Mosambik ble en del av kampen mellom de europeiske stormaktene om kontroll over Afrikas ressurser. Portugal gjorde opprinnelig krav på et område tvers gjennom det sørlige Afrika, fra Mosambik til Angola, men dette kolliderte med Storbritannias interesser. Tyskland, som kontrollerte Tanganyika (dagens Tanzania) i nord, aksepterte kravet og fastsatte grensen der, men i 1891 måtte Portugal akseptere Storbritannias krav og fastsette grensen i vest, mot Rhodesia (Zimbabwe) og i sør mot Natal (Sør-Afrika).
For å oppfylle stormaktsavtalene om «delingen av Afrika» var det nødvendig for Portugal å forsøke å sikre seg myndighet over hele innlandet. Dette møtte sterk motstand fra mange folkegrupper, og hele Mosambik var ikke underlagt Portugal før nærmere 1920. Etter ydmykelsen av mektigere kolonimakter etter Berlinkonferansen, søkte Lisboa å raskt bygge ut et landsdekkende militær-administrativt apparat under portugisisk ledelse – det Berlinkonferansen hadde definert som «reell okkupasjon» av et område. Portugals manglende kapasitet gjorde imidlertid at man valgte en «privatisert» løsning basert på prazo-systemet, som fra 1890-årene ble drevet av tre store private selskaper. Kolonistyret i Mosambik var hardt og voldelig, ikke minst på grunn av den utstrakte bruken av tvangsarbeid både i prazoene og i offentlige arbeider. Fra midten av 1800-tallet startet det som skulle bli en omfattende og permanent arbeidsmigrasjon fra Mosambik til gruvene i Sør-Afrika, som hadde stort behov for arbeidskraft. Fra rundt 1885, da Portugal hadde fått større kontroll med innlandet, ble et system med tvangsarbeid innført, noe som forble et instrument for kontroll og undertrykkelse til langt ut på 1900-tallet.
Helt fram til avkolonialiseringen ble lite gjort for å bedre lokalbefolkningens helse- og utdanningsforhold. Etter António Salazars maktovertakelse i Portugal i 1926 ble mer administrativ makt overtatt av myndighetene i Lisboa, og han avviklet prazo-systemet. Likevel forbedret ikke forholdene seg for befolkningen.
Økonomisk ble det utformet en doktrine om et «selvforsynt fellesskap» innenfor det portugisiske imperiet, der koloniene skulle levere billige råvarer til portugisisk industri og skaffe valutainntekter til «moderlandet». Avtalene med Sør-Afrika og Rhodesia om leveranser av titusener av migrantarbeidere til gruver og farmer i nabolandene var motivert av dette. Mot slutten av kolonitida migrerte trolig nærmere en halv million mosambikere til sesongarbeid i gruver og jordbruk i Sør-Afrika og Rhodesia. Parallelt ble det, særlig fra 1940-årene, igangsatt en omfattende innvandring fra Portugal til Mosambik, hvor portugisere fikk sysselsetting i de fleste sektorer og dermed reduserte mulighetene for den afrikanske befolkning til å ta utdanning og finne arbeid. Antallet europeiske (hovedsakelig portugisiske) innbyggere nådde cirka 200 000 i 1975, spredt rundt i de mange store og mindre byene.
I denne perioden videreutviklet Salazar-regimet en egen portugisisk versjon av apartheid som ble implementert i Mosambik, kjent som indigenato. Fra rundt 1917 ble befolkningen i Mosambik (samt i Angola og Guinea-Bissau) delt inn i tre deler: De innfødte (indígenas), de assimilerte (assimilados) og hvite. Portugisiske myndigheter hadde aldri anerkjent borgerrettigheter til svarte afrikanere i koloniene. Men under indigenato-systemet kunne svarte aspirere til status som «assimilerte» borgere dersom de oppnådde språklige og kulturelle karakteristika som ønsket av de lokale kolonimaktene. Dette ville også gi noen få muligheter på arbeidsmarkedet, for eksempel i statsadministrasjonen – selv om den institusjonaliserte rasismen vedvarte også for de assimilerte.
En relativt liten gruppe assimilerte skulle komme til å få stor betydning for Mosambiks historie. De vokste ut av de afro-portugisiske («fargede») familiene fra prazo-områdene, særlig i Zambezia-provinsen, og svarte byboere som hadde fått utdannelse (ofte på misjonsstasjoner). Fra tidlig på 1900-tallet vokste det frem en bevegelse som forfektet «afrikaneres» rettigheter i kolonistaten, publisert i litteratur og aviser. Dette ble spiren til uavhengighetsbevegelsen. Mange av frigjøringsbevegelsen FRELIMOs grunnleggere, blant andre bevegelsens første og andre presidenter, Eduardo Mondlane og Samora Machel, kom fra dette sjiktet av utdannede byboere, de fleste med assimilert-status. Den sosiale posisjonen dette segmentet lenge hadde hatt i byene ble på 1900-tallet truet av innvandringen av europeere som av rasistiske grunner ble privilegert.
Mot slutten av 1950-årene vokste kravet om nasjonal selvstendighet frem med styrke, og i 1962 ble FRELIMO (Frente de Libertação de Moçambique – Fronten for Mosambiks frigjøring) dannet ved en sammenslutning av flere eksilorganisasjoner i Tanzania. Leder fra starten var Eduardo Mondlane, som i 1969 ble drept av portugisisk etterretning. I 1964 var det klart at Portugal ikke ville gå med på avtaler om fredelig avvikling av imperiet, og FRELIMO startet en væpnet frigjøringskamp.
Utover i 1960-årene ble flere områder frigjort, og en ny administrasjon ble bygd opp under FRELIMOs ledelse, særlig i provinsene Cabo Delgado og Niassa i nord. Etter en maktkamp mellom ulike fløyer, tok Samora Machel over som leder for FRELIMO etter Mondlanes død. Frigjøringskampen var en klassisk antikolonial geriljakrig støttet av flere afrikanske stater, fremfor alt Tanzania og Zambia, samt av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og grupper i utlandet. FRELIMO mottok støtte både fra Kina, Østblokken og flere vestlige land, ikke minst de skandinaviske – til å bygge opp velferdstilbud til befolkningen i de frigjorte områdene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.