Thorleif Schjelderup-Ebbe

Schjelderup-Ebbes foreldre ble skilt da han var to år, og han vokste opp hos sin mor i Kristiania. I 1911 tok han examen artium ved Frogner skole, og deretter studerte han realfag og ble cand.real. i 1917 med hovedfag i zoologi med fysiologi. Etter pedagogisk eksamen ved universitetet i Lund i 1920 tok han tysk doktorgrad i filosofi ved universitetet i Greifswald i 1921. I 1935 ble avhandlingen Über die Lebensfähigkeit alter Samen kjent verdig til å forsvares for dr.philos.-graden ved Universitetet i Oslo.

Schjelderup-Ebbe var amanuensis ved Botanisk museum i Lund fra 1919 til 1920, lektor ved universitetet i Greifswald fra 1920 til 1922, dosent ved Kölns universitet fra 1924 til 1925 og professor i sosiologi ved Université Nouvelle de Paris fra 1931.

I løpet av sin karriere publiserte Schjelderup-Ebbe mer enn 100 vitenskapelige publikasjoner, blant annet en rekke dyrestudier av fugler, insekter og høns. Det var studiene av høns som gjorde ham mest kjent, og da særlig de som gav opphavet til begrepet «hakkeloven». Schjelderup-Ebbe observerte at hønsene i en dyregård over tid hakket hverandre i henhold til bestemte mønstre, knyttet til rangorden. Disse studiene utgav han på både fransk og tysk.

Arbeidet om hakkeloven er den hyppigst siterte norske vitenskapelige publikasjon noensinne. Hakkeloven har overskredet tradisjonelle fagdisiplinære skiller og er sitert i alt fra antropologi og sosiologi til eksperimentalpsykologi og psykoanalyse. Sigmund Freuds elev Alfred Adler refererte for eksempel ofte til hakkeloven. Det er også skrevet et moderne musikkverk over dette tema, Hakkeloven av Ejlert Tøsse.

Hakkeloven er i utbredt grad anvendt som analogi for menneskelige hierarkier og nevnes ofte i forbindelse med organisasjonspsykologi, men en slik overføring fra høns til mennesker er vitenskapelig tvilsom og nærmer seg sosialdarwinismen. I senere år er det også påpekt at hakkeloven slett ikke har allmenn gyldighet i dyreriket. Likevel representerer Schjelderup-Ebbes studier en innsikt som ikke har sluttet å fascinere og egge til debatt.

Schjelderup-Ebbe var bredt faglig orientert, og hadde kontakt med mange av de fremste psykologer i samtiden. Han hadde studieopphold ved Wilhelm Wundts eksperimentalpsykologiske laboratorium i Leipzig og publiserte vitenskapelige artikler allerede i første årgang av tidsskriftet Psychologische Forschung (1921), et av de mest sentrale psykologiske fagtidsskrifter på den tiden, redigert blant annet av gestaltpsykologene Max Wertheimer, Wolfgang Köhler og Kurt Koffka.

I tillegg til sin vitenskapelige produksjon utgav Schjelderup-Ebbe omkring 20 litterære arbeider – prosa, aforismer, lyrikk og barnebøker. Han var en religiøst og lyrisk anlagt person, som elsket å se en innsikt formulert i en pregnant setning.

Thorleif Schjelderup-Ebbe var æresdoktor ved Københavns Universitet og medlem av flere utenlandske vitenskapelige selskaper.

• hakkeloven

• Ash, Mitchell: Holism and the quest for objectivity: Gestalt psychology in German culture 1890–1906, Cambridge 1995
• Nilsen, Håvard Friis: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 8, 2004
• Price, J.S.: A remembrance of Thorleif Schjelderup-Ebbe, Human Ethology Bulletin 10, 1–6, 1995
• Sommerfeldt, W.P.: Professor dr. Thorleif Schjelderup-Ebbes forfatterskap 1910–1956, 1957