Chichén Itzá

Yucatán er et skogkledd, overveiende flatt kalksteinsplatå som skiller Mexicogolfen fra Det karibiske hav. Området blir tørrere jo lenger nord man beveger seg. Årsnedbøren varierer fra omkring 2000 mm på grensa til Guatemala til rundt 800 mm i nord der Chichén Itzá ligger. Nedbøren forsvinner ned i et omfattende nettverk av underjordiske grotter og vannløp. I tørketiden må vann hentes fra synkehull (maya: ts’ono’ot, som har gitt opphav til den spanske betegnelsen cenote). Det finnes tusener av slike synkehull på halvøya.

Chichén Itzá er bygd rett ved fem større synkehull hvor grunnvannet står omtrent 15 meter under bakken. Det største av dem er kjent som «den hellige cenote». Chichén betyr nettopp «ved cenoten» eller «ved munnen av kilden». Itzá er navnet på mayafolket eller dynastiet som i lange perioder hersket over byen. Itzá betyr noe i retning av «vannets magikere», hvilket antyder at dynastiets makt hvilte på kontroll med vannet. Den hellige cenote har vært et valfartssted i tusener av år.

Det er spor etter jordbruksbosetninger på Yucatán fra 2300 fvt. Sør på halvøya, i delstatene Tabasco og Campeche innerst i Mexicogolfen, samt i provinsen Petén i Guatemala og Belize, finner man de eldste rester etter mayasivilisasjonen. Det dreier seg om bygningskomplekser med opp til 50 meter høye tempelplattformer i sentrum, samt spor av intensivt jordbruk. Byggverkene tjente som seremonisentere og seter for teokratisk makt. De eldste mayabyene er datert til mellom år 1000 fvt. og 250 evt., det vil si såkalt førklassisk tid i Mesoamerika.

Vi vet ikke nøyaktig når Chichén Itzá ble bygd, men arkeologiske utgravninger og studier av mayabøker fra 1400-tallet, Chilam Balam, peker i retning av at Itzá etablerte seg som herskerslekt ved den hellige cenoten rundt år 525. De hadde da migrert fra Bacalar-sjøen ved grensa til Belize. Omtrent samtidig skal mayagrupper kalt chontal eller putún ha etablert seg på motsatt side av halvøya etter å ha migrert sørfra. Her brytes det flate landskapet av en lav fjellkjede kalt Puuc hvor vi finner ruinbyer som Uxmal, Kabah og Sayil. Det er vanskelig å tolke Chilam Balams fortellinger om gjentatte migrasjoner og rivaliserende dynastier. For eksempel skal Itzá ha ankommet Bacalar fra Petén i 320 for å dra videre til Chichén i 525 og så fortsette til Champotón i Tabaso i 692. Derfra dro de på nytt til Chichén i 928, hvorfra de vendte tilbake til Petén i 1194. Alle migrasjonene falt sammen med bestemte kalendersykluser. Sammenholdt med arkeologiske data tegner det seg et større bilde av at mayabyene på Yucatán-halvøya nådde sin blomstringstid i sen klassisk (600–900) og postklassisk (900–1200) tid, altså noen hundreår etter Tikal og byene i Petén som nådde toppen i klassisk tid (250–900).

Keramikkrester viser at Chichén Itzá var bosatt fra 800 fvt., men de eldste byggverkene av oppmurt stein skriver seg fra på 600-tallet evt. I de følgende århundrene vokste stedet og ble sentrum i en mektig politisk enhet, skiftevis alliert med eller i strid med de to andre storbyene på halvøya, Uxmal og Mayapán. Sammen med havnebyen Isla de Cerritos utgjorde Chichén Itzá et nav i vidstrakte handelsnettverk med tallrike andre byer i Mesoamerika, i Mexicos høyland og langs golfkysten, samt i Petén og Guatemalas høyland. Funn av sjeldne mineraler viser hyppig kontakt med steder langs USAs grense i nord til Costa Rica i sør.

Til forskjell fra Tikal og byene i sør er det i nord funnet få innskrifter som kan belyse denne historien. På Yucatán og i Chilam Balam er datoene kun gitt innenfor en tidssyklus på 256 år, den såkalte «korte tellingen» (se avsnittet ‘kalender’ i artikkelen om maya). I Petén ble kalenderdatoene satt inn i langt større sykluser (på opptil 7885 år), kjent som den «lange tellingen». I innskrifter fra byene på Yucatán får vi beskjed om hvilken dag begivenheten skjedde, men ikke hvilken 256-års syklus. Begge systemer besto dog alltid i å kombinere den hellige 260-dagerskalenderen (tzolk’in) med et antall solår og å gi dagene navn ut fra deres plass i begge sykluser for å kunne lese tiden.

Gitt kontrastene i stilarter og kalenderbruk mellom Tikal og Chichén begynte arkeologer og historikere på 1930-tallet å referere til byene på Yucatán som «det nye rike» i historien om mayasivilisasjonen. «Det gamle rike» var da byene i sør med Tikal i spissen. I dag er ideene om samlede riker og en flukt fra sør til nord forlatt. De politiske enhetene vi kaller mayabyer var suverene og på stadig vandring. Særlig Chichén Itzás historie vitner imidlertid om store endringer i mesoamerikansk historie i postklassisk tid.

