Prinsippet om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer over landegrensene og fraværet av diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet er kjernen i ideen om et fellesmarked i EU, og de fire friheter er derfor en slags «grunnlov» for EU. Disse frihetene utviklet seg gjennom EUs historie slik at de ikke lenger kun gjelder for markedet, varehandel og tjenester, men også mer grunnleggende for EUs borgere. Helt sentralt i denne utviklingen er at nasjonale lover og regler ikke skal hindre muligheten for fri bevegelse. Det innebærer muligheten for EU-borgere å ha de samme rettighetene som statsborgerne i det EU-landet de bosetter seg i, så lenge dette er innenfor traktatenes virkeområde. Dette betyr blant annet at EU-borgere har utstrakte sosiale og økonomiske rettigheter i andre EU-land, men kun stemmerett ved lokalvalg, ikke nasjonale valg.
De fire friheter er et uttrykk for at EU er «noe mer» enn en ordinær internasjonal organisasjon der statene har det siste ord. EU bygger på de fire friheter og «ikke-diskriminering» på bakgrunn av nasjonalitet. Disse prinsippene var virksomme allerede fra Kull- og stålfellesskapet, og senere i EEC, som ble grunnlagt gjennom Romatraktaten. Det var samtidig ikke åpenbart, verken juridisk eller politisk, hvordan disse prinsippene skulle tolkes og spesielt hvor grensene skulle trekkes for når EUs lover skulle gjelde over nasjonal lovgivning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.