Mjøndalen Cellulose

Det var ingeniør Theodor Qviller (1858–1923) som planla og ledet bygginga av Mjøndalen Cellulosefabrik. Han hadde alt som 14-åring begynt å arbeide på Stiklen Pap & Papirfabrik i Trøgstad i Østfold, og etter et studieopphold i Amerika kom han tilbake til Norge og deltok i bygginga av sulfittfabrikker både ved Bøhnsdalen Træsliberi i Eidsvoll og Skotselv Cellulosefabrik i Øvre Eiker. Det var med andre ord en erfaren celluloseingeniør som sto bak utbygginga av den nye sulfittfabrikken i Mjøndalen.

Qviller planla og bygde Mjøndalen Cellulosefabrik med tre store, utmurte kokekjeler. I begynnelsen lå produksjonen ved den nye fabrikken på cirka 4 000 tonn lettblekt sulfittcellulose i året, men etter en del utvidelser nådde produksjonen 14 000 tonn i 1906 og 18 000 tonn i 1914. Til tross for at fabrikken ble ansett for å være moderne, skapte Mjøndalen Cellulosefabrik tidlig miljøproblemer i nærmiljøet.

I perioden 1914 til 1915 ble fabrikken dømt i to rettsinstanser for å ha sluppet avfallslut i Osbekken og Miletjern. Retten anså det for godtgjort at utslippene av svovelsyre fra fabrikken hadde hatt skadelig innvirkning på flere naboeiendommer «forsaavidt angikk havn, græsvækst, drikke- og bruksvand, isdrift og fiske m.v.». Naboene ble derimot ikke tilkjent erstatning for den reduserte omsetningsverdien de mente at eiendommene deres hadde fått på grunn av fabrikklukta.

I 1920 hadde Mjøndalen Cellulosefabrik sju kokere og to tørkemaskiner. Maskineriet ble drevet av dampmaskiner, som til sammen hadde en yteevne på 900 hestekrefter. 1920- åra ble en vanskelig tid for denne bedriften, som for så mange andre treforedlingsbedrifter. Eierne måtte tåle flere underskuddsår. Dette rammet både eiere og ansatte. I 1922 var bedriften på konkursens rand. Både bankforbindelsen, Drammens Privatbank og skogeierne som hadde penger til gode for tømmerleveranser måtte nøye seg med såkalte preferanseaksjer i Mjøndalen Cellulosefabrik i stedet for oppgjør i penger. Preferanseaksjene skulle kunne innløses til pari kurs i løpet av den kommende tiårsperioden, noe som ble vanskelig ettersom det kom flere underskuddsår for bedriften. Følgelig måtte verdien av den ordinære aksjekapitalen nedskrives flere ganger og lønningene til de ansatte ble redusert. Den vedvarende krisa førte til uro, særlig blant preferanseaksjeeierne og de ansatte.

Bedriftsledelsen ga imidlertid ikke opp. For å bøte på de økonomiske problemene bygde bedriften eget kraftverk som kunne levere 800 hestekrefter i form av elektrisk strøm, en energiform som var billigere enn dampkraft. I denne perioden ble det også installert en åttende koker slik at produksjonskapasiteten kunne presses oppover mot 20 000 tonn cellulose i året.

I 1929 investerte Mjøndalen Cellulosefabrik dessuten nytt blekeri. De økonomiske problemene var likevel tunge. I 1934 forsøkte kreditoren Drammens og Oplands Privatbanker å selge bedriften til Borregaard for 1,6 millioner kroner. Bakgrunnen for dette var at banken var i ferd med å gå konkurs. Det gikk ikke lenge før bankboet ble satt under offentlig administrasjon. For Mjøndalen Cellulosefabrik endte det med at bedriften ble solgt til ei investorgruppe fra Oslo i 1936.

Fra første verdenskrig og framover hadde Mjøndalen Cellulosefabrik om lag 200 ansatte. Utover i 1930-åra ble staben redusert til om lag 160 personer. Fagforeningen ved bedriften ble stiftet i 1906. De første åra dreide foreningens arbeid seg mye om arbeidstidsspørsmål, helgearbeid og den såkalte «vasstrekken», som innebar at bedriften reduserte lønningene når fabrikken gikk med redusert kapasitet.

Arbeiderne ved Mjøndalen Cellulosefabrik var faktisk blant de første i treforedlingsindustrien som oppnådde avtale om en forsøksordning med åtte timers arbeidsdager. I 1916 ble det kjent for bedriftsledelsen at Norsk Papirindustriarbeiderforbund brukte denne forsøksordningen i noe som ble oppfattet som «et sterkt og uberettiget angrep mot de øvrige arbeidsgivere», fant de det riktigst å vise solidaritet med de andre treforedlingsbedriftene og gå tilbake til den gamle ordningen med 12-timersskift. Dette ble ikke populært blant fagforeningsmedlemmene, som karakteriserte beslutningen som slag fra «den brutale knytnæve» eller «den sorte haand».

