flåtekonferanser

Flåtekonferansen i London fra 1908 til 1909 var en videreføring av den andre Haag-konferansen. Formålet med konferansen, som kom i stand etter initiativ fra Storbritannia, var å få opprettet en internasjonal prisedomstol. Ti nasjoner, de viktigste europeiske flåtemaktene pluss USA og Japan, deltok. Konferansen munnet ut i en avtale, London-deklarasjonen, som i 71 paragrafer kodifiserte mye av det som allerede var gjeldende folkerett på havet.

Ikke alle signatarmaktene ratifiserte deklarasjonen, og den trådte aldri i kraft. Under første verdenskrig forsøkte det nøytrale USA, under ledelse av president Woodrow Wilson, å få de krigførende til å respektere deklarasjonen i et håp om at bestemmelsene i den om beskyttelse av nøytral skipsfart skulle bli etterlevd.

Flåtekonferansen i Washington fra 1921 til 1922 kom til på invitasjon fra USA til de åtte landene Japan, Kina, Frankrike, Storbritannia, Italia, Portugal, Nederland og Belgia. Sovjetunionen var ikke invitert. Den betraktes gjerne som verdens første nedrustningskonferansen.

Amerikanernes hovedformål med konferansen var å begrense japansk ekspansjon inn i det vestre Stillehavet, spesielt med henblikk på å forhindre at japanerne befestet strategisk viktige øyer i området. Sekundære formål var å få opphevet alliansen mellom Japan og Storbritannia fra første verdenskrig for med det å forhindre et potensielt motsetningsforhold mellom USA og Storbritannia, å oppnå enighet om et fordelaktig styrkeforhold mellom Japans og de andre flåtemaktenes mariner, og få Japan til å akseptere en videreføring av den åpne dørs politikk overfor Kina.

Konferansen resulterte blant annet i Washington-avtalen av 8. februar 1922 mellom USA, Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan, og ble ratifisert 17. august 1923. Her forpliktet de fem signatarmaktene seg til å holde seg innenfor følgende begrensninger i antall tunge krigsskip: I de kommende ti år skulle forholdet mellom antall tonn slagskip i USAs, Storbritannias og Japans flåter være 5:5:3, 525 000 tonn for USA og Storbritannia og 315 000 tonn for Japan, og et slagskip kunne ikke være større enn 35 000 tonn. De tre store flåtemaktene bevilget seg selv en kvote på henholdsvis 135 000 tonn, 135 000 tonn og 81 000 tonn for det nyutviklede hangarskipet. Flåteavtalen skulle gjelde til utgangen av 1936, men ble oppsagt av Japan i 1935. En avtale om beskyttelse av nøytrale og ikke-stridende, som ble undertegnet samtidig, ble derimot ikke ratifisert.

Washington-avtalen bidro til å hindre et kostbart rustningskappløp mellom USA, Storbritannia og Japan. Men selv med begrensningene avtalen rommet, befestet den Japans status som stormakt. I Stillehavet oppnådde japanerne styrkemessig likevekt med USA og Storbritannia, fikk etablere en sterkere marine enn Frankrike og Italia og ble, som den første ikke-vestlige nasjon, akseptert som kolonimakt med likeverdige interesser som de vestlige kolonimaktene.

Til tross for avtalen var de tre store flåtemaktene fortsatt på vakt overfor hverandre, og i en kort periode, mellom 1927 og 1930, kappet de om å bygge tunge kryssere som avtalen begrenset i størrelse til 10 000 tonn, men ikke i antall.

I februar 1927 inviterte USAs president Calvin Coolidge de fem stormaktene til Genève for å diskutere spørsmålet om flåteopprustning som hadde kommet på dagsorden under diskusjonene om nedrustning i Folkeforbundet. Storbritannia og Japan takket ja, mens de to andre signatarmaktene til Washington-avtalen, Italia og Frankrike, avslo. Formålet med konferansen var å utvide Washington-avtalens begrensninger på bygging av krigsfartøyer. Disse omfattet først og fremst slagskip og hangarskip, men begrenset ikke antall kryssere, jagere og ubåter.

