Italiensk musikk har en svært sentral rolle i europeisk musikkliv. Innen kunstmusikken har italienske komponister vært meget sentrale gjennom store deler av den klassiske musikkhistorien, særlig for operaens utvikling og popularitet. Italia har også en sterk folkemusikktradisjon og et rikt jazzmiljø med en rekke fremragende utøvere.
Folkemusikk
Italiensk folkemusikk oppviser stor rikdom og variasjon der skillet er særlig markert mellom den nordlige, mer kontinentalt pregede og den sørlige, som har fellestrekk med kulturen i Middelhavsområdet. Vanlige instrumenter er fløyte i ulike utforminger, sekkepipe, tromme, munnharpe, trekkspill og lirekasse. Folkemusikken på Sicilia er stilistisk beslektet med spanske, nordafrikanske og balkanske former. Sardinsk folkemusikk er meget særpreget, blant annet med den unike «trippelklarinetten» launeddas, som trolig reflekterer en eldgammel middelhavskultur.
Kunstmusikk
I mer enn tusen år hadde Italia en førerstilling i europeisk kunstmusikk. I de første århundrer evt. ble den kristne kirkesang utviklet og fikk senere betegnelsen gregoriansk sang etter pave Gregor den store (ca. år 600), som ifølge tradisjonen skal ha ordnet og systematisert den liturgiske sangen. I senmiddelalderen ble sekvenser utformet og snart spredd over store deler av Europa (Dies irae, Veni sancte spiritus, Stabat mater dolorosa). Med Guido d'Arezzo (ca. 1000) fikk Italia sin første store musikkteoretiker, og selv om det ikke er sikkert at han oppfant notelinjene og solmisasjonen, så slo i hvert fall disse igjennom med ham. I første del av 1300-tallet gjorde Italia en viktig innsats i ars nova-musikken med madrigaler og kanonsanger, utformet av blant andre Jacopo da Bologna, Giovanni da Cascia og Francesco Landini.
På 1400-tallet fikk de italienske hoffene besøk av ledende flamske komponister som Guillaume Dufay, Jacob Obrecht, Heinrich Isaac og Josquin des Prés, og under påvirkning av deres polyfone stil fremstod på slutten av 1500-tallet en forfinet verdslig madrigaltype med mestere som Luca Marenzio, Claudio Monteverdi og Gesualdo da Venosa. Innen kirkemusikken nådde samtidig a cappella-polyfonien i den romerske skole et høydepunkt med Giovanni Pierluigi da Palestrina, som fortrinnsvis skrev messer og motetter. Nyere tendenser gir seg til kjenne i den flerkorige, monumentale stilen i Venezia med Andrea og Giovanni Gabrieli. Her opptrer korene sammen med instrumenter, og det konserterende prinsipp kommer klart til uttrykk. Også den rene instrumentalmusikken, solistisk eller i ensembler, ble dyrket, med Girolamo Frescobaldi som det største navn. Luttmusikken hadde stor utbredelse, og musikkteorien fikk flere fremstående representanter som Gioseffo Zarlino og Vincenzo Galilei.
På overgangen til 1600-tallet oppstod en ny stil som fikk avgjørende betydning for den dramatiske musikken. Allerede på 1500-tallet kom en reaksjon mot polyfonien. Monodien, en enkel resitativisk sang med akkompagnement etter generalbassprinsippet vokste frem i Firenze, og fra den utviklet det seg to hovedtyper: resitativ og arie. Stilen trengte inn i kirkemusikken og fikk avgjørende betydning for kammerkantaten (Luigi Rossi, Giacomo Carissimi, Antonio Cesti, Alessandro Scarlatti, Giovanni Bononcini) og musikkdramaet operaen.
Den første spede begynnelsen til operaen fant sted i Firenze med Jacopo Peri og Giulio Caccini. Den store mesteren i denne tiden var Claudio Monteverdi. Foruten Monteverdi virket Francesco Cavalli og Giovanni Legrenzi i Venezia der det fra 1637 var eget operahus. I Napoli utviklet bel canto-stilen seg innenfor den såkalte «nummeroperaen», og det ble der mer en musikkopera, uten særlig dramatisk tyngde. Virtuosene (kastratsangerne) dukket opp og satte sitt tydelige preg på operaens videre utvikling. De mest kjente komponistene innen den napolitanske skole var Francesco Provenzale, Alessandro Scarlatti, Nicola Porpora, Leonardo Vinci, Leonardo Leo og Giovanni Battista Pergolesi.
