Luce Irigaray

At kvinnen «ikke eksisterer», er et berømt utsagn fra Lacan. Det symbolske og det imaginære utgjør et lacaniansk begrepspar som Irigaray overtar, endrer og viderefører på sin egen måte. Problemet, slik Irigaray ser det, er at vi lever i en kultur der det imaginære og symbolske ikke er kjønnsnøytralt, men hvor det ene kjønn – kvinnen – er bort-tenkt.

I henhold til Irigaray er det det mannlige kjønnsorganets morfologi som hersker i kulturens ubevisste. Hun taler bevisst ikke om kjønnsorganets anatomi, men om dets morfologi: dets form. Det er altså ikke mannens og kvinnens indre, iboende essens eller vesen Irigaray er ute etter å definere. Hun forsøker ikke å komme frem til en kjønnenes biologiske determinisme. Det er med andre ord ikke en ny slags essensialisme som Irigaray fremmer.

Irigarays argumentasjon for opprettelsen av et kvinnelig selv ville ha kunnet fortone seg som et reaksjonært prosjekt, og som en argumentasjon for opprettholdelsen av et enhetlig subjekt, med mindre utgangspunktet hennes – at kvinnen ikke eksisterer – tas med i betraktning.

I et forsøk på å forstå Irigarays argumentasjon for opprettelsen av en kvinnelig identitet og subjekt, er det altså nødvendig å ta utgangspunkt i hennes oppfatning av Vestens tenkning som en enhetstenkning som er kjønnet maskulint, og der kvinnen i en viss forstand ikke eksisterer. I stedet for å komme fram til en essensiell form for sannhet om kjønnene, prøver Irigaray tvert imot å vise hvordan tenkningen i Vesten er kjennetegnet av enhet, identitet, og en metaforikk preget av det synlige.

Irigaray griper fatt i en rekke figurer og bilder for å få frem kritikken av måten det kvinnelige har vært tenkt bort i kulturen i Vesten. Kvinnen som speil, som grunn eller grunnlag, og som jord (moder jord), er noen av dem.

Et av de mest berømte stedene i Irigarays forfatterskap er den originale nærlesningen i Speculum av Platons berømte hulelignelse, hvor hun knytter hulen til det feminine. Her påpeker hun ikke minst betydningen av huleveggen, for at spillet av skyggebilder skal fungere. Irigaray viser her til forestillinger om kvinnen som mor og livmor. Felles for en del av disse bildene er at de plasserer kvinnen som en nødvendig forutsetning for mannen, om enn også potensielt noe foruroligende.

Irigarays tenkning innebærer også en språkkritikk. Hun påpeker hvordan språket har en maskulin slagside blant annet gjennom at tilsynelatende nøytrale ord som for eksempel «menneske» allikevel ikke er så nøytrale, men på flere språk er identisk med eller ganske likt ordet for «mann», mens ordet for «kvinne» fremstår som mer annerledes. På norsk har vi for eksempel ordene «menneske», «mann» og «kvinne»; på engelsk og fransk betegner det samme ordet – henholdsvis «man» og «homme» – både «menneske» og «mann», mens ordet for kvinne er annerledes: «woman» (på engelsk) og «femme» (på fransk).

Språkkritikken innebærer også en begrepskritikk. Irigaray kritiserer begrepet som en språklig størrelse. Problemet med begrepet er blant annet at det griper med ett ord rundt en mangfoldighet av fenomener, og derigjennom enhetliggjør dem. Dessuten innebærer begrepets grep en fastfrysing som hindrer bevegelse, bevegelighet og flyt. Videre inviterer begrepet til distanse og beherskelse, og medfører dermed, ifølge Irigaray, en tendens til tematisering og omtale i stedet for dialog og tiltale, der det sistnevnte i stedet er rettet mot noe konkret: et menneske, et du, eller et navn. Irigaray kritiserer også synsmetaforikkens overveldende innflytelse i vestlig tenkning og språk.

Irigaray ser et klart behov for ikke bare å skrive seg inn i det språket som finnes, men også å omforme språket gjennom å forsøke å skrive på en annen måte. Å skrive seg refleksjonsløst inn i et språk som er preget av bestemte forestillinger om det maskuline og det feminine, ville innebære å forbli innenfor strukturen av det hun søker å kritisere. Irigaray trenger derfor å gjøre noe langt vanskeligere, nemlig å skrive seg inn i språket på en måte som fordreier, endrer og forskyver. Eller for å snakke i tråd med bildet av speilet: hun trenger å virke speilende, ikke som et rent og rett speil, men som et fordreiende krumt spekulum.

Ifølge Irigaray er det altså nødvendig med en endring av språkets grunnstrukturer og grunnleggende figurer og bilder. Når hun tar for seg gamle grunnfigurer og metaforer og ser på dem med et skjevt blikk og spør etter baksiden til disse – etter det som er glemt – er det nettopp dette hun prøver å få til.

Metoden Irigaray bruker i sin kritikk av enhetstenkningen, omtales blant annet som mimesis. Dette er imidlertid en form for mimesis der målet ikke er å lage en etterligning som er mest mulig lik det som mimes. Tittelen på Irigarays mest kjente verk Speculum, de l’autre femme, viser til den mimetiske måten Irigaray arbeider på i dette verket, når hun skriver seg speilende inn i klassiske filosofiske tekster, som for eksempel Platons hulelignelse. Speilingen eller etterligningen er her fordreiende, på samme måte som et spekulum speiler krumt. Dermed fordreies det som speiles. Spekulumet tydeliggjør slik speilets bidrag i en speiling, gjennom nettopp å ikke å speile rett.