Amerikanerne ville bruke Genève-konferansen til å begrense forholdet mellom antall tonn kryssere til 300 000 tonn for dem selv og Storbritannia og 187 000 tonn for Japan. Samtidig ville de unngå flere restriksjoner på hvor store det enkelte skip kunne være. Dette kunne verken Storbritannia eller Japan gå med på. For å kunne beskytte sine lange sjøverts forsyningslinjer og ivareta sine koloniale forpliktelser, trengte Storbritannia mange flere kryssere enn hva amerikanerne foreslo, og Japan var fast bestemt på å unngå forholdstallet 5:5:3 når det gjaldt kryssere. Dersom de skulle kunne slå USA i en framtidig krig til sjøs, måtte den japanske flåten være minst 70 prosent av den amerikanske. Partene greide ikke å finne fram til et kompromiss, og konferansen ble mislykket.

Krakket på New York-børsen i 1929 gjorde at regjeringene fikk akutt behov for å redusere offentlige utgifter, og dermed også et økt behov for å komme til enighet om en avtale som ytterligere kunne begrense rustningskappløpet til sjøs. De fem flåtemaktene ble enige om å møtes igjen i London våren 1930, og møtet resulterte i Den første marineavtalen i London av 22. april 1930, som ble ratifisert og trådte i kraft i oktober samme år. Avtalen la blant annet begrensninger på ubåtkrigføring og ytterligere begrensninger på bygging av krigsskip. Den fikk i realiteten liten eller ingen betydning, utover det at den etablerte forskjellen på lette og tunge kryssere. En tung krysser var etter dette en krysser med kanoner med maksimum kaliber på 6,1 tommer (155 millimeter) og en tung krysser, et fartøy med kanoner med maksimum kaliber på 8 tommer (203 millimeter). Avtalen slo også fast at krigens folkerett gjaldt for undervannsbåter på samme måte som for overflatefartøyer.

Den andre flåtekonferansen i London begynte 9. desember 1935 og resulterte i at deltakerne signerte Den andre marineavtalen i London 25. mas 1936. Signatarmaktene denne gang var USA, Frankrike, Storbritannia, og de fleste britiske samveldelandene, med unntak av Irland (som ikke hadde noen marine) og Sør Afrika. Japan, som hadde signert den første London-avtalen, var allerede i krig på det asiatiske kontinentet og trakk seg fra konferansen 15. januar. Italia nektet også å underskrive avtalen, blant annet på grunn av kritikken det fikk for invasjonen av Etiopia.

Målet med konferansen var å begrense videre flåteopprustning fram til og med 1942. Fordi flåtemakten Japan ikke deltok var det ikke mulig for de andre å bli enige om et tak på antall krigsskip. Men deltakerne ble enige om en begrensning på krigsskips størrelse og på maksimum kaliber på kanonene de kunne ha om bord.

Den andre marineavtalen i London av 1936 opphørte i praksis, men ikke formelt, idet andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939. Avtalen hadde bekreftet bestemmelsen i Londonavtalen av 1930 om at undervannsbåter var underlagt krigens folkerett på samme måte som overflatekrigsskip. Det innebar blant annet at ubevæpnede handelsskip som ikke nektet å stoppe når de ble anropt og som ikke aktivt motsatte seg å bli visitert, ikke kunne senkes uten at mannskap og passasjerer først var blitt brakt i sikkerhet. Det holdt for eksempel ikke, unntatt i særlige tilfeller, at de fikk gå i livbåtene før skipet deres ble senket. Denne bestemmelsen ble kjent som the London Submarine Protocol, og alle sjømakter ble invitert til å signere den. Etter hvert kom den til å bli signert av 35 nasjoner, inkludert USA, Storbritannia, Tyskland og Japan. Det var denne protokollen som ble lagt til grunn da Karl Dönitz under Nürnbergprosessen ble tiltalt for å ha gitt ordre til uinnskrenket ubåtkrig. Han ble dømt til ti års fengsel, men ikke for dette, fordi retten fant at både britene og amerikanerne hadde ført uinnskrenket ubåtkrig.

• nedrustning
• krigens folkerett
• første verdenskrig
• andre verdenskrig