Nils Ehrenskiöld

Nils Ehrenskiöld ble født i Åbo i 1674 i en svensk-finsk embetsfamilie. Faren hadde flere stillinger i ledelsen av flåtens økonomi- og forsyningsforvaltning og var blitt adlet i 1675. Ved sin død var han ved admiralitetet i Karlskrona.

Nils Ehrenskiöld gikk i den svenske marinen som volontør da han i 1692 var 18 år gammel. Der gjorde han en rask karriere ved hjelp av sin fars kontakter, samtidig som han vakte oppmerksomhet ved å skrive en håndbok for sjømenn kalt «Organum nauticum». I 1698 fikk han permisjon for å høste erfaring i fransk krigstjeneste.

Da den store nordiske krig brøt ut i 1700, ble Ehrenskiöld hjemkalt. De påfølgende årene deltok han i sjøkrigen i Østersjøen som sjef for svenske linjeskip. Oppgaven var som regel å konvoiere handelsskip eller å jakte fiendtlige kapere. I 1708 holdt han på å miste livet da linjeskipet «Norrköping» forliste under novemberstormene ved Hiiumaa (Dagö) i Estland.

I 1714 ble Ehrenskiöld forfremmet til sjef for en eskadre i den svenske flåten i Finskebukta, under kommando av admiral Gustaf Wattrang (1660–1716).

I juli ble flåten sendt for å sperre veien for en russisk galeiflåte som var på vei vestover langs kysten av Sør-Finland. Flåten var under kommando av admiral Fjodor Apraksin og kontreadmiral Pjotr Aleksejevitsj (det vil si tsar Peter den store) og bestod av over 100 fartøyer. Den støttet den russiske hæren, som hadde invadert Finland året før.

Svenskene tok stilling utenfor Hangö udd (finsk: Hankoniemi), men ble satt ut av spill på grunn av at det var vindstille. Den svenske flåten bestod hovedsakelig av seilskip, i motsetning til den russiske, som bestod av galeier som ble rodd og derfor kunne manøvrere i vindstille. Nå plasserte Ehrenskiöld seg med sin eskadre bestående av tre galeier, tre skjærbåter og en stykkpram ved gården Riilahti, nord for Hangö udd. Eskadren var det eneste som stod mellom russerne og Åland og kysten av Sverige i vest. Den 27. juli 1714 ble den angrepet av russerne. Ehrenskiöld og hans menn kjempet tappert mot overmakten, og klarte å stå imot i tre timer.

Slaget ved Hangö udd (russisk Gangut) var den første store serien for den keiserlige russiske marinen, som nylig var blitt grunnlagt av tsar Peter den store i St. Petersburg. Flåten kunne nå seile ut i Østersjøen og herje på kysten av Sverige, mens den svenske flåten ble tvunget til å trekke seg tilbake for å forsvare Stockholms skjærgård. Til tross for dette er det klart at Ehrenskiölds tapperhet og harde motstand ga resten av den svenske flåten muligheten til å trekke seg helskinnet tilbake, i tillegg til at motstanden og tapene av mannskap og fartøyer la en demper på russernes videre virksomhet.

Ehrenskiöld ble tatt til fange etter slaget, og var krigsfange i St. Petersburg til krigens slutt i 1721. Han ble behandlet godt etter ordre fra tsaren, som flere ganger uten hell forsøkte å verve ham til russisk tjeneste.

Etter hjemkomsten ble Ehrenskiöld i 1721 utnevnt til admiral (han hadde blitt viseadmiral i fangenskapet i 1716). Han ble deretter utnevnt til direktør for admiralitetets generalkommissariat i Karlskrona, det vil si flåtens økonomiforvaltning. Her deltok han i arbeidet med å gjenoppbygge den svenske marinen og å få orden på dens regnskaper.

Han deltok som representant for adelen i de svenske riksdagene i 1723 og 1727, og var da også medlem av det mektige sekreta utskottet. Dette gjorde at han fikk stor innflytelse på den svenske marinepolitikken i frihetstiden (1720–1772). I 1727 ble han utnevnt til friherre, men døde allerede året etter.

• Sveriges historie
• Den store nordiske krig

• Holm, Nils P. (1949). «Nils Ehrenskiöld», i Svenskt biografiskt lexikon, bind 12.
• Wolke, Lars Ericson (2012). Sjöslag och rysshärjningar: kampen om Östersjön under stora nordiska kriget 1700–1721. Stockholm.