Svoboda | Graniru | BBC Russia | Golosameriki | Facebook

Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Alf Prøysen

Versj. 12
Denne versjonen ble publisert av Kjell-Olav Hovde 13. juni 2014. Artikkelen endret 176 tegn fra forrige versjon.

Prøysen, norsk visekunstner og lyriker fra Ringsaker som fra sitt store gjennombrudd med Drengestu'viser (1948) raskt ble Norges sentrale visekunstner og populærkulturelle lyriker. Gjennom sanger som ”Husmannspolka”, ”Tango for to”, ”Lillebrors vise”, ”Du ska få en dag i mårå”, ”Julekveldsvise”, ”Jørgen Hattemaker”, ”Musevisa” og ”Romjulsdrøm” ble han uhyre populær gjennom 1950- og 1960-tallet, både blant barn og voksne.

Til suksessen bidro samarbeidet med ypperlige komponister, spesielt Finn Ludt og Bjarne Amdahl, og dessuten Prøysens mangslungne virke i NRK. Der var han overalt, i programmer som Store Studio, Søndagsposten, Lørdagsbarnetimen og Barnetimen for de minste, i sistnevnte med den berømte åpningsvignetten ”Å, du gode sparegrisen min”.

Prøysen skrev også fremragende prosa for voksne, også dette på sin egen hedmarksdialekt, og alltid sett fra bygdeproletariatets perspektiv. Dørstokken heme. Hedmarksfortellinger (1945) var hans litterære debut, og flere av disse novellene ble forstudier til den populære romanen Trost i taklampa (1950). Til Prøysens viktigste verker hører dessuten de 753 ”stubbene” han skrev i Arbeiderbladets lørdagsutgaver fra 1954 og frem til sin død. Disse små fortellingene er alt fra en halv til halvannen bokside lange, og jevnt over enda mer subtile en de lengre tekstene. Stubbene begynner brått, slutter før man får summet seg og har ofte de snedigste lakuner og perspektivskifter underveis.

Debut

På 1930-tallet livnærte Prøysen seg som griskokk og fjøsrøkter. Han skrev også dikt og sanger, som etter hvert ble trykket i publikasjoner som Arbeidermagsinet, og han arbeidet med lokale revyer. Den beskjedent utstyrte novellesamlingen Dørstokken heme ble straks lagt merke til i avisen Friheten, der Aksel Sandemose skrev at han i boken kunne se ”alt det en fant i de første og tydelige dikteriske begynnelser hos en Ibsen eller Hamsun”.

Trost i taklampa

Det er typisk for Prøysens fortellinger at de starter lyst og lettsindig, men deretter får en dyster kjerne som viser det landlige klassesamfunnets psykologiske tak på sine svakeste medlemmer. I novellen ”Kromma på Dal” blir vi vitne til et opprør som varer lenge nok til at det kan inspirere iallfall én annen person, og denne personen er Gunvor Smikkstugun, som blir den sentrale skikkelsen i Trost i taklampa. Hun har flyktet til byen og foretrekker anonymt fabrikkarbeid fremfor slavekontrakt på gårdene i Hedmark. Hun har ingen illusjoner og ingen ressurser utover en ukuelig personlighet som gjennomskuer alt hykleri og all den idyllisering av jordbrukslivet som lærer Brekkestøl, redaktør Gregersen og fremfor alt den romantiske dikter Lundjordet, står for. Boken slutter med Gunvors inspirerte utskjelling av Lundjordets feite fraser, men hun unnes ingen annen triumf enn akkurat dette. Samtidig er Prøysens realisme for stor til at Gunvors eget samfunnssjikt slipper mye billigere enn storfolkene i bygda. Det er like deler humor og seig virkelighet i Gunvors latterliggjøring av skolebøkenes fremstilling av de fattige:

[Gunvor] skjønte snart at det var to forskjellige ting å lesa om sultne onger i leseboka og å vare sulten sjøl. Desse onga som det sto om i boka, var snille og delte det vesle dom hadde, og så fekk dom belønning tel slutt, men var det lite mat i Smikkstugun, bælja alle onga om kapp hvis det var en som hadde fått tjukkere skive hell de andre. Og mor doms sto itte og gret bortved omnen fordi a itte hadde noe mere å gi dom, hu kom som et uvær og fór over dom med fatakluten bortmed ørom. (33-34)

Visedikteren

Prøysens viser er klassikere enten de handler om barn – ”Lillebror vise”, ”Lille Måltrost” – eller voksne, og enten de skildrer fest og liv eller død og sorg. Blant de mest komplekse senere mesterverkene er ”Slipsteinvælsen, ”Æille har et syskenbån på Gjøvik”, ”Visa om løgna” og ”Så seile vi på Mjøsa”. I den lystige ”Æille så nær som a Ingebjørg” kan vi ane hele hans unike kombinasjon av presist sette scener, folkelig overskudd, skjev humor og distansert livsvisdom. Den begynner slik:

I kvell var det brølløpp på ”Solvang” kafé,

hele bygda er med

på det som ska skje,

og brura og brudgommen kjæm som en vind

ifrå fotograf Lind og står kinn imot kinn.