To år seinere trådte loven om åttetimersdagen i kraft etter vedtak i Stortinget. Vinteren 1940 skjedde det en dramatisk begivenhet ved Mjøndalen Cellulosefabrik. Ei tankvogn med flytende klor var kjørt inn i et spesialbygd rom for oppvarming før kjemikaliene skulle overføres til blekeriet. Under skiftavløsningen ved sekstiden om morgenen eksploderte klorbeholderen. Dermed begynte klorgassen å sive ut. De to som hadde syrehuset like ved eksplosjonsstedet som arbeidsplass mistet bevisstheten mens de var på flukt hjemover, og de døde seinere. 80 personer ble sendt til Drammen sjukehus for oksygenbehandling og 200 ble evakuert fra sine hjem.

Vindretningen var heldigvis slik at gassen drev bort fra Mjøndalen sentrum, men også så langt unna som i Drammen var det mennesker som ble innlagt på sjukehus på grunn av besvær kloreksplosjonen skapte. I etterkant av ulykka oppsto det tvist mellom Mjøndalen Cellulosefabrik og klorleverandøren Hans Brun A/S på Holmen i Drammen om hvem som skulle bære ansvaret for gassulykka.

Cellulosefabrikkens ledelse hevdet at årsaken til hendelsen var feil ved fylling og oppveiing av klor i tankvogna, mens klorleverandøren påstod at eksplosjonen skyldtes uaktsomhet ved cellulosefabrikken. Både herredsretten og lagmannsretten kom til at de to firmaene måtte betale 50 prosent av erstatningssummene hver.

Nytt eierskap og nye investeringer I 1941 kunne pressen melde at investorgruppa som hadde eid Mjøndalen Cellulosefabrik siden 1936 hadde solgt fabrikkanlegget med inventar, transportmidler og arbeiderboliger for 3,6 millioner kroner til ei gruppe av norske papirfabrikker, som på denne måten ønsket å sikre seg råstoff til sin produksjon. De nye eierne besto av Drammen Paper Mills A/S, A/S Hamang Papirfabrikk, A/S Mesna Træsliperi og Kartongfabrikk, A/S Sunland Papirfabrikk, A/S Svelvik Papirfabrikk og A/S Star Paper Mill samt tre enkeltpersoner, blant dem disponent Thorleif Bache. Etter dette siste eierskiftet ble bedriftens navn endret til Mjøndalen Cellulose A/S.

Ved eierskiftet i 1941 framsto Mjøndalen Cellulose som en av de mest moderne cellulosefabrikkene i Norge. Produksjonskapasiteten ble anslått til 25 000 tonn blekt cellulose per år. De papirfabrikkene som dannet eiergruppa inngikk straks avtaler som bandt dem til å kjøpe 60 prosent av en slik årsproduksjon, i første omgang for en periode på åtte år.

Resten av cellulosen fra fabrikken skulle selges på det åpne markedet.

I 1950- og 1960-åra ble det gjennomført kapitalkrevende moderniserings- og rasjonaliseringstiltak ved Mjøndalen Cellulose A/S. I 1957 fikk bedriften nytt kokeri, blekeriet ble modernisert i 1960, og året etter kom en ny cellulosemaskin på plass. Etter dette kunne bedriften om den fikk nok råstoff produsere 40 000 til 50 000 tonn tørrtenkt blekt sulfittcellulose i året.

I åra etter de store moderniseringsinvesteringene i fabrikken ble imidlertid markedet for slik cellulose vanskeligere. Svenske og finske konkurrenter presset prisene nedover og ledelsen ved Mjøndalen Cellulose slet med å få omsatt produksjonen til regningssvarende priser.

Omkring 1970 begynte den økonomiske situasjonen for bedriften virkelig å bli prekær. Mjøndalen Cellulose hadde opparbeidet ei gjeld på mer enn 40 millioner kroner. I 1971 ble det startet fusjonsforhandlinger med A/S Gulskogen Cellulosefabrik. Denne bedriften var mindre og mer umoderne, men hadde en økonomi som ikke var like gjeldstynget som Mjøndalens. Forhandlingene førte fram, og høsten 1972 ble sivilingeniør Per Fodnæss (1926–2010) ansatt som ny direktør for de to selskapene. Produksjonen ble flyttet til Mjøndalen Celluloses fabrikkanlegg.

I 1975 møtte Mjøndalen Cellulose, i likhet med andre norske treforedlingsbedrifter, nye utslippskrav som selskapet måtte innfri for å kunne fortsette virksomheten. Dersom ikke kravene var innfridd innen utgangen av 1978, ville myndighetene trekke tilbake driftskonsesjonen.

Bedriften satte i gang et utredningsarbeid, som viste at det ville koste minst 100 millioner kroner å modernisere bedriften slik at den tilfredsstilte kravene. Slike investeringer kunne ikke en cellulosefabrikk på Mjøndalens størrelse bære i datidens marked. Derfor vedtok styret i selskapet høsten 1976 å avvikle virksomheten så snart tømmerbeholdningene var oppbrukt.

Cirka et halvår seinere ble virksomheten innstilt. Etter avviklinga av celluloseproduksjonen overtok entreprenørfirmaet Ole K. Karlsen a.s. fabrikkanlegget. Dette selskapet bygde om anlegget til næringspark.