Den første som innså at beryll inneholdt et ukjent grunnstoff ved siden av aluminium og silisium var franskmannen Louis Nicolas Vauquelin i 1798. Han isolerte et oksid fra beryll og kalte det glucina og grunnstoffet glucinum selv om han ikke isolerte det. Siden det også er andre grunnstoffer som danner søte forbindelser foreslo Martin Heinrich Klaproth å kalle oksidet beryllia og grunnstoffet beryllium. Grunnstoffet ble allikevel i mange år kalt glucinum eller glucinium særlig i Frankrike. I 1957 bestemte IUPAC at det offisielle navnet på grunnstoffet skal være beryllium .
Versj. 2
Denne versjonen ble publisert av Bjørn Pedersen 11. desember 2009.
Artikkelen endret 687 tegn fra forrige versjon.