Carl Gustaf Armfeldt

Carl Gustaf Armfeldt ble født i den svenske provinsen Ingermanland i 1666, området mellom dagens Estland og St. Petersburg, som svenskene hadde erobret fra Russland i 1617. Faren Gustav Armfeldt (død 1675) var oberst i garnisonsregimentet i festningsbyen Narva.

På farssiden skal slekten Armfeldt stamme fra Jämtland. Bestefaren, Erik Larsson, var fra Frösöen utenfor Östersund og kom til Ingermanland som soldat i svensk tjeneste i 1640-årene. I 1648 ble han adlet og tok navnet Armfeldt. Flere medlemmer av slekten tjenestegjorde på 1600- og 1700-tallet som offiserer i den svenske hæren i Baltikum og Finland.

Carl Gustaf Armfeldts militære løpebane begynte i Nylands-Tavastehus kavaleriregiment i Finland på begynnelsen av 1680-tallet som pasje (oppasser) for regimentssjefen generalmajor, friherre Otto Vellingk d.y. Denne stillingen var en slags militærfaglig lærlingplass som Armfeldt trolig fikk gjennom familieforbindelser. I 1683 ble han utnevnt til korporal i regimentet.

I 1685 reiste Armfeldt til Frankrike, der han gikk inn i Ferdinand av Fürstenbergs regiment som volontør. Armfeldt var i fransk tjeneste i elleve år og avanserte til kapteins grad. Han deltok i flere felttog under pfalziske krig (niårskrigen) i Frankrike, Nederland og Italia. Han deltok blant annet ved slagene ved Villa Franca og Susa i grenseområdene mellom Italia og Frankrike, og i slagene ved Valenciennes og Ath i Flandern.

I 1701, året etter utbruddet av den store nordiske krigen, var Armfeldt tilbake i svensk tjeneste som generaladjutant ved hæren i Finland. Han forpaktet samtidig en gård i Ingermanland. Armfeldt deltok aktivt i krigen mellom Sverige og Russland på dette frontavsnittet, hvor hans gamle patron general Otto Vellingk var generalguvernør. I 1703 måtte Armfeldt forlate Ingermanland, da provinsen ble erobret av russene. Deretter var han oberst og regimentssjef for flere finske regimenter mellom 1706 og 1713.

I 1711 ble Armfeldt forfremmet til generalmajor, og i 1713 ble han utnevnt til øverstkommanderende for den finske armeen. Grenseområdet mot Russland var tynt befolket og landet utplyndret av krig. Situasjonen var vanskelig, og de svenske styrkene led flere nederlag da russerne fortsatte sin fremrykking, nå inn i Finland. De verste var ved Pälkäne i 1713 og Storkyro i 1714. Etter at den svenske hæren ble tvunget til å trekke seg ut av Finland, ledet Armfeldt i årene 1714–1715 forsvaret av den svenske østkysten nord for Stockholm.

Resten av krigen var Armfeldt sjef for den svenske hæren i Nord-Sverige, som skulle forvare regionen mot russiske innfall og en mulig invasjon.

Etter krigsslutt mot skulle Armfeldt egentlig ha tiltrådt stillingen som länshövding i Viborg, men området ble avstått til Russland ved freden i Nystadt mellom Sverige og Russland i 1721.

Armfeldt fortsatte etter dette sin militære karriere i svensk Finland. Han ble opphøyd til friherre i 1731 og forfremmet til general i 1735. I årene 1734–1736 var han igjen svensk øverstkommanderende i Finland.

Armfeldt er blitt beskrevet som mild og alvorlig mann. Han hadde lært krigshåndtverket i sin ungdom i Frankrike, men forstod ikke alltid å utnytte finsk og norsk terreng. På sine eldre dager ble han, som mange andre karolinere, preget av pietistisk religiøsitet.

• Armfelt
• Armfeldts felttog i Trøndelag
• den store nordiske krigen
• elleveårskrigen
• Sveriges historie

• Hansson, Anders: Armfeldts karoliner, Stockholm 2003.
• Hedin, Svante: Armfeldts fälttåg mot Trondheim 1718-1719 : en kommenterad bibliografi, 1986.
• Rolseth, P.O.: Generalløytnant Carl Gustaf Armfeldts hærtog mot Norge, 1950.
• Syrjö, Veli-Matti
, "Armfelt, Karl Gustaf", i Biografiskt lexikon för Finland b. 1. Svenska tiden, Helsingfors (2008.
• Uddgren, H. E., "Carl Gustaf Armfeldt", i Svenskt biografiskt lexikon, 1920.