Fyllingsdalen kirke

Helge Hjertholm vant i 1961 det danske kirkeministeriums internasjonale idékonkurranse om en evangelisk-luthersk kirke i et moderne boligkvarter. Vinnerprosjektet hans hadde et vifteformet grunnriss og et ekspressivt ytre i form av blomsterblader. Hjertholm arbeidet i perioden 1958–1961 på tegnestuen til Jørn Utzon og med operahuset i Sydney. Vinnerprosjektet bar preg av møtet med Utzon og operaen, både i ekspressivitet, men også i originalitet.

Det var imidlertid mindre det uttrykksfulle ytre, men det funksjonelle indre som interesserte den unge arkitekten og samtiden. Planen muliggjorde utvidelse av kirkerommet sideveis og bakover slik at alle kunne se alteret og prekestolen i et radiært, felles blikk, uten forstyrrelser av sideveis utvidelser. Alterpartiet forble intakt. Fyllingsdalen kirke er den kirken som kommer nærmest opp mot det Hjertholm ønsket seg i vinnerprosjektet i Danmark.

Etter denne konkurransen deltok han i flere kirkekonkurranser i Norge uten å vinne. Han fikk premier og ble lagt merke til, men ingen jury turte helt å stole på konseptet hans. Det nærmeste han kom, var andrepremie i konkurransen om Slettebakken kirke, hvor mindretallet i juryen ville ha hans konkurranseforslag.

Det omkringliggende boligområdet i Fyllingsdalen består for det meste av oppdelte boligblokker og trappete altanhus i skråningen mot øst. Boligene omkranser kirken, som ligger i sentrum. Kirkehusets form kontrasterer de rettlinjede boligblokkene og kompletterer landskapets linjer og kast. Kirken har en hatteprofil med flat pull, og ligner på åsene rundt. «Bremmen» er skilt fra veggene med en horisontal spalte, slik at taket synes å sveve over veggene. Parkdraget rundt kirken har mykt gress og frodig vegetasjon. De gullakkerte rheinzink-platene går fint sammen med vegetasjonen. På en liten haug sør for kirken står det en støpul som huser tre kirkeklokker.

Kirkeveggene reiser seg fra et platå med samme utstrekning som planen selv, en drøy halvsirkel med sentrum i alteret. Fra dette punktet organiseres vegger og konstruksjoner radiært ut. Den svakt buede veggen bak alteret lager et skille mellom kirkerommet på den ene siden og Guds himmel på den andre. Det er en kjent tematikk i de fleste kirker, men her er det forsterket med lysføring, plangrep og arkitektoniske virkemidler av det sjeldne slaget.

Platået ligger i en slak skråning mot dalbunnen. Under deler av kirken er det en underetasje som bryter med konseptet. Platået er en logisk konsekvens av konseptet og den arkitektoniske ideen. Platået tilhører jorden, kirkerommet tilhører himmelen. Platået forklarer hvorfor kirkens funksjoner ligger på ett plan, på én flate. Men kravet den gang var tilfluktsrom, som ble bygget i underetasjen og innredet til ungdomsrom. De andre rommene er garderobe og toalett ned noen trapper fra våpenhuset og har dører ut i det fri. Men finest ville det altså ha vært om platået ikke var hult.

Sirkelformen skjuler den sanne fasadelengden og derved bygningens størrelse, sett fra bakkenivå. Men om størrelsen er skjult, er formen åpenbar. Inngangen er lett å finne, selv om den er lavloftet, for under den kraf-tige gesimsen skyter to vanger frem med en utkragende baldakin over den trappefrie inngangen. Mange arbeidskirker har uklare inngangsforhold. Enten konkurrerer flere dører om oppmerksomheten, eller man finner den ganske enkelt ikke uten et skilt.

Når man går gjennom våpenhuset, og ikke lar seg forvirre av inntrykk fra høyre og venstre, men ser rett fremover og følger den radiære retningen mot øst, mot det som åpenbarer seg når blikket kommer fri av orgelgalleriet til venstre, står man plutselig i et uvanlig, grensesprengende rom. Det er et sakralt rom, badet i et himmelsk lys fra overlysvinduene i det oppstikkende taket i hattepullen. Lyset vasker alterveggen og altertavlen, «Kors i stein», som er i skifer og glass og er laget av den danske billedhuggeren Hein Heinesen. Den store skiferhellen revner i en korsform hvor lyset skinner igjennom. Ned fra taket henger det metalltråder over alteret og funkler i lyset ovenfra. Enkle midler kan gi stor virkning!

Nådemidlene – dåp, ord og nattverd – samles i alterpartiet under lyset. Koret er der lyset er, og midt i kirkerommet. Kirkerommets form defineres av de kortere eller lengre radiært rettede betongveggene og alterveggen, som samtidig bærer taket. Både veggene og takkonstruksjonen representerer det faste og urokkelige. Bak kirkerommet ligger lokaler for hverdagsaktiviteter. De er skilt fra kirkerommet med foldevegger. Disse flyktige elementene definerer rommets uendelighet, og er korridoren som følger sirkelslaget og bringer deg til de ulike funksjonene som er underlagt kirkerommets form og bruk.

