Omdreiningspunktet i Becks omfattende forfatterskap er samtidsdiagnosen. Dette har han til felles med den første modernitetens store sosiologer, Karl Marx, Émile Durkheim, Max Weber og Georg Simmel.
Ved å være konstant søkende og utprøvende, og vekslende mellom begrepene «risikosamfunnet», «den andre modernitet» og «refleksiv modernitet», fornyet og forfinet Beck sin samtidsdiagnose i dialog og samarbeid med spesielt Anthony Giddens, Jürgen Habermas og Zygmunt Bauman.
Disse samtidsdiagnosene har hatt stort gjennomslag i den offentlige debatten. Internt i faget er de imidlertid blitt kritisert, blant annet for å legge for mye vekt på de nye bruddene på bekostning av det som har vært og fortsatt er. De er også kritisert for å hvile på en tynn og selektiv bruk av empiri, for å generalisere tendenser i den rike verden til å omfatte andre områder, og for å tilskrive utviklingen en historisk nødvendighet, som de ikke har dekning for.
Alternativet til den søkende samtidsdiagnosen er imidlertid ifølge Beck å forbli fanget i zombie-begreper, som stammer fra den klassiske sosiologiens erfaringshorisont i det 19. århundre.
Zombie-begrepene er «levende-døde» kategorier, overleveringer fra tradisjonen, som «nasjon» og «familie», som romsterer i hodene våre og retter blikkene våre mot realiteter som endres eller forsvinner. Bearbeidet med slike zombie-begreper forblir selv den mest raffinerte empiri blind, ifølge Beck.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.