I den påfølgende perioden var det tre potensielle kandidater til å styre Norge: Gustav Vasa gjorde framstøt samtidig som han angrep Skåne, Frederik og det danske riksrådet ville selvfølgelig bevare unionen, og Christian hadde forhåpninger om å vende tilbake fra eksil til Skandinavia ved å etablere utgangspunkt i Norge, der det ikke hadde vært opprør mot ham. Dette førte til en siste vår for det norske riksrådet, som hadde en viss bevegelsesfrihet, men som ikke var samstemt i sine meninger. Erkebiskop Olav Engelbrektsson støttet Christian, mens andre var trofaste mot Frederik. Militært brygget det på store konflikter som kunne berøre Norge, men de fleste fikk en politisk løsning.
Christian brukte lang tid på å overbevise sin svoger keiser Karl 5. om å støtte et gjenerobringsforsøk. Flåten var klar i 1531 og besto av 25–30 skip med 5000–7000 landsknekter, en formidabel styrke i skandinavisk sammenheng. I motsetning til denne formidable styrken hadde hver enkelt geistlig og verdslig adelsmann sjelden mer enn 100 knekter i sine følger, så selv om ressursene til alle biskoper, høvedsmenn på festningene og de svært få andre adelsmennene ble samlet, var det knapt mer enn 1000 profesjonelle soldater i hele Norge. Dessverre for Christian ble deler av flåten senket av en storm og resten brutt opp, slik at han landet med bare en liten del av styrkene sine.
Han oppnådde likevel å bli hyllet som norsk konge av allmuen og riksråder i Sør-Norge og Trøndelag. I slutten av november 1531 ble det sendt et oppsigelsesbrev til Frederik 1. i riksrådets navn, og erkebiskop Olav Engelbrektsson og de sønnafjelske riksrådene lovte at de etter Christians død ville ta hans katolsk oppdratte sønn, prins Hans, til arvekonge.
Likevel var mottakelsen blandet. Selv om Olav Engelbrektsson var entusiastisk, var flere av biskopene og de verdslige stormennene tilbakeholdne eller direkte fiendtlige. Christian måtte begynne å beleire festninger i 1532. Akershus holdt ut med en garnison på bare 30 mann ettersom flesteparten var ute i distriktene som skatteinnkrevere. Etter en stund dro Christian i stedet til Båhus, som han også gjorde framstøt mot. Planen var å marsjere videre inn i Skåne og slå Frederik der, men i dette området kom det til slag mot samlede dansk-svenske styrker. Christian vant to slag, men begge var pyrrhosseire, og han vendte tilbake for å beleire Akershus på ny.
Kong Frederik i København søkte på ny hjelp hos hanseatene. I mai 1532 kom en dansk-hanseatisk flåte til Oslo for å slå ned på Christians opprør. Christian, som nå hadde beleiret Akershus, innledet forhandlinger med høvedsmannen for flåten, Knud Gyldenstjerne. 1. juli gikk han – etter å ha fått løfte om fritt leide – med på å la seg seile til København. Der skulle han få forhandle med Frederik 1. Det fikk han imidlertid ikke, og under et påskudd ble han ført til Sønderborg slott på øya Als, hvor han ble fengslet som dansk statsfange. Han satt på Sønderborg i 16 år, mye av tiden uten selskap. I 1549 tillot Christian 3. at den gamle ekskongen ble overflyttet til Kalundborg slott på Sjælland, hvor fengselsvilkårene etter hvert også ble mildnet. Men han var fortsatt fange, og i januar 1559 døde han i fengselet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.