Alteret er sentrum for alles oppmerksomhet. 180-gradersplanen har den ulempen at de som sitter på sidene, ser hverandre i ansiktet på motsatt side av alteret. Men avstanden her er så stor at det neppe er forstyrrende.

Betongskivene rundt kirkerommet er forbundet med en buet betongkassedrager. Den brukes til ventilasjon og bærer limtrebuene. Alle buene har alle samme krumning, men ulik lengde og høyde, og de er knyttet sammen i skråflaten over alteret. Horisontalkreftene tas opp av kraftige betongstrebere på utsiden av alterveggen og er synlig bare fra dalbunnen. Limtrebuene og panelet i taket var i utgangspunktet trehvite, men lekkasjer har ført til grimete treverk som beklageligvis er forsøkt skjult av en mørkere beis. Skaden oppsto fordi man ikke beskyttet limtreet under byggingen, og lekkasjene skyldtes galt inntekkingsarbeid.

Gulvet har elektrisk oppvarming under gulhvite klinkerfliser fra Höganäs. De samme flisene er brukt på alterveggen, og de gir kirkerommet en varm, samlende koloritt som stemmer vakkert med de liturgiske møblene i lyst tre, alle tegnet av arkitekten og plassert på et ett trinn høyt podium som står fritt fra alterveggen. Døpefatet og døpekannen i emalje er også tegnet av arkitekten. Antependiet og alterduken er av Per Terje Torkildsen. Grete Lein Lange, Anker Goli og Elsa Grøm har laget messehaglene.

Det sakrale rommet består av vanlige byggematerialer formet etter en idé. Selv om den ytre formen er spesiell, gir den ingen forklaring på det som skjer inne. Utvendig er det alminneligheten som rår, inne er alt ualminnelig, alt dreier seg om konsentrasjon og lys. Kirken med den rare, gulaktige kalotten forstår man først etter at man har vært inne. Det holder ikke å gå rundt den et par ganger. Man må inn.

Alteret, som er tilfluktsstedet, står på alterpodiet i sentrum for alles oppmerksomhet. Man samler seg om ordet og sakramentet på ett sted i en halvsirkel, slik at menneskene sitter ansikt til ansikt når de samles om liturgiske handlinger.

Dette er et utpreget fellesskapsrom hvor møtet mellom mennesker blir like viktig som møtet med Gud. Her er plasseringen av stolene en konsekvens av kirkerommets form, slik at begge møtene kjennes naturlige. Dette møtet er arkitekturens verk. Arkitekten var bare et lydhørt medium med sikker hånd og tanke.

Det er når du går ut av kirken, at du opplever et snev av skuffelse. Limtrekonstruksjonen blir veldig nærværende. Og det lave våpenhuset får deg raskt tilbake til hverdagen i møtet med plakater, ulike dører og slitte gulv, tak og vegger. Dette reduserer opplevelsen av selv den vakreste kirke. Enkelte hus bærer forfallet dårlig, andre kler seg med det, som patina.

Kirken har det korteste kirkegulvet i Bergensområdet, og de fleste brudepar har kviet seg så for den korte eller langsomme brudemarsjen som man må ty til, at de har funnet andre steder å gifte seg.

Helge Hjertholm mottok i 2008 Grosch-medaljen, en hedersbevisning for norske arkitekter. For sine flotte hus og de vakre trekonstruksjonene i kirkene fikk han Treprisen i 1986.

Helge Hjertholm har også tegnet Søreide kirke, som sto ferdig tre år tidligere. Planen er tilnærmet kvadratisk. Det rektangulære kirkerommet har skjevt, pyramidalt tak med avkuttet topp og horisontalt overlysvindu. Kirkerommet er omsluttet av arbeidskirkens funksjoner, og det kan utvides til to sider.

Da inngangen til Søreide kirke er på hjørnet, og to «midtganger» fører diagonalt frem til alteret, blir korridorene mellom kirkerommet og hverdagsavdelingen langt mer aktive her enn i Fyllingsdalen kirke, hvor de lett blir to blindgater. Også her har Hein Heinesen medvirket i den kunstneriske utsmykningen. Kirkerommet i Søreide kirke er mindre ekspressivt og mer forutsigbart, og man skjønner utenfra mer av hva som møter en inne. Men også her overrasker og betar lyset fra pyramidedelen som ikke er.

Trekonstruksjonene er rene og klare og gir kirken både form og uttrykk, ute som inne, Kirkerommet er behagelig, men avstanden mellom oppstolingen på sidene er vesentlig mindre enn i Fyllingsdalen kirke. Alteret er da også trukket lenger frem mot sentrum i kirkerommet. Form, funksjon og teknikk er blitt arkitektur med egenart, preg og styrke.

Med de to søsterkirkene i Fyllingsdalen og på Søreide har Helge Hjertholm bidradd til to ulike, men beslektede svar på arbeidskirkens dilemma og utfordringer.

• kirke
• Fyllingsdalen
• Bjørgvin bispedømme