Theodor W. Adorno, født 11. september 1903, fødested Frankfurt am Main, død 6. august 1969, dødssted Visp, Sveits, tysk sosiolog, filosof, musikolog og kunstteoretiker. Studerte musikk, filosofi og sosiologi i Frankfurt og senere komposisjon under Alban Berg i Wien. Ble i 1930 knyttet til Institut für Sozialforschung i Frankfurt, men måtte som jøde emigrere til Oxford i 1934. Omtrent samtidig flyttet instituttet til New York, og Adorno sluttet seg til dette i 1938. Forskningen i denne tiden rettet seg hovedsakelig mot forskjellige former for autoritet, blant annet for å forstå tidens fascistiske og nazistiske strømninger. Adorno ble en av lederne for et forskningsprosjekt hvor man med materiale samlet inn gjennom intervjuer og spørreskjemaer, prøvde å vise en forbindelse mellom dypereliggende personlighetstrekk og observerbar fiendtlighet overfor bestemte raser og religioner. Prosjektet resulterte i den innflytelsesrike boken The Authoritarian Personality (1950). Etter krigen vendte Adorno tilbake til Frankfurt og ble professor i sosiologi og filosofi. Han ble leder for Institut für Sozialforschung, som ble et senter for den såkalte Frankfurterskolen.
Filosofi
Adorno interesserte seg mer for filosofi enn empirisk sosiologi. Sammen med Max Horkheimer utgav han en bredt anlagt kulturfilosofi i boken Dialektik der Aufklärung (1947). Hans hovedverk Ästhetische Theorie (1970; no. utg. ved Arild Linneberg, Estetisk teori, 1998) ble utgitt like etter hans død. Adornos estetikk vender seg kritisk både mot den idealistiske kunstoppfatningen, fordi kunsten ikke kan forstås løsrevet fra samfunnet, og mot det dogmatiske marxistiske syn at kunst bare er en gjenspeiling av klasseinteresser. I stedet betrakter Adorno kunstens form som en avleiring av historisk innhold, og fremstår som en talsmann for modernistisk kunst både i litteraturen (Kafka, Beckett) og i musikken (Schönberg).
Den mest sentrale kategori i Adornos filosofi er ikke-identitet: De individuelle ting er ikke identiske med sitt begrep. Med den vitenskapelige revolusjonen og opplysningens fornuft underlegger mennesket seg naturen og gjenstandene gjennom teknikken. Derfor må den filosofi som ikke skal ende i barbari, prøve å arbeide med språket på en slik måte at det likevel gir et skinn av det konkrete eller individuelle som er gjenstand for erkjennelsen, som et alternativ til det teknisk-økonomiske systemets tendens til å utradere alle forskjeller gjennom vareformen. Adorno fremhever spesielt at essayet er en slik genre som kan fange inn det individuelle eller ikke-identiske. Han benytter seg følgelig av den essayistiske formen i sin egen fremstilling, noe som til tider kan gjøre ham vanskelig tilgjengelig.
Adorno-tekster oversatt til norsk finnes ellers i Kulturindustri (1972), Essays i utvalg (1976; red. Kjell Eyvind Johansen), Notar til litteraturen (1991), Musikkfilosofi (2003) og Minima moralia (2006).