Samtidig med operaen fikk man oratoriet, og i begynnelsen var det ikke vesentlig forskjell mellom dem, bortsett fra teksten. Oratoriet slik vi kjenner det i dag, fikk sin utforming av Giacomo Carissimi ca. 1650. På 1600-tallet ble det også utviklet spesielle instrumentalformer som kammersonate og kirkesonate, concerto grosso, noe senere solokonserten. Strykeinstrumentene dominerte, og det skyldes i første rekke at disse instrumentene gjennomgikk en betydelig forbedring. Fiolinen nådde på 1600- og 1700-tallet sin fullendte form i Cremona med fiolinmakere som Nicolo Amati, Giuseppe Guarneri og Antonio Stradivari.
Blant komponister som dyrket de nye formene var Giovanni Battista Vitali, Giuseppe Torelli, Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi og Giuseppe Tartini. Klaverspillet ble utviklet av Domenico Scarlatti, som i sine énsatsige esercizi (sonater) åpenbarer trekk som klart peker fremover mot wienerklassikernes formverden. Likeledes er Giovanni Sammartini en viktig representant for orkestermusikken på begynnelsen av 1700-tallet.
På 1800-tallet ble operakomponister som Antonio Salieri, Luigi Cherubini, Gaspare Spontini, Gioacchino Rossini, Vincenzo Bellini og Gaetano Donizetti berømte, og med Verdis mektige musikkdramaer nådde den italienske opera klimaks. Instrumentalmusikken hadde i dette århundre fremragende utøvere i Niccolò Paganini, Muzio Clementi, Giovanni Viotti og Giovanni Sgambati. En ny operastil, verismen, oppstod på slutten av 1800-tallet med Pietro Mascagni, Ruggiero Leoncavallo og til en viss grad også Giacomo Puccini.
Mens italiensk komposisjon på 1800-tallet var nokså ensidig konsentrert om den nasjonale operatradisjonen, er det på 1900-tallet skjedd en fornyelse, der instrumentalmusikken har fått bredere plass under inntrykkene av fornyelsen av tonespråket i andre land, men også påvirket av studiet av den italienske musikk fra renessanse og barokk. Sentrale komponister var Ferruccio Busoni, Ottorino Respighi, Gian Francesco Malipiero og Alfredo Casella. I mellomkrigstiden bidrog, tross den fascistiske kulturpolitikken, enkelte komponister ytterligere til fornyelsen, som Goffredo Petrassi og Luigi Dallapiccola; sistnevnte innførte også tolvtonemusikken til Italia. Innen etterkrigstidens eksperimentelle musikk har flere markert seg, som Bruno Maderna, Luigi Nono, Luciano Berio, Franco Donatoni og Sylvano Bussotti.
Italia har fostret en rekke verdensberømte utøvende kunstnere. Fra 1900-tallet kan nevnes pianisten Maurizio Pollini, dirigentene Arturo Toscanini, Carlo Maria Giulini og Claudio Abbado, og operasangerne Enrico Caruso, Beniamino Gigli, Carlo Bergonzi, Giuseppe Di Stefano, Renata Tebaldi, Luciano Pavarotti og Cecilia Bartoli.
Jazz
Italia har et rikt jazzmiljø med jazzfestivaler (Umbria Jazz Festival som den største), klubber, konservatorier med jazzavdelinger, og en lang rekke fremragende utøvere.
Fra 1970-tallet og framover har italienske musikere gjort seg stadig mer bemerket på den internasjonale jazzscenen. Særlig gjennom samarbeid med ledende amerikanske musikere og utgivelser på det anerkjente tyske plateselskapet ECM. Sentrale utøvere som trompetistene Enrico Rava og Paolo Fresu, pianistene Enrico Pieranunzi, Rita Marcotulli og Stefano Bollani, saksofonisten Stefano Di Battista, og trommeslager Aldo Romano har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse.
Institusjoner
Landet har mange til dels meget gamle musikkinstitusjoner som for eksempel Santa Cecilia-akademiet i Roma med fremstående orkester og kor, operaene La Scala (Milano), Teatro di San Carlo (Napoli) og Teatro dell'Opera di Roma, alle med støtte fra staten. Kjente er også Teatro La Fenice (Venezia), Teatro Comunale di Bologna og Teatro Carlo Felice (Genova). Musikkonservatorier finnes i en rekke byer, blant annet Giovanni Battista Martini-konservatoriet i Bologna, Luigi Cherubini-konservatoriet i Firenze, Giuseppe Verdi-konservatoriet i Milano, Niccolò Paganini-konservatoriet i Genova og Santa Cecilia-akademiet i Roma