Uttrykket gregoriansk sang betegner et stort enstemmig sangrepertoar, overveiende på latin, som ble brukt i gudstjenestene i den katolske kirken fra ca. 800 til i dag. Repertoaret har sitt navn etter pave Gregor den store (ca. 540–604), selv om han ikke spilte en aktiv rolle i repertoarets tiblivelse. Latinske sangrepertoarer med omtrent samme alder som gregorianikken er dokumentert i Milano («Ambrosiansk sang»), Benevento («Beneventansk sang»), og Nord-Spania («Mozarabisk sang»).
De fleste gregorianske melodiene baserer seg på et diatonisk toneforråd. Istedenfor vårt dur-moll-system brukes de åtte kirketoneartene (modi). Nøyaktig målte tonelengder eller takt-skjemaer ble ikke tatt i bruk før i senmiddelalderen.
Gregorianske sanger framlegger de liturgiske tekster på en opphøyet måte, uttrykker samstemt festglede og gir rom for meditativ åndelig fordypning. Forholdet mellom tekst og melodi er så differensiert at melodiene kan forstås som intensiverende tolkninger av tekstens form og og innhold. Sangene ble også derfor ansett som forebilledlige for senere vokalmusikk.
På grunn av sin høye status ble gregorianske sanger bevart i mange kilder fra hele Europa, inkludert Norden. Derfor er gregoriansk sang den tidligste vestlige musikken som er forholdsvis godt dokumentert. Da katolisismen fra 1500-tallet og senere ble et globalt religionssamfunn fulgte også den gregorianske sangen med. Mange gregorianske håndskrifter er for eksempel bevart i Mexico by. De tidligste daterer fra 1500-tallet.
Som resultat av liturgi-reformene til det andre Vatikanske konsilet (1964–65) mistet gregorianikken en del av sin sentrale stilling i katolsk kirkemusikalsk praksis. Samtidig fikk den mer og mer oppmerksomhet som «konsertmusikk» utenfor liturgien.
Siden 1990-tallet har enkelte innspillinger nådd oppsiktvekkende salgstall på det kommersielle musikkmarkedet. Gregorianikken kontrasterer sterkt med dagens musikkstiler og virker derfor som «alternativ» musikk som oppfattes preget av enkelthet og stillhet. Gregorianikken fikk derfor et betraktelig nedslagsfelt i New Age-perspektiver og ny-spiritualitet. Gregorianikkens moderne rolle som «alternativ musikk» har også ført til suksess for crossover-sjanger der den gregorianske sangen blandes med forskjellige populærmusikkstiler.
Gregorianikk i Norge
Gregoriansk sang ankom Norge med de tidligste misjonærene fra Nord-Tyskland og England i løpet av 900- og 1000-tallet. Med reformasjonen i 1537 ble de katolske sangbøkene overflødige, og sent på 1500-tallet startet derfor makuleringen av bøkene. Noen ble gjenbrukt som permer for skattedokumenter. I Stockholm og Helsingfors oppbevares i dag store mengder av slike pergamentblader. Mer enn 3000 større og mindre fragmentbiter finnes i Riksarkivet i Oslo.
Martin Luthers latinske gudstjenesteordning (Formula missae) bevarte mye av den katolske tradisjonen. Derfor var gregorianske sanger lenge en del av den protestantiske liturgien. I Norge er Niels Jesperssøns Graduale (trykt i København i 1573) en viktig kilde til denne praksissen. I 2013-utgaven av «Norsk salmebok» finnes det fremdeles rundt 30 gregorianske melodier.
Musikkhistorisk betydning
I forbindelse med gregorianikken oppsto de første elementene av vestlig musikkteori. Rundt 800 ble kirketoneartene beskrevet. Disse danner grunnlaget for all musikk opp til 1700-tallet. De første kildene med noteskrift (neumer) er datert til 800–900-tallet. De ble brukt som støtte til sangerens hukommelse, ikke som framføringsmateriale.
For å forenkle undervisningen i gregoriansk sang noterte Guido fra Arezzo (c. 990 – etter 1030) neumene på linjer (to av dem, F og c, tjente som nøkkler) og skapet dermed utgangspunktet for vår moderne musikknotasjon. Den flerstemmige musikken utviklet seg på basissen til gregorianske melodier.
Gregorianske delrepertoarer
Karolingisk gregorianikk
Den eldste delen av gregoriansk sang oppsto i regjeringstiden til de frankiske kongene Pipin den lille (751–768) og hans sønn Karl 1 den Store (771–814). For å skaffe politisk og religiøs enhet i riket bestemte Pipin at den romerske pavens gudstjeneste-ritual og kirkemusikk («romersk sang») skulle innføres. Den tidligere frankiske («gallikanske») liturgien inklusive dens kirkemusikk ble da offisiell avskaffet.
