Folkemusikk, den musikk en folkegruppe har gjort til sin egen, til forskjell fra de profesjonelle musikeres kunstmusikk. Begrepet folkemusikk er ideologisk betinget og omstridt og knyttes blant annet til musikalsk stil, sjanger, funksjon, bruk, traderingsmåte (muntlig overlevering), fremføringspraksis, sosiologiske og etniske kriterier.
Opphav
Folkemusikk finnes i alle kulturer. Mens man i europeisk kunstmusikk tradisjonelt har oppfattet musikkverket som noe avsluttet, skapt av en bestemt opphavsperson til en bestemt tid, videreføres folkemusikken vanligvis muntlig og undergår forandringer og tilpasninger, etter den funksjon musikken i øyeblikket har, etter utøverens tekniske ferdigheter osv. Selv om folkemusikken undertiden kan tilbakeføres til en bestemt opphavsperson, blir dét i dette lys av mindre interesse. Tilsvarende kan sies om folkemusikkens alder. Karakteristisk for en levende folkemusikktradisjon er at gammelt og nytt trives side om side, underordnet spørsmålet om musikken tjener en aktuell funksjon. Men forskjellige stiltrekk kan røpe at noe musikk må ha gamle røtter mens mye har yngre. De tidligste nedskrevne folketoner vi kjenner i Europa, er trolig fra 1200-tallet. Spørsmålet om hvor folkemusikken stammer fra, må sees i lys av det som er sagt ovenfor. Det kan påvises at mye av folkemusikken har vandret fra land til land, og fra distrikt til distrikt innen landegrenser. Om en melodi er kommet annetsteds fra, vil det skje tilpasninger til lokale forhold og aktuell funksjon.
Instrumenter
Sett i globalt perspektiv må hovedtyngden av folkemusikken sies å være vokal. Men folkemusikk knyttet til instrumenter er også rik og utrolig mangslungen. Noen instrumenter er særegne for spesielle kulturer, som den finske kantele og norske langeleik, mens andre er felles for flere land og kulturer, som for eksempel sekkepipe og munnharpe. Men selv om instrumenter er i bruk i mange kulturer, kan de få en lokal utforming og utsmykning, og en spillemåte, funksjon og repertoar som er spesiell for lokalkulturen.