I Chichén Itzás kuperte kalksteinsterreng er alle byggverk anlagt på planerte flater (i dag kalt plazaer) med lave murer mellom. Den største, Store Nordre Plaza, måler 272 x 252 meter. Her ligger praktbyggene som definerer Chichén Itzá slik vi kjenner stedet, med den fint restaurerte Kukulkan-pyramiden (også kalt El Castillo) omgitt av flere palass-lignende bygg som Krigernes Tempel, De Tusen Søylers Gruppe og ikke minst Mesoamerikas største ballspillarena. Mellom de sju plazaene som utgjør byens sentrum, samt til cenotene og videre utover, fører et nett av 80 rette, oppmurte avenyer (sakb’e) i hvit kalk, som blant annet tjente som prosesjonsgater.

Sentrum omfatter også fem cenoter med «den hellige» som med 60 meter i diameter er den klart største. Kukulkan-pyramiden er bygd over den femte som ligger midt mellom de andre. Pyramiden vi ser i dag omslutter to eldre, mindre pyramider, noe som er ganske vanlig i Mesoamerika. Den eldste er fra klassisk tid (250–600), den yngste ble reist en gang mellom år 900 og 1000. Inkludert tempelet på toppen er El Castillo (de første spanjolene som så den ble så imponert at de kalte den «slottet») 30 meter høy. Den reiser seg i 45 graders vinkel fra en rektangulær grunnflate og har 91 avsatser på hver side. Medregnet plattformen på toppen blir det like mange trinn som antall dager i solåret. Symmetrien og fasadene har inspirert vår tids new age-mystikk. Pyramidens fire sider er imidlertid ikke orientert mot punktene på horisonten der sola kommer til syne ved solverv og jevndøgn, men med noen graders avvik til dager som falt sammen med jordbruksyklusen og bestemte dagnavn i 260-dagers kalenderen. Mayaprestenes anliggende var å forbinde fruktbarhetsyklusen på 260 dager med himmelhvelvingens sykluser.

Alle plazaene huser flere templer, palasser og markeder. De er bygd i forskjellige stilarter og var i sin tid malt med forskjellige fargekoder. Utenfor sentrum spredte det seg tett bebygde områder med åkere og verksteder. De som ikke tilhørte adelen, presteskapet eller krigerordenene bodde i storfamiliebaserte husklynger her.

Siden 1927 er det restaurert flere titalls store byggverk i Chichén Itzá. Utenfor Store Nordre Plaza er gjerne Observatoriet (El Caracol, «sneglen») og Nonneklosteret (Las Monjas) de mest kjente. Det sistnevnte var et palass, det førstnevnte nettopp et observatorium med en innvendig spiraltrapp. Man tror formålet var å holde et øye med Venus. I rollen som morgenstjerne var den et varsel om krig.

De fleste av byggene utenom Store Nordre Plaza er reist i samme stil som de øvrige byene på Yucatán, som for eksempel Uxmal og Kabah (såkalt puuc-stil). Fasadene er preget av utallige masker av regnguden Chaac med sin krokete nese. I klar kontrast står praktbyggene på Store Nordre Plaza med sine rene flater og relieffer av krigere kledd i ørne- og jaguardrakter. Her er stilen til forveksling lik den vi finner i byen Tula i delstaten Hidalgo (sentralt i Mexico). Denne stilen er toltekisk snarere enn maya. De innelukkede herskerpalassene er erstattet med åpne arealer med god plass til krigerordeners ritualer.

Mens de fleste templene på Yucatán er viet regn- og tordenguden Chaac (tilsvarer Tlaloc i aztekisk mytologi), er Chichéns Itzás største pyramide viet til Kukulkan, den fjærkledde slangen (Quetzalcóatl på nahuatl). Slangen forbinder regnet i himmelen med vannet i undergrunnen. Trappene på pyramidens fire sider har rekkverk som illuderer en slange når de betraktes fra siden, ved soloppgang, i ukene før og etter sommersolverv. Rekkverkene avsluttes med store slangehoder i stein. I Krigernes Tempel dominerer skulpturene av Kukulkan.

I forbindelse med prosesjonene og festene som kalenderen holdt rede på mottok cenotene store mengder offergaver. På bunnen av den hellige cenoten er det funnet hundrevis av skjeletter av guttebarn, spesielt tvillinger. Ved å ofre dem og kaste likene ned i underverdenens elver ble mayareligionens skapelsesmyte, som det fortelles om i Popol Wuj, gjenoppført. Heltetvillingene Hunajpú og Xbalanqué overlister dødsgudene og opp fra deres aske blir verden skapt på nytt. Kukulkan er også en gud for dynastisk makt. Vi må tro at som «vannets magikere» styrte Itzá-herskerne vannets kretsløp ved å personifisere slangen som bringer regn ned fra himmelen til jordplanets liv og videre ned til underverdenens elveløp.

