom haltende i gang. Det var sammenhengende drift fra 1680-åra, men masovnen var ikke i helårs drift før i midten av 1700-tallet. I starten var det kanskje 10–20 arbeidere på verket, inkludert ledelsen. Verkets funksjonærer og de viktigste arbeiderne, masmesteren og hammermesteren, var mest sannsynlig innvandrere eller kom fra andre norske jernverk. Funksjonærene kom mest sannsynlig fra Danmark. De vanlige arbeiderne var lokalt og regionalt rekruttert.
Det er lite kjent om hva verket produserte i begynnelsen. Det fins en ovnsplate fra 1668, det vil si at det ble støpt jernovner da. En kan gå ut fra at det meste av råjernet – kanskje 70 til 90 prosent – som ble smeltet i masovnen, ble hamret ut til stangjern. I 1690-årene ble det dessuten støpt noen kakkelovner, kuler, gryter og takker. Det ble aldri støpt kanoner i Båselands-tida. I Nils Jostens tid foregikk den store nordiske krig (1700–1721), og da produserte verket kuler og granater. Det ser ikke ut til at han støpte kakkelovner, fordi det ikke er nevnt noen kakkelovnsformer i takseringen av verket i 1723. Med de nye eierne fra 1724 ble kakkelovnsstøping viktigere.
Fra Båseland til Næs jernverk
I 1728 ble Ulrich Schnell eneeier av verket og samlet driftsbygningene ved Storelva i Holt, på gården Øvre Næs' grunn, hvor stangjernhammeren var plassert allerede fra verkets grunnleggelse. Som nevnt, lå masovnen i Båseland-tida ved en sideelv til Storelva. Verket skiftet i 1738 navn til Næs jernverk, som under Schnell og senere eiere ble blant de ledende i landet. Det er mulig at Schnell skiftet navnet fordi Båselands produkter hadde dårlig rykte på seg.
Ulrich Schnell moderniserte verket og gjorde det til en velsmurt pengemaskin. Fra og med 1750 var det helårsdrift på masovnen, og verket gikk med overskudd. Schnell var en paternalistisk verksteder som bygde en verksskole og ga store bidrag til ombygging av Holt kirke. I 1770 ble det oppført en ny eierbolig, Storegård, ved jernverket. Samme år døde Ulrich Schnell, og hans sønn Jacob Schnell (1753–1826) overtok ledelsen. Jacob Schnell flyttet fra den velstående byen Porsgrunn, der familien eide byens største gård og hadde omgang med landets mest velstående familier, til det lille ensidige industristedet i agderskogen i starten av 1770-tallet. Etter maksimalt fire år flyttet han og familien til Gamle Holtegaard, et barokkslott nord for København, som han hadde kjøpt litt tidligere. Fra København skrev Schnell brev til den stedlige ledelsen på verket og forsøkte å fjernstyre det.
Økende sosial ulikhet og opprør
Samtidig som jernverkets inntekter og eierens formue økte, forverret arbeiderfamilienes levekår seg. Den materielle ulikheten mellom høy og lavt i verkssamfunnet økte. Arbeiderfamiliene opplevde en nedgang i reallønninger og forverring av kosthold, særlig i annen halvdel av århundret, og en opphoping av gjeld. Kostholdet ble dårligere, og mange må ha levd på svært lite. De ulike jernverkseierne syns derimot å ha opplevd en enorm økning i velstanden, særlig etter 1738. Jernverket ble kilden til en rikdom som for en god del ble brukt til det Thorstein Veblen har kalt for «iøynefallende» eller «prangende forbruk». Under Jacob Schnell, som eide verket fra 1770 til 1799, nådde den økonomiske ulikheten nye høyder.
Arbeidernes reaksjoner på den økende ulikheten varierte. Et første mønster var passive fluktreaksjoner, konkret skulking og drikking. Utover 1780- og 1790-tallet ble aksjonene mer aktive: arbeiderne gikk til individuelt opprør, og denne atferden spredte seg tilsynelatende nedenfra og oppover i verkshierarkiet. Arbeidslederne eller -formennene, som rangerte like under den øverste stedlige ledelsen, viste til tider solidaritet nedover når den moralske økonomien ble forstyrret.
Arbeiderne må ha lært seg at de hadde et handlingsrom som de kunne bruke. Handlingsmønstre som de så hos bøndene rundt jernverket og som de hørte om fra Egelands jernverk og andre steder, kan ha fått dem inn på nye tanker. Det er tydelig at de forsto at samhold ga styrke. Verket var i minst like stor grad avhengig av de spisskompetente arbeiderne på toppen av verkshierarkiet som disse var avhengige av verket. Særlig når eieren var fraværende, slik som Jacob Schnell i 1780- og 1790-åra, var den stedlige ledelsen – forvalteren, bokholderen, bergmesteren – avhengig av å levere resultater, og disse var avhengig av færrest mulig driftsforstyrrelser. Dette var noe de i all hovedsak også fikk til. Tilløpene til arbeiderprotest var spontane og isolerte bluss, sammenliknet med opprørene som fantes andre steder i landet, særlig på Kongsberg.