Irigaray understreker betydningen av å etablere et likeverdig forhold mellom kjønnene basert på en vektlegging av respekten for forskjellene mellom dem. Dette innebærer at det mannlige og det kvinnelige må tenkes på som inkommensurable størrelser, det vil si, på en slik måte at de forstås som usammenlignbare.

Den bakenforliggende tanken er at det ikke er mulig å finne en høyere fellesnevner som de to kjønn går opp i, uten å gjøre seg skyldig i en reduksjon av det ene til en mindreverdig utgave av det andre. Løsningen blir dermed å unngå å sammenligne dem eller gjøre dem sammenlignbare.

Kjønnsforskjellen må tenkes som en reell og radikal forskjell. Hvis kvinnen opphører å være den Enes Andre, og i stedet blir mannens forskjelligartede andre, så vil nødvendigvis mannen samtidig bli forvandlet til kvinnens forskjelligartede andre. De to kjønnene vil dermed framtre som hverandres forskjelligartede andre. Dette er en forutsetning for et virkelig og fruktbart møte mellom kjønnene. Nettopp gjennom erkjennelsen av en grunnleggende forskjell kan avstanden til den andre tolereres og opprettholdes, og det fremmede, forskjellige og det som er annerledes vil kunne bli møtt med beundring og respekt.

For Irigaray er en forutsetning for denne radikale formen for forskjell, at det skapes en kvinnelig subjektivitet. Kvinnen må bli representert i kulturen som noe egenartet og forskjellig fra mannen.

Når Irigaray argumenterer for et kvinnelig selv, argumenterer hun ikke for at kvinnen skal konstitueres som en ny Ene. Å konstituere kvinnen som en ny Ene ville være et umulig prosjekt med mindre mannen da ble redusert til kvinnens negasjon. En slik reversering av posisjonene ville ikke bringe noen forandring i mønsteret eller strukturen mellom den Ene og den Andre. Det ville tvert imot innebære en videreføring av den Enes orden, om enn med omvendt fortegn hva gjelder de to kjønn.

Irigaray er verken ute etter å gjøre kvinnen lik mannen, eller å gjøre kvinner lik hverandre. Hun er ikke ute etter å representere kvinner som identiske kopier av hverandre. Dette ville ha innebåret en forestilling om noe essensielt kvinnelig: en slags iboende kvinnelig egenskap som den enkelte kvinne kan ha i seg selv, uavhengig av relasjonene hun står i til andre. Identitet er for Irigaray noe som er grunnleggende knyttet til mellomrommet – i relasjonen – mellom to forskjellige.

Irigaray opererer altså ikke med en forestilling om identitet som knyttet til et individs kjerne eller essens. Identitet konstitueres i stedet i relasjonene mellom mennesker. Innenfor et slikt relasjonelt identitetsbegrep, vil identiteten aldri være selvtilstrekkelig eller fullkomment enhetlig: den konstitueres i kraft av relasjonene til andre, og enhver identitet – ethvert selv – bærer derfor annetheten i seg som et iboende element.

Et menneske står i forhold til mange andre, og disse relasjonene vil alltid være i forandring. Dessuten vil det samme mennesket aldri stå i samme forhold til alle mennesker. Et relasjonelt selv er per definisjon ufullendt og i forandring. Men, selv om denne formen for identitet ikke er evig uforanderlig, flyter den ikke ut i et fullstendig oppløst kaos. Det er en flytende identitet Irigaray taler om, men ikke desto mindre, en identitet. Irigaray søker å unngå en rigid enten-eller-tenkning, hvor en størrelse enten har uforanderlig identitet, eller ingen identitet i det hele tatt. For Irigaray betyr ikke oppløsningen av absolutte og uforanderlige grenser at alt flyter ut i et avgrunnsdypt kaos. Det betyr at grensene er elastiske, flytende og i bevegelse: knyttet til relasjonene mellom mennesker.

Flere av de figurene og metaforene Irigaray introduserer kan knyttes til mellomrommet. Det aller mest berømte bildet til Irigaray er de to leppene, som alltid er to, og som alltid innebærer et mellomrom.

En annen figur hun bruker, er terskelen, som markerer et mellomsted, og er en overgang mellom to steder. Engelen er en tredje figur Irigaray trekker frem, og da forstått som en figur som er budbringer mellom guder og mennesker, altså mellom det himmelske og det jordiske.

For Irigaray er det avgjørende å rotfeste det sjelelige og himmelske i det kroppslige materielle, og samtidig opphøye det kroppslige fra å være redusert til bare et materielt objekt. Hun søker både å komme hinsides kropp-sjel-skillet og hinsides måten forholdet mellom kjønnene har vært tenkt og representert i Vestens historie og kultur. Irigaray snakker også om betydningen av å fremvise det hun omtaler som kvinnelige genealogier. Her viser hun blant annet til greske mytologiske gudinneskikkelser som Demeter og Kore, og til kristne kvinneskikkelser som Maria og hennes mor Anna.