forebyggende sikkerhet

Begrepet har sin opprinnelse fra opprettelsen av NATO og behovet for å standardisere begreper og sikringstiltak på tvers av medlemsnasjoner. Den engelske termen brukt av NATO er protective security (NATO, 1954, 2021). Funksjonen og konseptene rundt forebyggende sikkerhet var allikevel kjent lenge før dette.

Wilhelm Evang, som ledet oppbyggingen av Norges militære etterretningstjeneste etter krigen, fikk jobben delvis på grunn av hans erfaring og dyktighet innen forebyggende sikkerhet (Synstnes, 2015). Forebyggende sikkerhet var også noe Etterretningstjenesten han var med å bygge opp etter krigen var godt kjent med. Ansvaret for den forebyggende sikkerheten i Forsvaret ble etter krigen lagt til Etterretningsstaben som var ledet av Evang.

Som følge av motstandskampen i Norge under andre verdenskrig fikk blant annet etterretningsmiljøene som XU og andre gjennom erfaring inngående forståelse for viktigheten av blant annet forebyggende sikkerhet (Espeland, 2022). Spesielt i krigens første fase var det mange eksempler på uansvarlig snakk som fikk store konsekvenser (Riste & Moland, 1997). En konsekvens av for dårlig sikkerhet var pågripelser, fengsling, tortur og henrettelser av norske motstandsfolk (Ulstein, 2008). Erfaringene ble også videreført etter krigen. Forsvarskommisjonen av 1946 fremhevet blant annet viktigheten av både etterretning og forebyggende sikkerhet. Forebyggende sikkerhet og kontraspionasje var derfor fortsatt viktig for Etterretningsstaben og sentrale regjeringsmedlemmer fra 1947 og utover (Riste & Moland, 1997). Disse og andre erfaringer sammen med behovet for skjerming av denne aktiviteten har ført til at tiltak innen forebyggende sikkerhet og kontraetterretning har vært skjermet fra offentligheten. Selv om mye fremdeles skjermes har krav og metoder blitt bedre kjent gjennom blant annet lover, forskrifter, litteratur og offentlige veiledere.

I 1965 ble arbeidet med forebyggende sikkerhet skilt ut fra Etterretningsstaben og etablert som en egen organisatorisk enhet kalt Sikkerhetsstaben (Synstnes, 2015). I 2003 ble Sikkerhetsstaben delt og skilt ut som to organisasjoner; Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvaret sikkerhetsavdeling.

Sikkerhet er også et begrep som har utviklet seg over tid og som følge av skiftende tider og behov (Åtland, 2008). I nyere tid har begrepet nasjonal sikkerhet blitt tatt i bruk for å møte dagens sikkerhetsutfordringer. Begrepet omfatter området statssikkerhet og den delen av samfunnssikkerhet som omhandler grunnleggende nasjonale funksjoner i lov om nasjonal sikkerhet (NOU 2016: 19).

I dag inkluderer begrepet forebyggende sikkerhet også virksomheter, enheter og individer som ikke er omfattet av sikkerhetsloven med forskrifter. Bakgrunnen for dette er at den teoretiske og praktiske tilnærmingen er generell, selv om aktiviteten i ulike organisasjoner er underlagt ulikt hjemmelsgrunnlag som lover og forskrifter. Det kan også være store forskjeller i tilgang på ressurser.

Beskrivelsen av forebyggende sikkerhet som en organisasjon, aktivitet og kunnskap bygger på Sherman Kent (1965) og Charles V. Cate (1958) sin beskrivelse av etterretning og kontraetterretning, men med en tilføying. I tillegg til at forebyggende sikkerhet er både organisasjon, aktivitet og kunnskap er det også en tilstand (Standard Norge, 2012).

Som en organisasjon er forebyggende sikkerhet den enhet eller avdeling som på vegne av en virksomhet har ansvar for å etablere og drifte sikringstiltak mot TESSK. Dette kan være en stor eller liten avdeling, eller så kan det være et forum av flere likesinnede som har ulike, men lignende, oppgaver og ansvar. Et eksempel på dette er et sikkerhetsforum eller et sikkerhetsråd. Det kan også være virksomheter som Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets sikkerhetsavdeling.