Fra Schnell til Aall
I 1799 kjøpte Jacob Aall (1873–1844) jernverket, som siden har vært i familiens eie. I Aalls tid ble verket særlig kjent for støpegodsprodukter, blant annet ovner. Mens det var lite teknologisk fornying på verket i løpet av 1700-tallet, kom det fart over fornyingen på 1800-tallet. Aall sjøl var utdannet i bergfaget, og han hadde to framtredende utenlandske spesialister i sin tjeneste. Det var dansken Heinrich Meldahl (1776–1840) og skotten Thomas Crawfurd (1779–1850). Crawfurd bygde Norges andre kupolovn på verket. Denne gjorde det mulig å støpe tynnere, finere og mer elegant enn før. Meldahl designet nye, tidsriktige ovnsmodeller som raskt ble bestselgere.
Etter en stor brann i 1806 ble det bygd en ny masovn på verket, og i 1829 ble driften utvidet med enda en masovn. Sønnen Nicolai Benjamin Aall (1805–1888) kom med i bedriften fra 1830-årene, og firmanavnet ble da A/S Jacob Aall & Søn. Etter at jernverkets privilegier opphørte i 1816, steg prisen på trekull, som var en kritisk produksjonsfaktor. Verket innførte flere tiltak for å spare på trekullet. Et viktig tiltak på 1830-tallet var at varmluft og gass fra toppen av masovnen ble ført tilbake til bunnen av ovnen og blåst inn i den. Tiltaket førte til en nedgang i trekullforbruket på 30 prosent. Også når det gjelder produkter utvidet Jacob Aall produktpaletten, blant annet med å tilby en hakkelsmaskin. Maskinen kappet opp halm i små biter. Når halmbitene ble fuktet og spedd i litt mel, fikk en et veldig mettende fôr til hesten. Hakkelsen kunne også brukes som strø i fjøset og i stallen.
Dyrebare innovasjoner
Nicolai Aall fortsatte med innovasjoner på verket. I 1842 åpnet et av Norges første mekaniske verksteder på verket. Maskinene var importert fra Storbritannia – en slags teknologipakke. Aall kjøpte i 1853 også Egeland jernverk i Gjerstad kommune. En viktig grunn til dette var muligens at Aall på denne måten fikk rett til å bruke jernmalm fra Egelands verdifulle Langsæ-gruve i Arendal. I 1859 bygde Aall et digelstålverk som ga stål til trådtrekking (kardewire) og tilvirkning av geværpiper ved Kongsberg våpenfabrikk. trådtrekking (kardewire) og geværpiper ved Kongsberg våpenfabrikk. I 1879 bygde Aall et valseverk som gjorde det mulig å valse varmt og formbart stål mellom tunge valser til plater av ulik tjukkelse. Platene kunne så brukes i det mekaniske verkstedet, for eksempel som materiale til dampkjeler. Oppkjøpet av Egelands jernverk og den høye innovasjonstakten, dessuten eierens dyre levestil, førte til at verket slet med høy gjeld. Etter en konkurs i 1884 ble virksomheten ved Egeland avsluttet for godt. Jern- og stålproduksjon ved Næs jernverk fortsatte som tidligere, men i stadig mindre omfang.
Næs var det siste av de gamle jernverkene som produserte jern i en trekullfyrt masovn. Masovndriften opphørte i 1909, men digelstålproduksjonen fortsatte til 1959 basert på innkjøpte råmaterialer.
Kunnskapsoase i agderskogen
Fra og med 1799 og fram til konkursen i 1884 utviklet jernverket seg til den viktigste kunnskapsoasen i den frodige agderskogen. Her var det skole, bibliotek, kunstsamling og arbeidsbenk. Jacob Aall sjøl var utdannet i teologi og bergvesenet. Han publiserte bøker og artikler innen bergvesenet, filologi, statsvitenskap, politikk, historie med mer. Hans bibliotek telte 6000 bind og var størst i landsdelen.
Sønnen Benjamin Nicolai Aall (1805-1888) bygde opp en av landets mest omfattende og systematiserte samlinger av utstoppede fugler og pattedyr. Da verket gikk konkurs i 1884, kjøpte Universitetet i Oslo samlingen. Den har siden da utgjort en del av den zoologiske samlingen på Naturhistorisk museum. Dubletter ble sendt til andre museer og skolesamlinger rundt omkring i landet. Det absolutte kronjuvel i Aalls samling var en preparert Geirfugl som allerede da var utdødd.