Begrepet «gregoriansk sang» (cantus gregorianus) ble på denne tiden oppfunnet. For å gi et preg av autoritet til sangene fra Roma påstod karolingiske legender at den berømte paven og kirkelæreren Gregor 1 (d. 604) hadde skapt dem. Fra 1100-tallet brukes også begrepet «cantus planus» («den ensartete sangen», uten fast rytme, se engelsk «plainchant»). Et annet uttrykk er «cantus choralis» (se tysk «Choral»).
I dag er det omstridt hvor mye av den gallikanske og den romerske sangen er fremdeles bevart i de karolingiske melodier som er overlevert i dag. Gallikanske originalkilder har fullstendig forsvunnet. Fem håndskrifter fra Roma overleverer melodiversjoner som skiller seg tydelig fra de gregorianske, men siden håndskriftene er forholdsvis sene (1000–1200-tallet) er det umulig å si i dag om disse melodiversjoner er identiske med den gamle romerske sangen som ble eksportert til Frankerne på 700-tallet.
Gregorianikkens karolingiske del omfatter ca. 3500 sanger for messen og tidebønnene. Tekstene kommer fra den latinske Bibelen, ofte fra Salmenes bok (Davidssalmer). Noen sanger i messen hadde individuelle tekster og melodier, passende til hver liturgiske festdag («proprium»-sanger): introitus (her finnes ca. 130 stykker i en gjennomsnittlig middelaldersk sangbok), graduale (ca. 100), alleluia (ca. 100), tractus (ca. 20), offertorium (ca. 100) og communio (ca. 130).
Andre sanger hadde samme tekst i hver messe (ordinarium-sanger): Kyrie, Gloria, Sanctus og Agnus Dei. I karolingertiden ble ordinariumstekstene sunget på bare noen få melodier. Produksjonen vokste imidlertid, særlig på 1400-tallet. Credo-sangen ble ikke framført overallt før 1014. I tidebønnene ble antifoner, responsorier og i stigende grad også hymner sunget. En gjennomsnittlig høymiddelaldersk bok med tidebønns-sanger inneholder ca. 2000 antifoner og 900 responsorier. Tusenvis av hymnetekster er kjent fra middelalderen, og hundrevis av melodier.
Antifon, introitus, og communio kalles «antifonale sanger». De ble framført av hele koret i forbindelse med en salme. Responsorium, graduale, alleluia og offertorium kalles «responsoriale sanger». Koret synger den første delen. Et eller flere solistiske «vers» følger. Kor-delen gjentas deretter delvis eller fullstendig. Hymnene skilte seg fra disse sangformer ved at de fulgte et strofisk opplegg. De var også opprinnelig de eneste sangene som ikke hadde bibelske, men poetiske tekster. Ordiariumssangene hadde frie former.
Liturgiens mange lesninger og salmer ble «messet» (resitert). Dette skjedde med hjelp av faste melodiformler som var tilknyttet kirketoneartene. Salmene ble i høymiddelalderen framført slik at koret delte seg i to grupper som framførte salmeversene vekselvis («antifonal salmodi»).
Troper, sekvenser, liturgiske spill
På 900-tallet starter en ny fase med enstemmig liturgisk sangkomposisjon. Nå oppstår troper (tekstlige og/eller musikalske tilføyelser til sangene fra det karolingiske repertoaret) og sekvenser (sekvensene til Notker Balbulus, d. 912 er berømt). Mens tropene ble skrevet sjeldnere etter 1100, opplevde sekvensene en ny produksjonsbølge på 1100-tallet. Den berømte Olavs-sekvensen «Lux illuxit» tilhører dette senere stadiet. Allerede på 800-tallet starter utvklingen av liturgiske spill som får et høydepunkt i store liturgiske dramaer som Daniel-spillet fra 1200-tallet.
Sanger til tidebønner
Den store veksten av lokale helgenkulter i Europa medførte også stor vekst av komposisjoner. Særlig i tidebønnene ble helgenene feiret med hundrevis av nye sangsykler (bestående av ofte mer enn 30 sanger: antifoner, responsorier, hymner). Disse såkalte «helgenoffisiene» het i middelalderen «historiae».
Helgenoffisier viser mange nyutviklinger. Antifonene og responsoriene får tekster på antikke versemål (heksameter), eller hymneaktige tekster med rim. Toneomfanget vokser og melodiene blir iblant veldig virtuose. De stilistisk mest avanserte historiae ble skrevet av benediktineren Hermannus Contractus (d. 1054). I Norge er offisiet til Olav den hellige (datert ca. 1161–1181) berømt, og også offisiet som feirer ankomsten til en dråpe av Kristi blod i Nidaros i 1165 (Fingergullsoffisiet). Begge to baserer seg på eldre gregorianske melodier som fikk ny tekst.
