Nikolaj Gumiljov var en russisk lyriker og en av nøkkelpersonene i akmeismen.
Gumiljov var gift med Anna Akhmatova i 1910–1918, og sammen med blant andre Akhmatova og Osip Mandelsjtam grunnla han i 1911 «Poetlaugen», som ga ut manifestet «Symbolismens arv og akmeismen». Akmeismen var en motbevegelse mot symbolistenes mystisisme og ville gi poesien dens klarhet tilbake.
I årene før den første verdenskrig foretok Gumiljov to lengre reiser til Afrika, og da krigen brøt ut, gikk han inn i Den keiserlige armé, til tross for at han var blitt fritatt av medisinske grunner. Hans tidlige dikt reflekterer hans begeistring for eksotisk romantikk og maskulint heltemot, hans krigslyrikk viser sterk retorisk kraft. Hans modne verk er psykologisk og stilistisk mer sammensatt, som Bålet (Kostjor, 1918) og Ildsøylen (Ognjonnyj stolp, 1921). Som essayist vil han bli husket for Versets liv (Zjizn stikha, 1910) og for sine Brev om russisk poesi (Pisma o russkoj poezii, 1923).
Etter revolusjonen underviste han i å skrive drama og lyrikk ved Kunstens Hus i Petrograd, og var aktiv som oversetter. Han ble skutt for påstått «kontrarevolusjonær virksomhet», og hans navn var lenge bannlyst i Sovjetunionen. Både Akhmatova og hennes sønn Lev Gumiljov ble utsatt for forfølgelser fordi de tilhørte en «kontrarevolusjonærs» nærmeste familie. Før Nikolaj Gumiljov ble rehabilitert i 1986 sirkulerte verkene hans i samizdat.