I tillegg til å være et privat sted for kulturelle og kunstneriske objekter, var eierboligen Storegård, der Aall-familien holdt til, et møtested for datidas lærde.
Ikke minst var verket også et sted der praktisk kunnskap ble utøvd, videreformidlet og -utviklet, ikke minst dyktige fagfolk som Heinrich Meldahl, Thomas Crawford, John Halvorsen, Georg Woodfield (1836–1923) og Josef Wittingthon (1805–1877).
Hage og park
Fra midten av 1700-tallet vet vi om ulike hager som eierne anla ved ved eierboligen. Hagene – og fra omtrent 1800 en park i engelsk landsskapsstil – var materielle visittkort som viste hvor velstående og kunnskapsrike eierne var. Den første av hageanleggene var en barokkhage som ble til fra omtrent 1750–åra. En helt ny stil var den nevnte parken "Lunden", som Lovise Andrea Stephansen, gift med Jacob Aall, anla i den engelske, romantiske landsskapsstilen. Hagen skulle virke naturlig, men var i bunn og grunn gjennomtenkt og konstruert. Arkitektoniske landskapselementer hørte med til stilen, som en grotte, en "eremitthytte", et fuglehus og en paviljong.
En tredje fase i hageutviklingen tok til fra og med 1852 da den danske gartneren – en fagmann av rang – Jens Iver Dølner ble hentet fra Rosenborg slott til jernverket i agderskogen. Gamle, barokke terrasseanlegg i hagen ble revet, en armada av veksthus bygd, og en mer formell, men likevel overdådig hage med prydbusker og blomster anlagt. Allerede fire år etter Dølners ankomst var hagen, ifølge besøkende, et paradis på jorda: Det fantes 68 ulike typer orkideer, 11 typer achimenes, 30 typer gloxina, 59 typer erica, 21 typer epacris, 14 typer azaleer, 18 typer kamelia, 62 typer pelargonia, 45 typer fuchsia med mer. Dølner tok seg først og fremst av hagen, mens parken forble i den engelske landskapsstilen. Etter konkursen i 1884 var det ikke råd til å bruke så mye penger på hage og park som før, og en ny fase med stillstand og forfall tok til. Etter hvert ble parken brukt som ridebane, idrettsplass, dansebane med mer. Fra 1993 nedla Tvedestrand kommune et stort arbeid i restaurering og vedlikehold, og fra 2005 har Næs jernverksmuseum hatt ansvar for vedlikehold og drift av parken. Parken er fritt tilgjengelig for publikum døgnet rundt.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Les mer om Næs jernverk på Lokalhistoriewiki
Litteratur
- Coldevin, Axel: Norske storgårder, b. 2, Oslo: 1950, 251–265
- Fløystad, Ingeborg: «Arbeidsmandens lod: det nødtørftige brød». Arbeiderlevekår ved Baaseland/Næs jernverk 1725-1807. Doktoravhandling, Bergen: Universitetet i Bergen, 1980. Les boka på Næs Jernverksmuseets hjemmeside
- Fløystad, Ingeborg: Båseland/Næs Jernverk fra 1665 til 1742. Aust-Agder Arv. Årbok for Aust-Agder Arkivet og Aust-Agder Museet. Arendal, 1998: 51–76
- Fløystad, Ingeborg: Næs Jernverk i Jacob Aalls tid. Jacob Aall-prosjektet, skrift nr. 2, Næs jernverksmuseum 2010, Tvedestrand.
- Fløystad, Ingeborg: "Til Værkets bestandige Drivt": bøndene rundt Næs Jernverk og Jacob Aall. Jacob Aall-prosjektet. Skrift nr. 5, Tvedestrand: Næs Jernverksmuseum, 2012.
- Mehlum, Fridtjof: Nicolai Benjamin Aall (1805–1888) og hans naturhistoriske samlinger. Fortuna 7, 2021: 68–83
- Meyer, Frank: Økonomisk ulikhet og sosial konflikt på Næs jernverk rundt 1800, i F. Meyer (red.), Arbeid, arbeidere og arbeiderbevegelse i Agder 1500-2020. Rapport fra Agderseminaret 2021. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2022: 79–118 Les artikkelen på forlagets hjemmeside
- Molden, Gunnar: Næs Jernverk 1665-1959. Tvedestrand: Næs Jernverksmuseum, 2015
- Molden, Gunnar: Til England med ståljern – i anledning Egelands Verks 300-års-jubileum. Fortuna 3, 2007 Les artikkelen på forfatterens blogg
- Stubhaug, Arild: Jacob Aall i sin tid. Oslo: Aschehoug, 2014
- Valebrokk, Eva: Norske slott, herregårder og gods. Oslo: Andresen & Butenschøn, 1997: 222–237 Les boka på NBs hjemmeside