Løkken gruve var en gruve ved Løkken Verk i Orkland kommune i Trøndelag, 70 kilometer sørvest for Trondheim. Gruva ble drevet på en av verdens største forekomster av svovelkismalm med kobber og sink. Den var i drift gjennom 333 år, fra 1654 til 1987.
Løkken kobberverk og det senere Orkla Grube-AB var blant Norges betydeligste bergverk både i eldre og nyere tid. Anlegget er i dag museum.
Historie
Løkken kobberverk ble satt i drift i 1654 etter malmfunn to år tidligere. Verket fikk smeltehytter ved «Plassen» i Svorkmo nord for Løkken (1656–1845) og ved «Nyplassen» ved Grutseter øst for Meldal (1664–1745, 1852–1859). I likhet med Røros og andre kobberverk i Midt-Norge, var Løkken privateid, med flere av de største eierne blant kjøpmenn i Trondheim. Løkken var landets nest største kobberverk, etter Røros.
På 1800-tallet var driften begrenset og sporadisk. Kobberverket ble innstilt i 1845. Like etter ble svovelkis aktuelt som råstoff for kjemisk industri. Eksportkis ga grunnlag for industriell drift på Løkken og andre norske kisgruver. Et nytt selskap, Ørkedals Mining Company, satte i 1860-årene i gang en beskjeden drift av Dragset Verk vest for Meldal, og overtok i 1896 Løkken gruve.
Løkken fikk en ny start i 1904 da selskapet Orkla Grube-Aktiebolag (se Orkla ASA) ble dannet med norsk og svensk kapital, etter initiativ fra arkitekten og gründeren Christian Thams (1867–1948). Gruva ble gjenopptatt med industrielle teknikker og investeringer for stordrift på kobberholdig svovelkis.
Elektrisk jernbane ble bygd for frakt av kismalmen fra Løkken Verk til utskipingshavnen Thamshavn ved Orkdalsfjorden. Her var et smelteverk i drift fra 1931 til 1961 for produksjon av svovel ved den egenutviklede Orkla-prosessen og av skjærstein inneholdende kobber og andre metaller.
Løkken var landets største kiseksportør fram til markedet for svovelkis falt sammen og produksjonen i 1974 ble lagt om til kobber- og sinkkonsentrater. Driften ble nedlagt i 1987.
Samlet produksjon var cirka 30 millioner tonn malm, svovelkis med kobber og sink, med cirka 75 000 nedlagte årsverk. Maksimal arbeidsstyrke var 1120 ansatte i 1943. Kobberverkets produksjon 1654–1845 var cirka 11 300 tonn garkobber. Fra 1908 til nedleggelsen i 1987 ble det drevet ut 24 millioner tonn kis med to prosent kobber og to prosent sink, samt 0,2 gram gull og 19 gram sølv per tonn.
Anlegg og kulturminner
Driftsanlegg
Malmforekomsten er fulgt fra dagoverflaten ned til 1200 meters dyp over en lengde på fire kilometer. Flere bergverksanlegg er bevart fra den industrielle perioden.
De tekniske anleggene ligger i tre grupper, fra øst mot vest: Løkken med Gammelgruva og oppredningsverk, Fagerli med Wallenberg sjakt og lengst i vest Astrup sjakt. Familiene Wallenberg, Astrup og Fearnley var blant de største eierne i Orkla og har alle fått sjakter oppkalt etter seg.
I lia ovenfor Løkken Verk ligger Gammelgruva, påbegynt i 1688. Her driver Orkla Industrimuseum turisttrafikk med visning av bergrom, flere av dem brutt ut med fyrsetting. Det største rommet, kalt Fagerlisalen, har en grunnflate på 1300 kvadratmeter og en takhøyde på 15 meter.
I området ved Gammelgruva ligger store anlegg for oppredning, transport og servicefunksjoner: vaskeriet (1913) med laboratorium, flotasjonsverket (1974), kissiloer (1915) og jernbanebrua kalt Viadukten for den elektriske Fagerlibanen (i drift 1916–1981).
Lenger vest ligger Fagerli ved Fagerlivannet, med anlegg fra den moderne driften på 1900-tallet. Det 34 meter høye Wallenberg sjakttårn (1916) med tilhørende bygninger var senteret for driften i Løkken gruve fra 1921 fram til Astrup sjakt kom i 1972.
Det nyeste sentrum for bergverksdriften ligger knapt en kilometer lenger vest med Astrup sjakttårn fra 1972, landets høyeste med 76 meter. Heisesjakta går ned til 1050 meters dybde under dagen. Sjaktanlegget med heis er fortsatt i drift for destruksjon av ammunisjon av bedriften NAMMO NAD AS. I bygningskomplekset sammenbygd med sjakttårnet, driver Norges geologiske undersøkelse (NGU) Nasjonalt Borkjerne- og Prøvesenter (NBPS).
Metallurgiske anlegg er bevart i mindre grad. På Svorkmo er en smelteovn rekonstruert i nyere tid. Ved Grutseter finnes rester av smeltehytteanlegget på Nyplassen i form av ruiner og slagghauger.
Thamshavnbanen åpnet i 1908 som Norges første elektriske jernbane for gods- og persontrafikk, og er bevart som et teknisk-industrielt kulturminne fra Orkanger til Løkken Verk. Banen driftes av Orkla Industrimuseum.
Bygninger
Løkken var tydelig lagdelt på samme måte som andre tidlige industrisamfunn. Bevarte bygninger og bygningsmiljøer vitner om forskjellige sjikt av arbeidere, formenn, ingeniører og bedriftsledere. Et godt bevart boligstrøk er Bjørnli Haveby (1915–1921). Her finnes arbeiderbrakker fra en tidlig fase, formannsboliger og andre boliger av god standard, og Brannstasjon med Torget.
Tettstedet Løkken Verk har en rekke bygninger og anlegg knyttet til administrasjon, transport og andre tekniske funksjoner. Her finnes Orklas hovedkontor og gjestebolig, og Løkken stasjon.
Bjørnli Haveby og flere bygninger på Løkken er tegnet av arkitekten Morten Anker Bachke (1885–1941).
Dagens Orkla Industrimuseum består av det tidligere verksmuseet, Thamshavnbanen og Gammelgruva. De åpnet for publikum i henholdsvis 1981, 1983 og 1985.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Løkken Verk : en norsk grube gjennom 300 år, Orkla Grube-Aktiebolag 1954
- Bergh, Trond, Espeli, Harald og Sogner, Knut: Brytningstider : storselskapet Orkla 1654–2004, Orkla ASA / Orion forlag, Oslo 2004, isbn 82-458-0719-2
- Berg, Bjørn Ivar (red.): Bergverk i Norge – kulturminner og historie, Fagbokforlaget 2016, isbn 978-82-450-2088-5
- Forfang, Åsmund: Kvinnene i gruvesamfunnet Løkken Verk, Løkken Grubearbeiderforening 2004, isbn 82-303-0149-2
- Mjøen, Marit: 100 år av bergmannens saga : Løkken grubearbeiderforening 1907–2007, 2007, isbn 978-82-997445-2-2