Den klassiske perioden deles gjerne inn i tre underperioder:
- Tidlig klassisk eller streng stil (cirka 480–450)
- Høyklassisk stil (cirka 450–400)
- Senklassisk stil (cirka 400–323)
De nyvunne kunnskapene om anatomi og bevegelse utnyttes til fulle i tidlig klassisk tid. Den nakne atletkroppen i vanskelige, ofte labile stillinger er populær. Et av de mest karakteristiske eksemplene er Diskoskasteren, laget av Myron. I gruppen som viser Athene og Marsyas, et annet verk av Myron, kommer den samme tendensen til syne i Marsyas' holdning. Kraftig bevegelse vises også i kampgruppene fra vestgavlen til Zevstempelet i Olympia og i den praktfulle bronsestatuen av en gud (trolig Poseidon) fra Kapp Artemision i Hellas. Man gikk likevel ikke bort fra den rolig stående statuen.
En rekke statuer av unge menn fortsetter kuros-tradisjonen fra arkaisk tid, men deres holdning er friere. De er fremstilt i såkalt contraposto, en stilling hvor vekten hviler på det ene benet. slik at hoften blir skjøvet opp og skulderen over denne senkes lett. Tidens kvinnestatuer viser liten interesse for anatomiske former, men desto mer for draperiene. Populær er den tunge peplos av ull, hvis regelmessige folder lar kroppen fremtre som en søyle.
De mest fremtredende kunstnerne i høyklassisk tid var billedhuggerne Polykleitos og Feidias. Førstnevnte er særlig kjent for å ha utviklet contraposto-prinsippet til fullkommenhet. Hans teorier om dette og om proporsjoner ble legemliggjort i statuen Doryforos (Spydbæreren). Polykleitos fikk stor innflytelse på senere billedhuggere, men hans proporsjoner, som var noe tunge, ble av hans etterfølgere gjort lettere.
Hovedverkene til Feidias, Zevsstatuen i Olympia og kultstatuen av Athene Parthenos i Athen, er gått tapt. Hans ånd kan merkes i Parthenontempelets skulpturer. Her ledet han arbeidet, men hugde neppe selv ut skulpturene.
Fra de eldste til de yngste av disse skulpturene, som ble til mellom 447 og 432 fvt., merkes en utvikling mot en større rikhet og fylde som kom til å prege slutten av 400-tallet. Perioden kalles ofte den rike stilen. Denne stilen vises også i arbeidene til Feidias' elever Alkamenes og Agorakritos og i anonyme originalarbeider som relieffene fra Nikebalustraden på Athens Akropolis.
Avstanden til den tidlig-klassiske perioden er særlig stor for kvinnefigurenes vedkommende. De ikles nå fortrinnsvis den lette joniske khiton, hvis draperier synes å risle nedover kroppen og blotte alle dens former.
Et hovedmonument i senklassisk tid, som også var regnet blant verdens sju underverker, nemlig Mausoleet i Halikarnassos fra cirka 350 fvt., lå ikke i Hellas, men i et halvgresk område i Lilleasia. Mausoleets skulpturer var laget av noen av tidens mest kjente billedhuggere: Leokhares, Bryaxis, Timotheos og Skopas. Sistnevnte var den mest berømte, og man mener å ha arbeider fra hans verksted bevart i gavlskulpturene fra Athenetempelet i Tegea. Skulpturene er utført i en kraftfull, patetisk stil. Ellers er det få verker som med sikkerhet tilskrives Skopas. Nevnes kan en menade i Dresden, som man mener kopierer en original av ham. Apollon Belvedere regnes som Leokhares' verk.
En annen billedhugger som fikk stor innflytelse, var Praxiteles. Hans Knidiske Afrodite fra cirka år 350 er det første kjente nakne kultbildet av en gudinne i gresk kunst. Statuen dannet skole og har inspirert en rekke senere Afroditestatuer, især fra hellenistisk tid, som Den kapitolinske Afrodite og Venus Medici. Praxiteles arbeidet hovedsakelig i marmor med en myk stil som utnyttet steinens kvaliteter. En statue i Olympia, Hermes med Dionysosbarnet, regnes av mange som et originalverk av Praxiteles, men meningene er delte på dette punktet.
Den mest kjente maleren i klassisk gresk tid var Polygnotos fra Thasos. Han la blant annet vekt på ansiktsuttrykk og følelser og på å plassere figurene slik i forhold til hverandre at betrakteren fikk inntrykk av at det var avstand mellom dem. De eneste bevarte greske maleriene fra tidlig klassisk tid (bortsett fra vasemaleriene), en serie fresker i den såkalte Stupergraven i Paestum i Sør-Italia, viser at malerne la hovedvekten på linjeføringen og at de ikke benyttet lys og skygge. Figurene dekkes av jevne fargeflater.
Den rike stilen sees også i klassisk gresk maleri. De mest kjente eksponentene for denne var Zevksis og Parrhasios. Kanskje enda viktigere for ettertiden var at man i løpet av siste halvdel av 400-tallet begynte å utvikle lys- og skyggemaleriet samt perspektivet. Det siste knyttes særlig til Agatharkos fra Samos. Han arbeidet blant annet med teaterkulisser, noe som kan ha ansporet hans interesse for perspektiv og dybdevirkning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.