Lands træsliperi og papfabrik

Det var fetterne Edvard Stensrud fra Drammen og Hans Odnæs fra Fall i Søndre Land som sto bak denne tidlige etableringen av et treforedlingsanlegg i Søndre Land.

Lokalhistorikeren Bjørn Erik Edvardsen skriver om etableringen av bedriften at «Hans Odnæs hadde skog, grunn til fabrikken og vannkraft, mens Edvard Stensrud hadde lær- dom og lånekapital i ryggen». Stensrud og Odnæs satte i gang byggearbeidene på gården Fall i 1873.

Det ble tidlig bestemt at man skulle sette i gang med produksjon av papp. Det var Edvard Stensrud som hadde sett produktet og framstillingsprosessen på sine reiser i Europa på 1860-tallet. Her så han store muligheter for et anleggved Fallselva. For Stensrud var det vik- tig at bedriften hadde flere bein å stå på enn kun masseproduksjon.

Opp gjennom årene var eierforholdene i foretaket stabile. Da den ene av stifterne, Hans Odnæs, døde i 1901 overdro han sin andel i selskapet til sønnen Per. Per Odnes engasjerte seg i driften av selskapet, men ikke med den iver som faren hadde utvist. Per var mer interessert i gårdsdriften. Han var likevel styreformann i foretaket fram til sin død i 1940.

Sigurd Odnæs, sønn av Edvard Stensruds søster, ble etter hvert den sentrale skikkelsen i bedriftens utvikling. I 1917 overtok han onkelens halvpart i anlegget. Han ble dermed en av hovedaksjonærene i firmaet etter at det ble omorganisert til aksjeselskap i 1918.

Odnæs var engasjert i flere foretak innenfor treforedlingsbransjen. I perioden 1912–1917 var han driftsingeniør ved Tuna fabrik A/B i Sundsvall, Sverige. I 1918 til 1925 var han direktør ved Rena Kartonfabrik A/S, der han blant annet planla og ledet ombyggingen av fabrikken i 1920.

Han var eneeier i Eskefabrikken Nye Fram A/S fra 1924 til 1946. Han var også disponent ved Norwegian Paper Mill fra 1932 til 1939.

I 1936 kjøpte Lands Træsliberi sin nærmeste konkurrent, Skrankefos Træsliberi.

Skrankefos hadde en kapasitet på om lag 10 000 tonn tremasse ved overtagelsen. Lenge hadde ledelsen ved Land sett mulighetene ved å slå Skrankefos inn under Land. Like etter oppkjøpet ble det satt i gang planer om å nyttiggjøre seg kraften fra tresliperiet til driften ved Land. Derfor ble det installert en turbin med generator ved Skrankefos til å forsyne anlegget ved Felloppen. Bedriften ble en del av Land fram til foretaket ble nedlagt i 1963.

Det familieeide Lands Træsliberi og Papfabrik skiftet eiere i 1962. Union-konsernet i Skien tok da over eierskapet. Skrankefos Træsliberi fulgte med som en del av denne handelen. Unions overtagelse ble utløst av driftsstans ved Skrankefos og en varslet stopp i produksjonen ved Land. Eierne av Land og Skrankefos forespurte hovedaksjonærene i Union om de ikke kunne ta over de to fabrikkene.

Treforedlingsbedriftene ved Fallselva ble like etter dette lagt ned. For Union var det viktigere å sikre seg tømmeret som hadde gått tilLand og Skrankefos enn å fortsette driften av anleggene. Union hadde andre bedrifter i Drammensvassdraget som hadde behov for tømmerkvotene til Land og Skrankefos.

Fra Stensrud og Odnæs etablerte bedriften til Union tok over i 1962 ble det foretatt en rekke utvidelser og moderniseringer av anlegget ved Fallselva. Bedriften startet opp med ett slipeapparat med seks ilegg for kubb.

Kubben ble presset mot en slipestein ved hjelp av vektlodd. I tillegg til slipeappartet var det to pappmaskiner og en glittemaskin. Glittemaskinen bearbeidet papiret slik at det ble jevnt og glatt. Det ble også satt opp et tilbygg for tørking av tremassen. Utstyret ble drevet av en turbin på 150 hestekrefter. Det var Christiania Maskinverksted som leverte utstyret. I 1886–1888 ble anleggets kapasitet utvidet med nytt slipeapparat, nytt tørkehus og ny turbin. I 1890 foretok Myrens Verksted en ombygging av anlegget, et prosjekt som ble videreført av Drammens Jernstøperi i 1898.

I perioden fra århundreskiftet fram mot første verdenskrig ble det også foretatt flere ombygginger og forbedringer av fabrikkanlegget. I 1905 ble en ny sorterer satt inn, ny raffinør i 1914 og nytt turbinrør i 1915. Det ble satt opp nye tørkehus i 1907 og 1915. Det siste var seks etasjer høyt.

Den virkelig store utbedringen skjedde da bedriftsledelsen satte i gang med en fullstendig ombygging av anlegget fra kaldslip til varmslip i 1924/25. Utbyggingen av sliperiet krevde også mer kraft enn det fossefallet, Felloppen, kunne gi. Det ble derfor leid elektrisk kraft fra Vest-Oppland kommunale Kraftselskap (VOKKS). Ombyggingen av anlegget krevde ikke bare mer kraft, men også betydelige økonomiske ressurser. Utbedringene var beregnet til 315 000 kroner, men kom på nærmere 600 000 kroner før det var ferdig. Prisstigningen og påplussinger for tilkommende arbeider underveis forklarte denne formidable utgiftsøkningen. Det forhindret ikke bedrifts- ledelsen fra videre satsning ved Fallselva.