I tråd med motreformatoriske målsettinger ville Det Tridentinske konsilet (1545–1563) forbedre den katolske liturgien og dens musikk med å gå tilbake til den eldste tradisjonen. Derfor ble det bestemt at alle troper skulle avskaffes. Hundrevis av sekvenser ble redusert til bare fire stykker, og også en del helgenoffisier ble avskaffet. Messe-sangene ble nå underlagt humanistiske estetiske regler, forkortet og forenklet. I perioden 1600–1900 ble denne versjonen framført i skyggen av den flerstemmige musikken.
Framføringspraksis
Gregoriansk sang ble opprinnelig sunget utenat og overveiende uten ledsagelse av instrumenter. Dette skjedde i kirken, men også utendørs for eksempel i forbindelse med prosesjoner. Legfolk deltok vanligvis ikke aktivt i framføringene. Et vanlig kor besto av geistlige, menn og/eller gutter. Alltid atskilt fra menn sang også kvinner (nonner). Ordenen til St. Birgitta (1303–1373) i Vadstena (Birgittinerne) hadde sågar et eget sen-gregoriansk sangrepertoar («cantus sororum»). I tillegg er også komposisjonene av benediktinerinnen Hildegard fra Bingen (1098–1179) berømt.
Rundt 1850 startet det i klosteret Solesmes i Frankrike bestrevelser med å rekonstruere den eldste gregorianikken. Dette resulterte i nye utgaver og forsøk å gjenoppfinne den middelalderske sangtradisjonen som hadde blitt glemt. Eugène Cardine (1905–1988) grunnla den velkjente «semiologiske» framføringsmetoden som tar utgangspunkt i studien av neumene i håndskrifter fra ca. 1000. I dag eksisterer også tallrike andre framføringsmåter.
Den middelalderske utviklingen av gregoriansk sang fra 800–1600 har resultert i et rikt repertoar preget av stilistisk mangfold. Allerede rundt 850 fantes det meget enkle salme-antifoner ved siden av de krevende offertoriene med sine virtuose solistiske vers. Før og etter denne tiden oppsto «gregorianske» sanger som viser andre stilistiske merknader. Berømte eksempler er: «Te Deum» (som muligens oppsto lenge før 800), de marianske antifoner, blant annet «Salve regina» (ca. 1000?), sekvensen «Dies irae» (1200-tallet), eller den «duraktige» «Credo III»-melodien (1400-tallet). Gregoriansk sang ble i tillegg sunget over hele Europa.
Man må derfor gå ut fra at det fantes forskjellige lokale framføringsmåter, og at sangene ble sunget annerledes på 1400-tallet enn på 1000-tallet. Én historisk korrekt framføringsmåte, som er gyldig for alle delene av det store gregorianske repertoaret, kan derfor neppe sies å eksistere.
Utgaver (utvalg)
- Messe-proprium: Graduale novum. Editio magis critica iuxta SC 117. Conbrio, Regensburg 2011.
- Officium: László Dobszay / Janka Szendrei (red.). Responsories, 2 bind. Balassi Kiadó, Budapest 2013.
- László Dobszay / Janka Szendrei (red.). Antiphonen, 3 bind. Bärenreiter, Kassel 1999 (Monumenta Monodica Medii Aevi, V).
- Gisela Attinger og Andreas Haug, (red.). The Nidaros office of the Holy Blood. Liturgical music in medieval Norway. Trondheim: Tapir akademisk forlag 2004.
- Jørund Midttun og Arne J. Solhaug, (red.). Nådens morgenlys: middelaldersk Olavsliturgi i vår tid. Trondheim: Tapir akademisk forlag 2005.
- Eyolf Østrem. The Office of Saint Olav: a Study in Chant Transmission. Uppsala: Uppsala Univ. Library 2001.
Litteratur
- Attinger, Gisela. A comparative study of chant melodies from fragments of the lost Nidaros antiphoner. Oslo: Unipub 1998.
- Edwards, Owain. «Kirkens musikk før reformasjonen» i Norges Musikk Historie, Tiden før 1814. Lurklang og kirkesang, Aschehoug 2001, 57-89.
- Hankeln, Roman. «Eystein’s liturgy and its European music», i Tore Iversen (red.). Archbishop Eystein as Legislator: The European Connection. Trondheim: Tapir 2011, s. 133–157.
- Hiley, David. Gregorian Chant. Cambridge University Press, 2009.
- Kruckenberg, Lori og Andreas Haug (red.). The Sequences of Nidaros: a Nordic repertory and its European context. Trondheim: Tapir akademisk forlag 2006.