Likhetene mellom Tula i Mexicos høyland og Chichén Itzá har satt dagsordenen for svært mye av forskningen om Chichén Itzá og maya-kulturen på Yucatán. Lenge trodde historikere og arkeologer at de forskjellige bydelene og stilartene i Chichén Itzá skrev seg fra forskjellige epoker. Store Nordre Plaza, med sine bygg i toltekisk stil, ble oppfattet som den nyeste og viktigste bydelen. Man trodde at malerier og relieffer i Krigernes Tempel fortalte om en toltekisk erobring av Chichén Itzá en gang på 1000-tallet.

Nyere utgravninger og moderne dateringer har imidlertid vist at bydelene i Chichén Itzá ble bygd i overlappende tidsperioder. Det er heller ikke funnet noe bevis for at Tula skulle være eldre enn Chichén Itzá og ha en slags seniorstatus. Nyere arkeologi har også avdekket flere mayabyer og mayanske bydeler i det meksikanske høylandet, for eksempel i Teotihuacán. Den rådende oppfatning er nå at det handler om parallelle utviklinger av militariserte samfunn hvor krigerordener erstattet teokratisk baserte dynastier. I postklassisk tid ble både Chichén Itzá og Tula viktige knutepunkter på handelsveiene som bandt sammen hele Mesoamerika. Begge byene ble oppfattet som sin epokes metropoler, som sin regions «tulaer», arvtagere etter Teotihuacán.

Ifølge Chilam Balam var «erobrerne» man ser på relieffene i Krigernes Tempel Putún-mayaer fra Tabasco. Chilam Balam skriver at de som erobret Chichén i 928 «talte vårt språk gebrokkent». Man tror at dette var en ny gruppe mayaer (eller hjemvendte itzáer) som med ny krigsteknologi gjenoppretter sitt herredømme i en ny epoke. Dette er også et mønster som kan anes i Mexico. Tradisjoner fra Mexico så vel som Yucatán forteller dessuten om en mektig hersker kalt Quetzalcóatl og som reiste fra Tula til Chichén Itzá og tilbake.

Fra sen klassisk tid til ut i kolonitiden har Yucatán bestått av mellom 16 og 24 politiske enheter, kalt kuchkabal på maya, gjengitt som «provinser» på spansk. I postklassisk tid var de tre mektigste Uxmal, Mayapán og Chichén Itzá. En halach winik, et «sant menneske», var den øverste autoritet i det vi best kan kalle en mayabystat. Denne personens makt kunne variere med hensyn til i hvor stor grad den ble delt med et råd av de fremste familier, i hvor stor grad den var religiøs eller militær samt hvor mange mindre byer den hersket over. Politikk på Yucatán kan ha handlet om kontroll med lokale ressurser og regionale handelsveier, men tok form av kontinuerlig rivalisering om retten til å styre et territorium og dets befolkning, innen bestemte tidssykluser.

Ifølge Chilam Balam inngikk herskerhusene Tutul Xiú (Xiw) i Uxmal, Cocom i Mayapán og Itzá i Chichén i år 1007 en allianse om å styre Yucatán sammen. Hundre år senere inngikk familiene Xiú og Cocom en avtale om giftermål mellom prinsesse Sak Nikte’ (Hvite Blomst) i Uxmal og prins Hunac Ceel i Mayapán. Men så fikk Itzá-prinsen Kaan Ek se Sak Nikte’. De forelsket seg i hverandre. Itzá-krigerne raidet Mayapán og tok Hunac Ceel til fange og ofret ham i den hellige cenoten. Hunac Ceel maktet imidlertid å klatre opp fra døden, dra hjem til Mayapán og sammen med sine allierte i Uxmal å tilføye Itzá et avgjørende nederlag. I 1194 flyktet Itzá-folket og Sak Nikté fra Chichén og grunnla en ny by på en øy ute i Petén Itzá-sjøen i Petén. I 1228 gjorde de andre provinsene opprør mot Mayapán. I 1441 ble alliansen endelig oppløst. Den spanske erobringen mellom 1527 og 1547 besto i 20 års kamper for å underlegge seg 14 provinser. I 1697 overga Kaan Eks etterkommer av samme navn den siste uavhengige mayaby til Spania.

Historien om Sak Nikte’ og Kaan Ek er blitt en av Mexicos mest kjente legender, men den har ikke mye støtte blant dagens historikere. Bortsett fra at arkeologien gir sterke indisier på at Chichén Itzá ble forlatt som herskersete omkring år 1200. Kanskje handlet fallet om hvordan Chichén som den sterkeste, men også mest fremmede blant likemenn, måtte falle. Kanskje handlet det om at en syklus var over og at huset Itzá nok en gang måtte ut på vandring. Det sikre er at Chichén i storhetstiden var sete for de kosmiske kreftene som styrte syklusene i tiden mellom 900 og 1200.

• maya
• arkitektur i Mexico
• Mexicos historie