Da Håkon 6. døde i 1380, fikk Norge felles konge med Danmark gjennom Håkons sønn Olav 4. Håkonsson. Håkon hadde i 1363 giftet seg med den danske kongsdattera Margrete Valdemarsdatter, og deres sønn Olav, som hadde blitt valgt til dansk konge i 1376, ble hyllet som Norges arvekonge i 1381. Olav døde imidlertid brått i 1387, bare 17 år gammel. Kalmarunionen fra 1397 førte til at kongemakta i de følgende hundreåra hadde sitt hovedsete utenfor Norge. Dermed opphørte også Tunsberghus’ funksjon som sentral kongelig residensborg. I den grad unionskongene besøkte Norge, ble gjerne Oslo prioritert foran Tønsberg sønnafjells. Tunsberghus var imidlertid fremdeles et viktig politisk-administrativt sentrum.
Festningene med underliggende len var de gjeveste forleningene i seinmiddelalderen, og arkeologiske utgravinger viser at Tunsberghus ble utbedret på 1400-tallet. At flere mektige stormenn satt som høvedsmenn på Tunsberghus, som riksråden Eindride Erlendsson og drottseten/riksforstanderen Sigurd Jonsson, viser borgens betydning i perioden.
Kontroll over Tunsberghus var ikke minst viktig i en militær-strategisk sammenheng. Under det store svensk-norske opprøret mot kong Hans' regime som brøt ut i 1501, oppnådde den norske opprørslederen, ridderen Knut Alvsson, en sterk stilling ved å vinne kontrollen over Tunsberghus og Akershus. Mye av styrken i den norske delen av opprøret forsvant da Knut ble drept under fritt leide av motparten i 1502. Svenske opprørere fortsatte imidlertid og forsøkte å holde liv i opprøret i Norge. Under et felttog i 1503 ble Akershus inntatt. Det var trolig en avdeling fra dette felttoget som fortsatte videre mot Tønsberg. Undervegs fikk de tilslutning fra allmuen i Sande skipreide. Høvedsmannen på Tunsberghus ble drept, festningen brent og byen plyndret.
Det var ikke uvanlig at borger ble brent og revet ned i seinmiddelalderen, noen ble seinere bygd opp igjen, andre forble ruiner. At Tunsberghus ikke ble bygd opp igjen etter 1503, skyldtes trolig at unionsmonarkiet vurderte de to resterende riksborgene sønnafjells, Akershus og Båhus, som tilstrekkelige for en effektiv forvaltning av Sørøst-Norge. I dag står bare noen få lave ruiner igjen av Tunsberghus, samt Slottsfjelltårnet fra 1888, som ble reist i forbindelse med feiringen av byens 1000-årsjubileum.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.