Ja her møtes æilt som kæin krype og gå,

:/: æille så ner som a Ingebjørg. :/:

Og karamell-pudding og is ska dom få,

æille så ner som a Ingebjørg.

ja æille så ner som hu.

Og brudgommen takke for brura og sa:

”Je skaffe meg jobb, vi ska få det så bra!”

Og brur-folka trudde det brudgommen sa!

Æille så ner som a Ingebjørg,

for hu hadde hørt det før.

Teskjekjerringa

Prøysen skrev en rekke fortellinger for barn og mest suksessrike var radio- og bokserien om Teskjekjerringa. Serien startet med Kjerringa som ble så lita som ei teskje i 1957 og nye bøker fulgte i 1960, 65 og 67, alle utgitt i mange opplag illustrert blant annet av Borghild Rud og Bjørn Berg. Teskjekjerringa er ikke bare en norsk barnebokklassiker, men en internasjonal suksess. I Sverige hvor bøkene kom ut før i Norge ble den populær gjennom fjernsynsserien hvor Birgitta Andersson var Teskedsgumman. Senere er den blant annet blitt japansk tegnefilm og utgitt i klassikerserien til Penguin Books.

Resepsjon

Prøysens store popularitet skygget i hans levetid for hans dypere litterære kvaliteter, og det tok litt tid før han ble anerkjent som en av etterkrigstidens uomgjengelige norske forfattere, uansett genre. Ennå i 1972 kunne Olav H. Hauge bemerke i sin dagbok at ”Prøysen var ein rik feit kjendis og gromegut for storfolket,” men også han endret oppfatning etter hvert, kanskje under påvirkning av sin yngre venn Jan Erik Vold. I 1975 proklamerte Vold at ”Prøysen er noe av det fineste vi har hatt og (trolig) kommer til å få når det gjelder norske skrivere”, og samme år karakteriserte Prøysens gode venn Alf Cranner ham på en måte som ville ha vært en Shakespeare verdig:

Han hadde et ansikt som på enkelte gamle skuespillere, så bevegelig at det kan gi fra seg et hvilket som helst uttrykk! En skuespiller som har spilt alle roller. Etter hvert som jeg ble fortrolig med det ansiktet, så skjønte jeg at hele hans diktning var slik, at han hadde forstått alle menneskelige faser, at han hadde tatt opp i seg alt.

Prøysen døde av kreft i 1970.

Utmerkelser og minnesmerker

  • Kort før sin død ble han tildelt Norsk Kulturråds ærespris.
  • I 1971 ble det avduket et minnesmerke over Prøysen i skråningen foran kringkastingshuset på Marienlyst i Oslo.
  • Prøysen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Anbefalte lenker

