Satanisme er et moderne fenomen som oppsto på 1900-tallet. Få satanister tror på og enda færre «dyrker» Satan. Bevegelsen setter i stedet menneskets selv i sentrum. Baphomets segl er det fremste symbolet for satanismen.
Satan er en overnaturlig skikkelse som finnes i ulike fremtoninger og roller i både jødedom, kristendom og islam. Satan blir ofte fremstilt som ond og som Guds motstander. Dette er en forestilling som har utviklet seg gjennom tidene.
I dag knyttes begrepet Satan også ofte til satanisme, en fellesbetegnelse på ulike bevegelser som bruker Satan som symbol.
Ordet satan/Satan er et hebraisk ord som betyr motstander, og som i Det gamle testamentet og Tanakh oftest betegner en menneskelig motstander (1. Samuelsbok 29,4 og 1. Kongebok 5,18). Bare i noen få bibeltekster brukes Satan som et slags egennavn på en overnaturlig skikkelse. I Jobs bok (1, 6–12 og 2, 1–7) omtales Satan som en av «Guds sønner», som får lov av Gud til å teste Jobs fromhet og rettskaffenhet. I 1. Krønikebok 21,1 har han fått mer negative trekk og oppfordrer kong David til å holde folketelling i landet, noe som ikke var tillat og fører til at Gud straffer israelittene. I alle disse tekstene kan Satan opptre som menneskers motstander, men han er ikke mektigere enn Gud.
I senere apokryfe og apokalyptiske tekster gjennomgår forestillingene om Satan en endring, muligens under persisk, zoroastrisk innflytelse. Satan blir nå etter hvert ansett som en ond skikkelse og som Guds motstander. En ny tolkning av teksten i Jesaja 14,12 gir opphavet til en forestilling om at Satan opprinnelig var en fallen engel, og at han har en hærskare av falne engler til å hjelpe seg.
Denne senere betydningen ble utviklet i kristen teologi fra 100-tallet til 400-tallet. Her blir Satan personifiseringen av det onde. Senere utviklet man mer fullstendige teorier om Satan som leder for en hær med demoner i demonologien. I kristendommen brukes Satan som ett av flere navn på djevelen, en norsk oversettelse av det greske ordet diabolos som betyr anklager eller baktaler. I Det nye testamentet er navnet Satan like vanlig som betegnelsen djevel. I kristen teologi er Satan den som forleder til det onde, og som skal motstås inntil han endelig overvinnes.
Satan som ondskapens fyrste får en rekke navn som av og til brukes som synonyme, av og til som navn på forskjellige djevler. Noen av de viktigste er Asazel, Belial, Lucifer og Mastema.
De tidlige rabbinerne, tannaim, var lite opptatt av Satan-skikkelsen. Først i Talmuds fortellerstoff, aggada, dukker Satan opp som en ond skikkelse som kan lure og friste menneskene. Det samme motivet finnes i den jødiske mystikken kabbala. Innenfor den rabbinske jødedommen er Satans makt imidlertid alltid begrenset av Gud. Hvert år, på forsoningsdagen, jom kippur, blir hans eventuelle makt og innflytelse fjernet. Når Messias kommer vil han forsvinne helt. Andre tolker Satan-forestillingen metaforisk og mener det kan dreie seg om menneskets egne dårlige egenskaper.
Satan-skikkelsen har ofte blitt brukt politisk til å demonisere utgrupper og politiske motstandere. Anklager om at noen er på Satans side knytter dem til et konvensjonelt uttrykk for ondskap og plasserer dem utenfor det akseptabelt menneskelige, i samarbeid med det monstrøse. I slike anklageprosesser blir motstandere tilskrevet djeveldyrkelse sammen med holdninger og interesser som gjøres til uttrykk for indre ondskap. Blant disse finner vi historisk ulydighet, opprørskhet, tilknytning til overdreven fysisk nytelse, grådighet, løgn, mord, og andre forbrytelser. Vi ser denne typen anklager gjennom historien, med økt betydning i urolige perioder.
Anklager om satanisme har blitt brukt i forkjetringsprosesser, når kirken har forsøkt å holde frem én bestemt form for kristendom som den eneste rette og stemplet alt annet som kjetteri.
Satan er en tidvis viktig skikkelse i kristen litteratur. Han er ofte den ultimate «andre», en korrupt og korrumperende frister som forleder andre til synd og opptrer som en viktig del av diskusjonen om godt og ondt.
I Dante Alighieris (1265–1321) Den guddommelige komedie er Satan det som hviler i sentrum av helvete. Han er Guds motsetning. Der Gud er kjærlighet, lys og væren, er Satan intethet, hat, mørke og desperasjon. I tråd med tidens billedlige fremstillinger fremstilles han som et monster, med flaggermusaktige vinger, tre gråtende ansikt, og med hver munn fylt av historiske erke-forbrytere mot moral og orden. Satan representerer en evig motstand mot Gud i et ordnet, statisk univers der alt har sin plass.
Den engelske dikteren John Milton (1608–1674) skapte i eposet Det tapte paradis (Paradise Lost, 1667) en mer psykologisk, tredimensjonal Satan-skikkelse. Der Dantes Satan er like statisk som den samfunnsorden og det kosmos han forteller om, er Miltons Satan dynamisk og foranderlig som samfunnet. Satan er hovedpersonen i diktet, en fallen engel som har gjort opprør mot Gud og blir kastet i Helvete. Han fremstilles som drevet av menneskelige følelser som stolthet, ambisjon og misunnelse. Disse driver ham til hovmod, selvbedrag og opprør mot Gud. Satan gis en lang rekke replikker som skal få leseren til å identifisere seg med ham, til å føle syndens attraktivitet. I sine egne taler fremstår han ikke som hykler og selvbedragersk, men som et stolt individ som holder på sitt i kamp mot overmakten. Disse momentene ble av betydning for senere, romantisk lesning av Milton, ikke minst i revolusjonstidens Europa, hvor Miltons Satan leses som symbol på opprøret. Vi ser denne utviklingen også i billedfremstillinger av Satan fra diktet. I diktet er Satan stygg, blir stadig mer monstrøs og lukter ille, mens han i den romantiske perioden typisk blir fremstilt som vakker.
Legenden om Faust var en populær fortelling om en lærd magiker som manet frem djevelen Mefistofeles og inngikk en pakt med ham for å få innsikt, magiske krefter og kunne nyte livet. I tidligere fortellinger om djevelpakter, blant annet i eventyrlignende fortellinger, lurte mennesket alltid djevelen. I Faust-legenden ender den som inngår pakten i helvete.
I den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethes (1749–1832) store verk om Faust ender det mer tradisjonelt med frelse. Goethes Mefistofeles er en løgner og bedrager. Han kan forkle seg som andre vesen, han er en mester i å smigre og forlede, han skaper kaos, ødeleggelse og død, gleder seg over grusomhet og andres lidelse, og han hater skjønnhet, frihet og livet selv. Mefistofeles er en bevisst kommentar til religiøse djeveltradisjoner som er inspirert av Satanskikkelsen, men Goethe bruker den også til å kommentere på samfunnet, tiden og menneskets situasjon når han snakker som og om filosofer, generaler, prester, og herskere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.