Under andre verdenskrig ble det også gjort en del forbedringer og utbygginger av fabrikk- anlegget. Ny barketrommel, hollender og kollergang ble anskaffet, og det ble satt i gang produksjon av bokpapp og annen spesialpapp, blant annet til pakningsringer.

En av de store investeringene ved anlegget etter andre verdenskrig var innkjøpet av ny pappmaskin i 1959. Bjørn Erik Edvardsen hevder at denne maskinen bidro til fabrikkensnedleggelse i 1963. Maskinen krevde større jevnhet i tremassen enn det anlegget kunne frambringe.

Det var betydelige kapasitetsforbedringer ved anlegget fra 1872 til 1963. Slik sliperiet ble konstruert i 1872 hadde det en kapasitet på 300 tonn papp i året. I 1887 ble det produsert 600 tonn papp ved fabrikken. Etter at Myrens Verksted hadde utvidet sliperiet i 1890 med en videreføring av Drammens Jernstøperi i 1898, fikk anlegget en kapasitet på 1000–1200 tonn papp i året. Bedriften satte i gang med produksjon av papptallerkener og pappskåler. Pappskålene for konditorvarer ble en spesialitet for Land.

De ferdige produktene ble transportert ned til Randsfjorden, deretter ble pappen fraktet videre med båt til Randsfjorden stasjon i sør-enden av innsjøen. Derfra ble den fraktet videre til Drammen og Oslo med jernbane. Om vinteren ble pappen kjørt over isen til Randsfjorden stasjon. Da Valdresbanen ble utbygd i 1906, fikk fabrikken direkte jernbane-forbindelse.

Med varmslipemetoden oppnådde bedriften en seigere papp som egnet seg bedre for produksjon av pappskåler og kakebrett, som det var stor etterspørsel etter. Mye av produksjonen fra anlegget ble eksportert til kontinentet og over til Argentina.

I jubileumsåret 1952 ble det produsert 2500 tonn hvit trepapp og 6000 tonn tremasse ved anlegget. Til denne produksjonen trengtes det tre slipeapparater og åtte pappmaskiner og en drivkraft på 100 hk pluss 600 hk innleid fra det lokale kraftselskapet. Tre år før nedleggelsen produserte fabrikken 5000 tonn hvit trepapp og ølbrikettpapp.

Produksjonsøkningen som kom i kjølvannet av de mange utvidelsene av anlegget krevde mer virke. Skogen som Hans Odnæs eide da han var med og startet bedriften var ikke stor nok til å forsyne fabrikken med det nødvendige råstoffet. For å sikre driftsgrunnlaget kjøpte Odnæs og kompanjong Stensrud mer skog. Dernest hadde Land faste leveranser fra 40–50 lokale skogeiere. Dette sikret bedriftens tømmerbehov, som på 1940 og 50-tallet var på 10000 m³ i året. Tømmeret bedriften tok inn ble i hovedsak hogd i områdene ved Trevatn, der Fallselva har sitt utspring. Deretter ble det fløtet ned til fabrikken for å bli mellomlagret i inntaksdammen til turbinen. Derfra ble virket sluppet nedover i ei renne til fabrikktomta.

Utover på 1940- og 1950-tallet ble stadig mer av tømmeret fraktet med bil til sliperiet.

Trefredlingsindustrien var en bygdeindustri. Hele lokalsamfunn var engasjert i arbeidet på fabrikken, slik også ved Land og Skrankefos. I Søndre Land var bedriften en stabil arbeids- giver der antall arbeidsplasser steg jevnt og truttmed produksjonsøkningen. I 1920 arbeidet 40 ved fabrikken. Etter andre verdenskrig steg antallet tilsatte til 90. Holdningen i lokalsamfunnet var slik at den som hadde fått seg arbeid ved fabrikken holdt på jobben sin og så på det som en bedre måte å sikre utkommet på enn skog- og jordbruksarbeid. Generasjon etter generasjon søkte seg til fabrikken.

Bedriftsledelsen hadde et nærmest faderlig forhold til arbeiderene. Etter hvert ble forholdet mellom arbeidere og ledelse regulert gjennom arbeidsgiverforeninger og fagorganiasjoner.

Lands fagforening ble stiftet i 1919 som avdeling nr. 61 i Norsk Papirindustriarbeiderforbund. Foreningen ble nedlagt samtidig med bedriften i 1962.

• Norsk industrihistorie før 1940
• Norsk industrihistorie etter 1940
• treforedling

• Bjørlien, Ole Helmer Engelien, 1994: «Skogbrukshistorie for Land.» Boka om Land., bd. 6, Lands Museum, s. 399-405.
• Edvardsen, Bjørn Erik, 2002: «Kulturstien ved Fallselva». Landingen. Årbok for Lands Museum. Land.
• Kaldal, Ingar, 1989: Papirarbeidernes historie- Norsk Papirindustriarbeiderforbund 1913-
• 1988. Oslo, s. 297, 587.
• Pryser, Thoralf, 1952: Lands Træsliperi og Papirfabrik gjennom 80 år 1872-1952. Oslo.
• Svendsen, Arnjolt Strømme, 1973: Union 1873-1973. En norsk treforedlingsbedrifts liv og eksistenskamp. Oslo, s. 228.
• Ødegaard, N., 1918: Kristians amt 1814-1914. En kort oversigt. Kristiania, s. 278.