Gabriel Christiansen

Gabriel Christiansen ble født og vokste opp i havnebyen Fredrikshald (nå Halden) i 1694, hvor hans far, som hadde innvandret fra Jylland i Danmark på 1680-tallet, var kjøpmann og reder.

Gabriel Christiansen gikk som 15-åring i 1709, etter innledningen av elleveårskrigen, inn i den dansk-norske flåten som månedsløytnant i Nordsjøeskadren. Her utmerket han seg som kommandør for mindre fartøyer og ved å foreta rekognoseringstokt langs av kysten svensk Båhuslen. Han var også en periode nestkommanderende på et linjeskip. I 1716–1717 stod han under Peter Tordenskiolds kommando, og deltok blant annet i slaget ved Dynekilen i 1716 og under angrepene på Strömstad og Göteborg i 1717. Samme år ble han etter Tordenskiolds anbefaling forfremmet til kapteinløytnant.

I krigens sluttfase var tjenestegjorde han på viseadmiral Andreas Rosenpalms flaggskip Ditmarsken. I 1719 ble han også sendt ut av Rosenpalm for å inspisere havneforholdene i østnorske havner.

På 1600-tallet, da skipstrafikken langs norskekysten økte, hadde lokale grunneiere flere steder satt ned og vedlikeholdt fortøyningsringer på tjenlige steder. Til gjengjeld måtte skip som brukte dem betale en avgift. Men det fantes ikke her noe overordnet tilsyn med disse, eller noe plan for å sørge for at slike ringer var på plass alle steder der de trengtes. Flere steder, særlig i vest og nord i landet manglet de mange steder helt. Det var heller ikke noe offentlig tilsyn med havnene, og mange steder var det problemer med at de vedlikehold og ved at havner ble ødelagt av mudder eller ballast dumpet av innkommende skip.

I januar 1730 fikk Christiansen hjelp av den ferske stattholderen grev Christian Rantzau til å sende ned et utkast til en egen norsk havneforordning til Kongen. Dette utkastet dannet grunnlaget for forordningen om havnenes istandsettelse i Norge som ble utstedt av Kongen i 1735. Med denne forordningen ble det også et organisert norsk havnevesen. Christiansen arbeide med å ta i initiativ til å opprette statlige organisasjoner for å løse problemer knyttet til transportsikkerhet til sjøs og maritim infrastruktur, som han selv ble satt i spissen for, har ført til at historikeren Ola Teige har kalt ham en «embetsentrepenør».

Et tegn på respekten Christiansen nøt hos det dansk-norske styringsverket var at han under kong Christian 6. og dronning Sophie Magdalenes Norgesbesøk i 1733, fulgte det kongelige følget og sto til rors på kongens sjalupp da det seilte langs kysten fra Trondheim til Larvik.

Gabriel Christiansen bosatte seg på 1720-tallet i Tønsberg. Her fikk han i 1732 kongelig privilegium på å utbedre Stenskanalen, en kanal som gikk gjennom det grunne sundet som gikk mellom Nøtterøy og fastlandet. Denne var blitt gravd ut på 1200-tallet og hadde gjort sundet farbart for større skip som kom inn Tønsbergfjorden. Den hadde senere grodd igjen og nå på 1700-tallet var dybden på under en meter ved vanlig vannstand.

Mot å restaurere kanalen fikk Christiansen nå retten til å ta betaling av skip som passerte den og å ta samle inn bompenger fra folk som krysset kanalen på en klaffebro han bygde over kanalen. Kanalen ble åpnet for trafikk i 1735. Arbeidet med kanalen og bygging av brua viste seg å bli et underskuddsprosjekt. Christiansen havnet i betydelig gjeld som ikke kunne dekkes av inntektene de ga. Kanalen Christiansen gravde ut i Tønsberg grodde imidlertid snart igjen.

Etter hans død ble den solgt til en videre til en rekke private eiere. I 1838 ble den gravd ut igjen og er siden blitt utvidet en rekke ganger.

Natten mellom 18. og 19. november mistet Christiansen livet da han med sin jakt Erstatningen forulykket på skjæret Griserumpa ved Christiansø festning på Flekkerøy, ikke langt fra Kristiansand. Han druknet, 44 år gammel, og ble begravd i Kristiansand domkirke seks dager senere. Tre loser som var med ham overlevde, en døde.

Dette var for øvrig ikke første gang han havnet i et farlig forlis. Også i 1721 hadde et skip forlist og sunket i Kragerøskjærgården, på vei til København med Christiansen om bord. Frem til losene på midten av 1800-tallet gikk over fra å bruke åpne båter til å bruke losskøyter med dekk og et mer solid og hensiktsmessig design (se Peter Norden Sølling), var drukningsdøden en vanlig, om ikke sannsynlig, skjebne for loser.

Ved sin død i 1738 etterlot kaptein Gabriel Christiansen seg et vel fungerende og godt organisert losvesen, i form av en halvprivat organisasjon som sørget at det var dyktige loser tilgjengelig for ankommende skip langs hele kysten, fra Svinesund til Finnmark. Losvesenet hadde nå fått en organisasjonsform og et særpreg som skulle prege det i lang tid, delvis helt til i dag. Han sto også i spissen for det første statlig organiserte havne- og fortøyningsvesenet i Norge. Han var dermed en pioner i norsk sjøfarts- og samferdselshistorie.

• den store nordiske krigen
• elleveårskrigen
• los

• Bergersen, O. (red.), Tordenskiolds brev, Oslo 1963.
• Finne-Grønn, S.H., «Gabriel Christiansen» i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 3, Oslo 1926.
• Hillesund, P., Losvesenet på 1700 tallet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, Oslo 1993.
• Johnsen, A. O., Tønsberg gjennom tidende, Oslo 1971.
• Krohn-Holm, J. W., Losvesenet i Norge 250 år. Trekk fra stiftelsestiden 1719-25, Larvik 1969.
• Storm, O., «Det norske lodsvæsen», i Worm-Müller, J. (red.), Den Norske sjøfarts historie. Fra de ældste tider til vore dage , bind 3:2, Kristiania 1929, s. 234-252.
• Teige, O., «Privatisert statsbygging. Kaptein Gabriel Christiansen og opprettelsen av et norsk losvesen 1719–1738», i Gurandsrud, E. og Teige, O. (red.) Norsk loshistorie 1720–2020. Fra selvstendige næringsdrivende til statsansatte, Oslo 2023.
• Thomle, E. A., «Familien Essendrop i Norge», i Norsk tidsskrift for genealogi, personalhistorie, biografi og literærhistorie, bind I, Christiania 1907, s. 102-104 og 215.