Voyager 2 passerte Jupiter 9. juli 1979 i en avstand av 645 000 km, Saturn 26. august 1981 (101 000 km), Uranus 24. januar 1986 (71 000 km) og Neptun 25. august 1989 (4900 km). Voyager 2 oppdaget Jupiters 14. måne, Jupiters tredje ringkomponent, 10 Uranus-måner, bevegelsene i Neptuns atmosfære (med blant annet en stor mørk flekk), en sammenhengende ringstruktur rundt Neptun og seks Neptun-måner.
Den 5. november 2018 forlot Voyager 2 heliosfæren, altså det grensesjiktet der den lette, varme solvinden møter det kalde, tette, interstellare mediet. Avstanden til Jorden var da litt over 18 milliarder kilometer, som radiosignalene brukte cirka 16,5 timer på å tilbakelegge. De sikreste tegn på at Voyager 2 hadde lagt heliosfæren bak seg kom fra sondens Plasma Science Experiment, et instrument som sviktet på Voyager 1 i 1980.
Selv om sondene tydeligvis hadde forlatt heliosfæren, betyr det ikke at de har forlatt solsystemet. Og det vil ikke skje på en god stund. Yttergrensen av solsystemet antas nemlig å ligge utenfor ytterkanten av Oorts sky, en samling av små objekter som fremdeles er under innflytelse av Solens gravitasjonskraft. Størrelsen på Oorts sky er ikke nøyaktig kjent, men den antas å begynne ved omkring 1000 astronomiske enheter fra Solen og strekke seg til omkring 100 000 astronomiske enheter fra Solen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.