DAB, forkortelse for eng. Digital Audio Broadcasting, digital radio. Det europeiske samarbeidsprosjektet Eureka 147 ble etablert i 1986 for å utvikle et system for digital kringkasting av lydprogram fra satellitt til mobile mottakere. DAB har siden vist seg godt egnet for jordbunden kringkasting. Systemet gir en lydkvalitet på nivå med CDer, det gir en langt bedre utnyttelse av frekvensspekteret enn FM og er svært godt egnet for mobil mottaking.
Virkemåte
Kildekodingen omsetter lydsignalet til et digitalt signal og fjerner overflødig (redundant) informasjon i signalet. Samtidig fjernes deler av signalet som øret ikke er i stand til å oppfatte. En digitalisert stereo lydkanal uten koding krever en overføringshastighet på 1,5 Mbit/s, noe som er for mye i forhold til tilgjengelig frekvensplass. Kildekodingen som benyttes i DAB, reduserer hastigheten til 192 kbit/s.
Svakheter ved FM-kringkasting hvor båndbredden på signalet er stor, er interferensproblemer og forstyrrelser grunnet refleksjoner og fading. Disse problemene er i hovedsak eliminert i DAB ved at digitalteknikken gjør det mulig å benytte avanserte modulasjons- og kodingsteknikker. I DAB omgjøres informasjonssignalet på 192 kbit/s til en sum av et større antall delsignaler med lav datahastighet. Disse sendes samtidig ut på hver sine bærebølger. Grunnet den lave datahastigheten blir båndbredden rundt hver bærebølge smal, og frekvensavstanden mellom hver bærebølge kan velges liten. Modulasjons- og kodingsmetodene som benyttes gjør det mulig å demodulere delsignalet i hver enkelt bærebølge uten interferens fra de øvrige delsignaler. En avansert feilrettende kode samt bit- og frekvensfletting (interleaving) sikrer mot feil under særlig vanskelige mottakingsforhold. Kodings- og multipleksingssystemet betegnes COFDM (Coded Orthogonal Freqency Division Multiplexing). De enkelte bærebølger moduleres med firefase skiftnøkling (QPSK).
Flere frekvensbånd kan benyttes i DAB. For landsdekkende sendinger brukes VHF-båndet, mens høyere frekvensområder er aktuelle for regionale sendinger og satellittkringkasting. I VHF-båndet vil utsendt signal fra hver sender inneholde seks samtidige programmer.
Fordi symbolene som overføres over hver bærebølge har lang varighet i tillegg til at det er lagt inn en tidsluke mellom hvert symbol, vil i praksis hovedsignalet og reflekterte signaler nå mottakeren mens den er i ferd med å detektere ett og samme utsendte symbol. Direkte og reflekterte signaler vil derfor ikke virke forstyrrende inn på hverandre, men derimot addere seg konstruktivt til hverandre slik at nyttesignalet blir større. DAB vil derfor gi radikalt bedre kvalitet enn FM ved mobil mottaking.
På samme måte vil signalene fra to sendere som ligger i rimelig nærhet av hverandre, gi nyttig interferens, forutsatt at de to senderne sender ut nøyaktig samme signal med identisk frekvens og modulasjon. Dette gir mulighet for å bygge et landsdekkende nett med sendere som alle sender samme signal og som i den grad de overlapper, interfererer konstruktivt, såkalte énfrekvensnett. Innenfor en båndbredde på 1,75 MHz vil dette gi seks landsdekkende programmer, dvs. ca. 0,3 MHz per program. Til sammenligning vil ett landsdekkende program som sendes på FM, kreve en båndbredde på 3–4 MHz, bl.a. fordi alle sendere innenfor et område må sende på forskjellige frekvenser. DAB gir således mer enn ti ganger bedre utnyttelse av frekvensbåndet enn FM.
I 2007 ble det publisert en ny versjon, DAB+, og den vil gi en mer effektiv utnyttelse av frekvensbåndet.
Innføring av DAB
Første generasjons forbrukermottakere kom på markedet i 1997. NRK, Moox, (tidligere Radio 2 Digital), og P4 sender nå digital radio. P4 og Radio 2 Digital hadde tildelt konesjoner til 2014, men disse ble høsten 2006 forlenget til 2020. I 2010 blir det dessuten frigitt nye frekvensressurser, slik at det vil bli mulig for nye aktører å søke konsesjon. DAB-dekningen i Norge er ca. 80 % (2009).
Det har vært en del diskusjon omkring selve DAB-teknologien. Innføring av DAB+ er et sentralt element i denne diskusjonen.