Som en aktivitet er forebyggende sikkerhet en prosess for å etablere en situasjonsforståelse, analysere problemstillinger og fremlegge beslutningsgrunnlag, innføre og drifte sikringstiltak, verifisere at tiltakene fungerer etter hensikten og korrigering av eventuelle avvik fra målsetningen om å etablere forsvarlig sikkerhet.

Som kunnskap er forebyggende sikkerhet et beslutningsgrunnlag for å eventuelt innføre sikringstiltak og den grunnleggende kunnskapen om verdi, trusler, sårbarheter, risiko og omverden virksomheten opererer i. Dette inkluderer verdi-, trussel- og sårbarhetsanalyser (VTS-analyser) med verdivurdering, trusselvurdering, sårbarhetsvurdering, risikovurdering, sikkerhetsetterretning og situasjonsforståelse. Videre er det løpende sikkerhetsetterretning om situasjon og trusler, i tillegg til estimater og prediksjoner om mulig utvikling i fremtiden.

Som en tilstand kan sikkerhet være reel eller oppfattet. En tilstand hvor man er i stand til å forhindre at en angriper lykkes (NATO, 2021). Som en sinnstilstand er sikkerhet en følelse eller opplevelse av trygghet og sikkerhet (Standard Norge, 2012). En tilstand av forsvarlig sikkerhet omhandler evnen til å forhindre eller motstå et angrep fra TESSK. Forebyggende sikkerhet kan derfor beskrives som en tilstand av stabilt, og relativ forutsigbart miljø, hvor et individ eller en gruppe kan forfølge sine mål uten forstyrrelser, skader, eller frykt for slikt (Fischer & Green, 2004).

Forebyggende sikkerhet oppnås gjennom en kombinasjon av teknologiske, organisatoriske og menneskelige tiltak innenfor de ulike sikkerhetsdisiplinene og som illustrert i sikringstrekløveret (Stranden, 2019).

Cate, C. V. (1958). Counterintelligence for national security. Studies in Intelligence, 2(4), 87-92.

Espeland, E. (2022). XU-agenter: humleforskeren, journalisten, tryllekunstneren og studenten – tause i 50 år. Pitch forlag.

Fischer, R. J. & Green, G. (2004). Introduction to security (7. utg.). Butterworth-Heinemann.

Innstilling fra Forsvarskommisjonen av 1946 : Del 1: Grunnleggende synspunkter og forslag. (1949). Forsvarsdepartementet. Arbeidernes aktietrykkeri.

Kent, S. (1965). Strategic Intelligence for American World Policy (2. utg.). Archon Books.

NATO. (1954). S.G 7/65 Report by the standing group security committee to the standing group on security within the North Atlantic Treaty Organization.

NATO. (2021). AAP-06 Edition 2021 NATO Glossary of Terms and Definitions. NATO Standardization Office (NSO).

NOU 2016:19 Samhandling for sikkerhet: Beskyttelse av grunnleggende samfunnsfunksjoner i en omskiftelig tid. Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 27. mars 2015. Avgitt til Forsvarsdepartementet 12. oktober 2016.

Riste, O. & Moland, A. (1997). "Strengt hemmelig" : norsk etterretningsteneste 1945-1970. Universitetsforlaget.

Standard Norge. (2012). NS 5830:2012 Samfunnssikkerhet – Beskyttelse mot tilsiktede uønskede handlinger – Terminologi. I.

Stranden, R. (2019). Sikring – en innføring i teori og praksis. Gyldendal.

Synstnes, H. M. (2015). Den innerste sirkel: den militære sikkerhetstjenesten 1945-2002 [Universitetet i Oslo]. Oslo.

Ulstein, R. (2008). Etterretningstjenesten i Norge 1940-1945: Amatørenes tid (Bd. 1). Orion.

Åtland, K. (2008). Hva er sikkerhet? En drøfting av sikkerhetsbegrepets innhold og utvikling fra Antikken til det 21. århundre. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 24(1-2), 108-133. https://doi.org/doi:10.18261/ISSN1504-2936-2008-01-02-06