Bambus, bambus (jubileumssitat) (bilde)
(malayisk ord), navn på arter i flere planteslekter i gressfamilien, noen i Afrika og Australia, de fleste i tropisk og subtropisk Asia, Mellom- og Sør-Amerika. I Andesfjellene går de helt opp til snøgrensen. De største av de ca. 100 slektene er Arundinaria med 150 arter, Bambusa med 70, Chusquea med 70, Dendrocalamus med 20 og Phyllostachys med 40 arter. De fleste av de ca. 1000 artene av bambus er treaktige, mange kan danne tette, ugjennomtrengelige skoger. Bambusa arundinacea og B. vulgaris blir store trær; aller størst blir Dendrocalamus giganteus, som i Sri Lanka blir inntil 40 m høy og kan vokse nesten en halv meter i døgnet.
Stammene skyter opp fra krypende jordstengler. De er rake, fra først av ugrenet, til slutt grenet, med enkle eller sammensatte blomsterstander. Det tar ofte mange år før de blomstrer, men så kan alle trærne i en skog komme i blomst samtidig et år. Hos de fleste slekter er frukten en vanlig gressfrukt, et korn, men hos Dendrocalamus er den en nøtt, og hos slekten Melocanna er den kjøttfull, stor som et eple og spiselig.
Bruk
Bambus har et vidt bruksområde. Frukten er næringsrik, unge skudd spises som asparges og har en viktig plass i kostholdet, f.eks. i Kina. Den utvokste stammen har store hulrom mellom leddene og har meget sterk og hard, kiselholdig ved. Den brukes til broer, til hus og møbler, kurver og matter, kopper og kar og til alle slags redskaper ved jakt og fiske og i jordbruket; dessuten til skistaver, spaserstokker og papir.
I hulrommene på eldre stammer dannes en væske som skiller ut et fast stoff, tabasjir eller bambusmanna. Dette stoffet, som vesentlig består av kiselsyre, er i Øst-Asia i allment bruk i folkemedisinen.
Dyrking
Som prydplanter dyrkes i veksthus et par arter bambus, Bambusa aurea og B. fortunei. Noen arter i slekten Sinarundinaria kan også dyrkes utendørs i Norge.