Videre lesning

Utgivelser av Alf Prøysen

  • Drengstu'viser, 1948
  • Musevisa, 1949
  • Vårvise, 1950
  • Viser i tusmørke, 1951
  • Tingeltangel i natt, 1954, 8 viser av Ulf Peder Olrog, gjendiktet av Prøysen
  • 12 viser på villstrå, 1964
  • Så seiler vi på Mjøsa og andre viser, 1969
  • Lørdagskveldsviser, 1971
  • De gamle visene, 1972-1983, Forlaget For Alle
  • Dørstokken heme, Hedmarksfortellinger, 1945
  • Trost i taklampa, roman, 1950
  • Utpå livets vei, 1952 (lørdagsstubber og noveller)
  • Matja Madonna, 1955
  • Kjærlighet på rundpinne, 1958 (lørdagsstubber)
  • Muntre minner fra Hedemarken, 1959
  • Det var da det og itte nå, 1971 (barndomsminner, etter radiomanuskript fra 1969)
  • Jinter je har møtt, 1972 (lørdagsstubber)
  • Onger er rare, 1973 (lørdagsstubber)
  • Kjærtegn, 1974 (lørdagsstubber)
  • Livets sekund, 1975 (lørdagsstubber)
  • Tia og timen, 1998 (lørdagsstubber)
  • Spaserveger i granskog, 1998 (lørdagsstubber)
  • Trost i taklampa, skuespill 1952, musikal 1963
  • Fløttardag, 1952
  • To pinner i kors, 1954
  • Sirkus Mikkelikski, 1954 (Barneteater. Musikk: Johan Øian)
  • Tingel-tangel i natt, 1959 (Musikk: Ulf Peder Olrog og Bjarne Amdahl)
  • Hu Dagmar, musikal 1964 etter Ove Ansteinssons stykke (Musikk: Bjarne Amdahl)
  • Musevisa, 1949
  • Lillebrors viser, 1949
  • Teddybjørnen og andre viser, 1950
  • Rim og regler fra Barnetimen, 1954 (Inneholder både viser og fortellinger, blant annet Musa i bua og Geitekillingen som kunne telle til ti)
  • Kjerringa som ble så lita som ei teskje, 1957
  • Alle tiders gullhøne, 1959 (Flere fortellinger som senere har blitt billedbøker: Skomaker-dokka, Den vesle gutten og julenissetoget, Snekker Andersen og julenissen, Jenta som lærte kongen å spise havregrøt)
  • Teskjekjerringa på nye eventyr, 1960
  • Sirkus Mikkelikski, 1963
  • Den grønne votten, 1964
  • Teskjekjerringa i eventyrskauen, 1965
  • Den vesle bygda som glømte at det var jul (på svensk 1966, på norsk 1976)
  • Teskjekjerringa på camping, 1967
  • Halvmeter'n, 1968
  • Teskjekjerringa på julehandel, 1970
  • Alf Prøysen og Torhild Lindal (1957) (EP) med Torhild Lindal
  • O jul med din glede (1959)
  • Viseregle (1959)
  • Barnas julemoro (1964) med Rolf Just Nilsen, Arne Bendiksen og Berg-jentene
  • Alf Prøysen (EP) (1968)
  • Alf Pröysen sjunger Teskedsgumman och andra barnvisor (1968)
  • Pirion (1968)
  • Hver sin vise (1969)
  • Alf Prøysens beste barneviser (1970)
  • En kveld med visens venner (1970)
  • Alf Prøysen leser egne dikt (1970)
  • Du ska få en dag i mårå (1971)
  • Alf Prøysen (1971)
  • Den ukjente Prøysen (1973)
  • Å, du gode sparegrisen min (1975)
  • Graset er grønt for æille (1980)
  • Alf Prøysen fra Barnetimen for de minste (1984)
  • Original Prøysen (1993)
  • På grammofon (1993)
  • Trost i taklampa (1955)
  • Kanutten og Romeo Clive (TV-serie) (1963)
  • Gumman som blev liten som en tesked (Julkalendern 1967) (Svensk TV-serie) (1967)
  • Jackanory (Britisk TV-serie, 15 episoder, med «Mrs Pepperpot», som er det engelske navnet på Teskjekjerringa) (1966–1970)
  • Teskedsgumman (Svensk TV-serie) (1973)
  • Spoon Obaasan (Japansk TV-serie om Teskjekjerringa) (1983)
  • Den blå koppen og Blommer på bar mark (noveller dramatisert for TV av Svein Erik Brodal) (1990)

Litteratur om Alf Prøysen

  • Birkeland, Tone (2005) m.fl.: Norsk barnelitteraturhistorie, 2. utg.
  • Fyksen, Bjørn Ivar (red.) (2013) Om Alf Prøysens prosaforfatterskap. Vallset: Oplandske Bokforlag.
  • Hagen, Erik Bjerck ”Alf Prøysen” i Den norske litterære kanon 1900–1960. Oslo: Aschehoug.
  • Hoel, Ane (1995) Pass deg for dom som slår og tru itte dom som klappe. Om Alf Prøysens roman Trost i Taklampa. Fulltekstversjon i bokhylla.
  • Imerslund, Knut (2004) Det er så vemodig mange viser : samtaler om Alf Prøysen.
  • Imerslund, Knut, red. (1995) Alf Prøysen - idylliker eller opprører?Fulltekstversjon i bokhylla.
  • Imerslund, Knut, red. (2002)Graset er grønt for æille.
  • Røsbak, Ove: Alf Prøysen (1992) Præstvægen og Sjustjerna. Fulltekstversjon i bokhylla
  • Prøysenårbok (2002-) utgitt av Prøysens venner.
  • Vestheim, Geir, red.: Ei bok om Alf Prøysen, 1980. Fulltekstversjon i bokhylla.
  • Vold, Jan Erik (1984) ”Prøysen” i Her. Her i denne verden. Essays og samtaler. Oslo: Gyldendal.
  • Vold, Jan Erik (2003) P x 3. Prøysen, Stevens, Transtrømer. Oslo: Gyldendal.
  • Vold, Jan Erik (2014) Alf Prøysen, elsket av folket” i Alf Prøysen, Lørdagsstubber. Oslo: Tiden