I Norge var det til dels sterk misnøye med Hans og det danskdominerte styret, men det var stort sett bare lokale reisninger som lett ble slått ned. Det eneste alvorlige opprøret var i 1502 under ledelse av Knut Alvsson, som hadde forbindelse med antidanske kretser i Sverige.
Knut Alvsson var tidligere høvedsmann på Akershus og søkte å vinne ny makt i Norge ved å skape et rettsgrunnlag for opprør. Den nye unionskrisen mellom Danmark og Sverige gav Norge en sentral rolle. Den danske kongemakten hadde allerede et fotfeste i landet, og Sverige ble den offensive part. Det brøt ut opprør i Uppland, og i Norge var det agitasjon og uro.
Knut Alvsson hadde bidratt til Hans’ seier i Sverige i 1497, men følte seg snart tilsidesatt (han ble aldri tatt opp i det norske riksrådet) og begynte å konspirere med misfornøyde svenske adelsmenn. Knut Alvsson gikk til offensiv på Østlandet vinteren 1502. Han vant Akershus og Tønsberghus, og beleiret Båhus, der Henrik Krummedige var slottshøvedsmann. Kong Hans var i en vanskelig situasjon. De øvrige medlemmene av det norske riksrådet var passive og oppførte seg som om det var et reelt interregnum der riksrådet var suverent. Hans tilbød broren Frederik halve Norge mot å komme ham til unnsetning, men Frederik forlangte halvparten av de norske riksinntektene også fra kong Hans’ tidligere regjeringstid. Det ble for kostbart, og i stedet ble den 20 år gamle sønnen Christian (den senere Christian 2.) sendt til Norge. Han kom Henrik Krummedike til unnsetning på Båhus, og sammen førte de et vellykket felttog i grenseområdene mellom Norge og Sverige. De erobret Elvsborg, beleiret Akershus, forsterket Båhus og nådde langt inn i Västergötland. Det ble vist brutalitet uten skånsel mot motstanderne.
Karakteristisk er drapet på Knut Alvsson, som hadde fått løfte om fritt leide for å forhandle med Henrik Krummedike. Mens han oppholdt seg om bord på dennes skip i Oslofjorden, ble han slått i hjel. Kong Hans tillot at det straks etter ble reist forræderisak post mortem mot den drepte. Drapsmennene kunne frikjennes – de hadde hugd ned en forræder som hadde kjempet mot sin konge.
Knut Alvssons død var en seier for kongen, som nå stod militært sterkt både i Norge og Vest-Sverige. Men svenske innfall og agitasjon i Norge fortsatte, og Knut Alvsson ble for første gang fremstilt som nasjonal martyr. Kongens hær klarte ikke å erobre Stockholm, og Sten Sture ble på nytt svensk riksforstander. Forhandlingene om betingelsene for å få tilbake den svenske krone ble ført uten resultat i resten av kong Hans’ regjeringstid.
Mens kong Hans i de første tiårene av sin regjeringstid viste tålmodighet, diplomatiske evner og beherskelse i sin unionspolitikk, bar hans unionskriger preg av kynisme og brutalitet. Fra 1501 var han en hissig, pågående og retthaversk hersker. Han mistet all tiltro til forhandlinger. I 1505 la en domstol av norske og danske riksråder hovedvekt på hans rett til den svenske krone, mens kongens motstandere var majestetsforbrytere. Unionspolitikk ble maktpolitikk. Dette førte til trange kår for dem som fremdeles ønsket en union på riksrådskonstitusjonalistisk grunnlag.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.